Elsa Gåsvær Berre

– Ulykken var et kall til å vende om! 

Det er Elsa Gåsvær Berre som sier dette. Kristi-himmelfartsdag 1941 opplevde hun å miste 8 av sine nærmeste i den tragiske ulykken som rammet øysamfunnet Gåsvær i Vikna kommune på Nord-Trøndelags kysten. En ulykke som rystet lokalsamfunnet, men som førte mange sjeler til himmelen.

Kristi-himmelfartsdag var en mild og fin vårdag. Alle var hjemme og hvilte fra fiske denne dagen, og mannfolkene samlet seg nede på kaien. Praten gikk om løst og fast, mens noen tok opp fra en av båtene en oval og rar "flottør" som hadde fulgt opp med bruket til noen av fiskerne. Ingen visste hva det kunne være. Plutselig smeller det, og mange liv er for evig og alltid forandret. 12 personer ble drept, og 2 alvorlig skadet.

Mister sine kjære 
– Så var det en mine likevel! ropte mor som stod og pratet med en nabo utenfor huset. Hun sprang nedover mot kaien. På vei nedover møter hun to ungjenter, forbrente i ansiktet. Hun frykter det verste, men hun fortsetter i frykt for hva som ligger foran.

– I en smal berggang mellom bryggene møter hun naboen Trygve. Han kryper på alle fire. Han drar seg etter hendene oppover. – Dette er fryktelig, Hanna, sier han. Hun fortsetter, og det neste hun ser er sønnen Harald på 4 år. Hun løfter ham opp i armene sine. Frisk og glad ser han ut, men hun vet han er død. En splint har truffet ham i tinningen.

– Med gutten i armene, løftes blikket. Rett foran henne ligger mannen Torstein. Han var ille tilredt, også han er død. Da stopper hun opp et øyeblikk. Hun løfter hendene mot himmelen og roper: «Gud hjelp oss!» Bare et øyeblikk blir hun stående.

– Mange roper at mor må komme og hjelpe. Litt lenger borte finner hun svogeren Lorents. Han var også hardt skadet, og blodet pumpet ut fra en fot som var brukket. Hun gjør alt hun kan for å stoppe blødningene. Men han er mer opptatt av sin sjelesak. – Jeg må ha min sak i orden med Gud! Du må be for meg Hanna! sier han.

– Kom til meg alle dere som strever 
Helt fra barndommen hadde Hanna bedt til Gud, men hun var ikke løst og fri, var heller redd Gud, som hun sa det selv. Hun famlet etter ord hun hadde lest i Bibelen gjennom vinteren som lå bak. Plutselig kom et vers fra himmelen til henne: «Kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile.» Lorents griper Ordet begjærlig.

– Enda en svoger til Hanna ligger på berget. Også han roper til Gud om frelse. En liten stund etter er også han død. Hun oppdager etter hvert flere som blør sterkt. Hun snakker med to brødre fra naboøya. Den ene gutten er klar og snakker. Ytre sett ser det ikke ut som noe feiler ham, men han hadde fått så store indre skader at også han dør. Likevel får hun snakket med han en lang stund.

– Bestemor har lært meg å be til Jesus, og det gjør jeg, sier gutten. Du må hilse mor og far med at jeg går hjem til Jesus – og så må de komme etter, stammer han. Den yngste gutten hadde det ikke godt. Det var i kjeven han hadde fått en splint. Munnen var revet opp helt opp til øret. Han greide ikke å snakke rent, men da Hanna forteller om Jesus som hadde vunnet evig liv for oss, tar han henne i hånden og hvisker: «Jesus».

– Hennes svoger Harvik var oppvokst i et kristent hjem. Han hadde fått ødelagt begge føttene i ulykken og lå i vannet. Han heiser seg opp fra sjøen etter hendene og roper: «Vær meg synder nådig!» Han blør i hjel, men går frelst hjem til Gud.

Elsa Gåsvær Berre sitter tankefull og forteller. Utallige ganger har hun hørt det som skjedde. Hun var bare ett år gammel da, og hun lå og sov da mor Hanna sprang til kaien. – Som barn gråt jeg mye. Jeg forstod ikke hva som forårsaket det. Men mors gråt ble nok fanget opp av meg som et lite barn. Da det ble klart for meg at det var denne ulykken som var årsaken, lettet trykket. Da jeg senere begynte å arbeide som sykepleier på en psykiatrisk avdeling har jeg ofte hatt mye hjelp av det som jeg selv gjennomgikk, sier Gåsvær Berre.

Den siste ferd 
Tyskerne hadde stengt telefonen på øyene denne dagen, så det var umulig å få kontakte med lege. De skadde og døende måtte transporteres til Rørvik og deretter til Namsos, og det var henholdsvis 1 og 2 timers båttur dit. Da en av de pårørende kommer om bord sier han: – Dette er et mektig kall til oss fra Gud, og det ble det. Innover mellom vårgrønne holmer og øyer gikk ferden – den siste ferd for mange av dem. Men på denne turen ble sjelfreden også flere til del. 
   Øysamfunnet Gåsvær slik det møter oss i dag.

– I far sin familie var det 9 søsken, tre gutter og seks jenter. Tante Margrete var den sjette i søskenflokken. Hun ble omvendt til Gud før ulykken. Hele uka før Kristi-himmelfartsdag var hun så urolig for alle de hjemme. En natt våknet hun og måtte be for dem. Det lå slik på henne at de måtte bli frelst. På et møte noen dager før, vitnet hun. Nøden for de som var ufrelst hjemme lå på hennes hjerte hele tiden, og hun spurte om noen på møte ville være med å be for dem.

– Er det ikke underlig hvordan Gud vender alt til det gode. De som ble tatt ifra oss, ble evig lykkelige. Og vi som er igjen ble vakt til å se Guds nåde og livets virkelige verd, sa tante Margrete etter at hun så tilbake på det som hadde skjedd.

Aldri hadde det vært større sørgeskare ved den store Gardstad kirke som denne dagen da 8 personer fra familien Gåsvær skulle begraves. Folket strømmet til fra hele Vikna. Over 500 mennesker trengte seg inn i kirken, og det var fullt over alt. I midtgangen stod syv kister. Vesle Harald fikk hvile sammen med faren.

– Siste gang far kom fra sjøen, hadde han med seg Bibel til mor. De hadde bedt og lest sammen fra Ordet, men mor var ikke sikker på om han hadde fått sett inn i evangeliet. Det ble mye smerte og uro på grunn av denne usikkerheten etter ulykken.

– Men en natt fikk hun i en drøm se far komme imot seg og han sier: - Jeg har det godt! Fra den dag var mor løst fra denne smerten. Hun opplevde at det var Herren som på dette viset løste henne fra den.

Gud er alltid god 
Gåsvær Berre legger ikke skjul på at hun i ettertid var bitter på det som skjedde, men etter hvert fikk hun se at Herren berget så mange hjem for evig og alltid denne dag. Hadde ikke ulykken skjedd, hadde de kanskje aldri blitt berget. Når mennesker står imot kallet fra himmelen så fører det til slutt til forherdelse.

– Vi har så lett for å gjøre det til et paradis her på jord, men Herrens mål er å få den enkelte av oss hjem. Da må han gjerne bruke harde midler. Herren lar ikke slike ulykker skje uten at han berger de som lar seg berge. Ulykken var et kall til å være rede! Herren oppdrar oss til å se at alle ting tjener til gode for de som elsker ham.

– Noen sier at vi får lov å sparke Gud på leggen, men det er forferdelig! Vi har ingen rett til å bli sinte på Gud! Herren har et mål med alt som skjer! Gud har en plan med alt, selv om vi ikke kan se det. Herren har selv sagt det, og vi har intet å kreve. Det er nåde at Herren tar seg av oss. Guds ord sier at både lykken og ulykken kommer fra Herren, avslutter Elsa Gåsvær Berre.
----------------------------------------------------

 Det som for oss er et tap er for dem en vinning 
Under gir vi et utdrag fra boken «Grunnbrott i livets vei» av Steinar Hunnestad, som har et kapittel fra ulykken på Gåsvær. Situasjonen under er i hovedsak hentet fra begravelsen i kirken. Det er Hanna Gåsvær, mor til Elsa, som her er omtalt.

«Fremst i kirken satt de nærmeste: Bestemor og mor, søsken og barn – slått av sorgens sjokk og ufattelige tap.

Hanna, som hadde mistet mann og barn, satt ved siden av gamle mor. Rolig støtte den prøvede aldersgrå kvinne sin datter i sorgen. Noe tynget særlig Hannas sinn. Det var Guds kall til å vitne.

– Skal ikke du si noe her i kirken, Hanna? Det var som en uhørlig røst beveget hennes sinn. Det stod for henne som en Guds påminnelse.

– Nei, nei, svarte hun inni seg, jeg har ikke noe å si. Heller ikke har jeg bekjent meg som en kristen.

– Men du og Torstein har lest i Bibelen og bedt sammen i hele vinter. Og aldri har du heller vært helt borte.

– Nei, nei, jeg klarer det ikke, vegret hun seg.

– Men de som fant fram til Gud i dødens stund, ba deg om å hilse til folket at de måtte vende om…

Vil du ikke reise deg og si noe om Gud? Om meg … Nå skalv hun over hele kroppen. Kallet til å vitne i denne situasjonen, tok henne sterkt.

Gamlemor merket det, og la varsomt sin rolige arbeidshånd over en av hennes – men sa ikke noe. – Jo, hvisket hun til slutt, jeg skal gjøre det – hvis du Gud gir meg frimodighet, ord og kraft …

Jeg legger alt fra meg i dine hender, så blir saken din.

Etter talen følte presten seg så urolig framme i koret. Hanna hadde reist seg, hun sa ikke noe, men han fulgte henne med øynene.

Så trengte han seg ned mellom folket, og bøyde seg til henne:

– Er det noe du ønsker, hvisket han.

– Det står slik for meg at jeg må si noe her i dag, hvisket hun tilbake.

– Det skal bli ordnet, sa han. Sitt bare ned så skal jeg gi deg et vink.

Flere talte ved bårene, takket dem som var gått bort, og la ned kranser.

Plutselig blir alt stille. Hanna reiste seg og trengte seg opp mot koret. Det gikk som et sukk gjennom kirken. Alle kjente Hanna. Hun hadde spilt kirkeorgelet i Garstad, og lyshårede Torstein bladde i notene for henne. Vi ung-guttene sendte dem nok ofte beundrende blikk fra galleriet …

Alle visste hva hun hadde opplevd de siste dagene – og mange fryktet for at hun ikke ville makte påkjenningene.

Hundre øyepar fulgte henne skritt for skritt. Så stod hun i koret, ung og mørk, sindig og klartenkt. Klar og sterk bar den litt skjelvende røsten ordene utover kirken – like til gang og galleri.

– Jeg må også i folkets nærvær få bære fram en takk til dem som gikk fra oss, sa hun. Takk til Torstein og veslegutten vår, Harald. Vi var så lykkelige sammen, og så livet langt framover. Så ble det bare så kort tid vi fikk være i lag. Gud hadde tenkt det annerledes. Men det som for oss er tap er for dem en vinning. Nå har jeg håp om å få møte dem igjen der oppe …

Ordene dirret i sørgende sinn. Dette åpnet kjærlighetens og hverdagens språk tok folk om hjertene. Og mange gråt.

– Jeg vil også takke de andre, fortsatte hun, våre nære og kjære. De var alltid så gode med oss, alltid så hjelpsomme, snille. Jeg fikk snakke med dem i dødens stund – da var det bare en ting de tenkte på: De ropte til Gud om å bli frelst for evig. Og selv har jeg fått oppleve hans mektige nærvær. Ingen er som Gud.

Tårene strirant, men rolig ble hun stående, og røsten var fremdeles dirrende klar:

– Hva ville de som vi sørger over ha sagt til dere all i dag – om de kunne ? spurte hun. Deres hilsen var at dere og må vende om til Gud. De var løst fra livet og synden, og ville gjerne dø. Det eneste vi kan si hverandre her er dette: Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær …

Disse vitnesbyrdets ord sank i sinnene – og ingen holdt tårene tilbake.

Dempet tok orglet i med sine sørgetoner …

-----------------

Bitterheten slapp taket

På nytt har jeg snakket med Hanna om dette. Villig tenker hun tilbake, og svarer på mine spørsmål.

– Hvordan var reaksjonen da første sjokket dempet seg?

– Først ble jeg hard og bitter. Jeg kjente hatet ta meg. Hat mot krigen. Hat mot tyskerne og deres krigsmateriell, hat over urimelig skjebne …

– Hvordan vant du over hatet?

– Jeg tror det var under begravelsen på Valøy kirkegård av de fira skolebarna derfra som omkom. Vi stod ved gravkanten og sang:

«Å, tenk når eg gang samles skal

de frelstes menighet

av alle folkeslekters tall

i himmelens herlighet.»

– En tysk offiser kom opp ved siden av meg, tok lua i hendene og sang med mens tårene trillet fra øynene hans. Da ble jeg endelig løst fra hatet. Da så jeg: For Gud er alle like. Også dem jeg ville hate, var elsket av ham. Også for dem var veien åpen …

– Og så kom jeg til å tenke på sier hun stille, at snart er vi alle like i det å bli kalt fram for Guds domsstol …» 
 

Fra avisa Dagen 19.02.2007 

Utskrift