Gunnar Nilsson

Vi er igjen blitt et hedensk folk

– Jeg tror ikke at vi som troende har innsett at vi igjen lever i et hedensk land, som da de første misjonærene kom til Norden. Da satte de barna ut i skogen, men vi tar livet av dem på sykehusene. Det svenske Kirkemøte vedtok i høst å innføre en velsignelsesakt for homofile. Jeg ser det som ufravikelig at Guds dom vil ramme våre nordiske land, om vi ikke vet hvordan dette skal skje.

Det er den svenske bonden og predikanten Gunnar Nilsson (58) som sier dette. Han kommer fra Nybro i sørøstlige Småland. Han vokste opp og var aktiv i Svenska Kyrkan (SK), hvor han også var lekprest en del år.

I 1993 vedtok bispemøtet at ingen kunne bli prest i SK om de var mot kvinnelige prester. Da etablerte han sammen med noen venner en misjonsforening, som en plattform for det videre arbeidet i Guds rike.

Vi regnet med at vi snart ville være hjemløse i kirken. Utviklingen gikk raskere enn vi hadde forventet. Kort tid etter at misjonsforeningen ble etablert, kom en kvinnelig prest til vår menighet, og vi ble på denne måten utestengt. Da begynte vi med lekmannsgudstjenester hver fjortende dag i tillegg til annen møtevirksomhet, sier han.

Mange dradd med

– Utviklingen i SK på 90-tallet gikk svært raskt. Vi fikk fotoutstillingen «Ecce homo», som ble sendt rundt i mange svenske kirker. Her ble Jesus framstilt som homofil. Da meldte vi oss ut av kirken. Vi hadde da allerede innført dåp og nattverd i misjonsforeningen, som fikk navnet «Sydöstra Smålands Lutherska Forsamling». Nå er det ca. 50 medlemmer i menigheten, og jeg er en av de eldste, sier han.

I Sverige skjedde det at mange som i utgangspunktet var konservative, ble dradd med i frafallet. Årsaken var at tilliten til Guds ord sviktet, og Bibelen ikke regnet som Guds ufeilbarlige ord lenger. Gradvis begynte en å forsvare det som brøt med Ordet. En kunne selv bestemme hva en ville ta vare på, og da er en på glattisen.

Likevel er det også mange, spesielt nord i Sverige, som har forlatt kirken. Slik sett er det en katastrofe for SK i læstadianske bygder, der en stor andel av dem som var med i menighetene forlot kirkene. Tornedalen, som strekker seg inn mot finskegrensen, er et slikt område, understreker Nilsson.

Laodikea-tilstander

– Samtidig er det stor hovmodighet og blindhet i de nordiske folk. Vi deler ut fredspriser, og Sverige opptrer som verdens samvittighet og har mange synspunkt på hva andre gjør feil. Men slik situasjonen er hos oss, burde vi ikke gi råd til andre.

Da hedenskapet rådde i Norden, satte en barna ut i skogen. I dag tar vi livet av dem på sykehusene, og snart vil de kristne oppleve det som de første misjonærene opplevde da de kom til våre land for tusen år siden.

Jeg tror ikke vi som troende har innsett situasjonen som Sverige er kommet i. Norge ligger ikke langt etter. «Åke Green-saken» er et eksempel på dette. I første rettsinstans ble han dømt til flere måneders fengsel for å forkynne det Bibelen slår fast om homofili. I neste rettsinstans ble han frikjent, og det skjedde også i høyesterett. Men at en slik sak kommer opp, sier likevel mye om uviklingen.

Materialismen blir utkonkurrert av en religiøsitet som ikke har med bibelsk kristendom å gjøre. Guds folk er blitt lik Laodikeamenigheten, som var rike og ikke manglet noe. Vi er blitt så velstående og fornøyde i våre kirker og bedehus, og vi mangler nøden for den forferdelige situasjonen våre nordiske land er inne i, sier Nilsson.

I dag er det stor aktivitet i kristenheten, og en tar i bruk verdens metoder for å holde maskineriet i gang. Det er som Guds folks tilbedelse av gullkalven i fordoms tid. Bilde av gullkalven hadde Guds folk hentet fra Egypt (verden), og så tenkte de at det skulle bli lettere å tilbe Gud ved å tilbe det synlige og forståelige.

De ville ikke tilbe en annen Gud, og de sa: «Dette er den Gud som har ført dere opp fra Egypt». Da mente de ikke at de tilba kalven i og for seg, men at han stod som et bilde på Gud. Akkurat dette ser vi mye av i kristenheten i dag. En vil gjøre det lettere å tro på Gud, og en senker terskelen til Guds rike uten dekning i Skriften. Man gjør den trange port vid, og den smale vei bred – men da leder den ikke til himmelen, sier Nilsson.

Byrdebærere

– Ser vi på Moses og Daniel, fikk de lagt på seg en byrde av Herren. Da falt Moses på sine knær innfor Gud og bad om nåde for sitt folk. Daniel så til Guds løfte da folket var i fangenskap. Han gikk ned til elven Hiddekel, og fastet og bad i tre uker for sitt folk.

Vi går ikke inn i bønnekampen som Daniel. I stedet bli vi oppslukt av tidsånden. Vi er rike og har alt, åndelig sett. Asbjørn Aavik skriver i en av sine bøker om «byrdebærerne». Som Guds folk burde vi bli slike «byrdebærere» som bærer vårt folk inn for himmelens Gud og ber om frelse og berging.

Bjørnstjerne Bjørnson sa om de troende: «Deres ro forferder meg»! Om vi virkelig forstod hva Bibelen sier om at det er en fortapelse å unnfly, burde det forferde oss! Bibelen vitner om at det skal være en søvnens tid før hans gjenkomst, og den er vi inne i nå. Sløvheten har rammet oss alle. Derfor sier Bibelen: «Våk og be»!

Gjennom nederlag til seier

– Paulus sier i Fil 3:12: «Jeg jager etter det for å kunne gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus». Vi har så lett for å slå oss til ro når vi blir frelst. Det var ikke meningen at den «syke», som ble frelst, skulle bli i «sengen». Jesus sa: «Ta din seng og gå»! Det er også vårt kall. Bli ikke liggende i «sengen», sier Nilsson.

Han mener at som troende er det lett å bli deprimert når en ser på utviklingen, og mener vi kan ta Israel som eksempel på dette. – Når Israel blir hengt ut i media, har vi som troende vanskelig for å se Guds ledelse gjennom det som skjer. Men for at vi skal få det endetidsperspektivet som Bibelen skisserer, bygges det nå opp en motstand mot Israel i verdensopinionen. Det må vi ha klart for oss.

Da skal Antikrist samle folkene og overvinne dem, slik det står i Sakarias 14. Derfor må vi som troende ha øyne til å se med, for å forstå at det er Gud som handler. Han har likevel en mening med det som skjer. Det som vi oppfatter som negativt, kan nettopp være etter Guds vilje. Som troende skal vi bare konstatere at Guds plan oppfylles. Når Guds folk, Israel, er beseiret, skal Jesus komme tilbake til sitt folk og frelse dem, slik det står i fortsettelsen i Sakarias 14.

Guds vilje vinner seirer gjennom nederlag, akkurat på samme vis som da Jesus døde i fornedrelse på Golgata kors. Dette er Lammets vei. Slik vinner Han seier – ved å ofre seg selv. Dette er hvetekornets vei, også for en kristen, slik Jesus uttrykker det. Dette skjer ikke bare en gang i en kristens liv, men det er noe vi kalles til på ny og på ny gjennom Guds tale til oss.

Jeg ser det som ufravikelig at Guds dom vil ramme våre nordiske land, om vi ikke vet hvordan dette skal skje. Det virker som Gud allerede har flyttet lysestaken fra våre land. Men ennå kan mennesker komme til tro, om jeg enn har vanskelig for å tro på noen landsomfattende vekkelse igjen.

Gud sendte samvittighets-vekkelse

– Vi fikk også oppleve samvittighetsvekkelse i menigheten vår som var tilsluttet SK. De fleste ble frelst på slutten av 80-tallet, og de som kom med, kom fra helt verdslige sammenhenger, og de hadde ikke noe bakgrunn fra annen kristen forsamling tidligere. Det er merkelig når Gud handler, sier han tankefullt.

Selv opplevde han å komme inn i vekkelsen med sitt liv etter at han hadde vært en bekjennende kristen i 12 år. På en sommersamling i 1987 fikk han erfare at Gud, gjennom Ordet, plasserte han utenfor Guds rike.

Jeg hadde vært en aktiv og ivrig kristen gjennom mange år, men nå opplevde jeg å bli fortapt som Jakob den natt han kjempet med Gud. Jeg måtte bekjenne både for Gud og mennesker at jeg hadde levd i selvbedrag. Men gjennom dette møtet med Herren, fikk jeg også erfare hva det vil si å få Guds fred og et levende håp.

Forskjellen var at nå var det Gud som fikk handle, og han fikk føde troen i hjertet. Før var det jeg som hadde bestemt, handlet og arbeidet. Det var en merkelig opplevelse å bli født på ny. Rikere har jeg vel aldri opplevd å være, som da jeg reiste hjem fra den samlingen. Jeg hadde lest i min Bibel fra jeg var liten, men nå var det som om jeg hadde fått en ny Bibel. Før hadde jeg ikke sett hva som stod der.

Mist ikke motet!

– Som Guds barn skulle vi si til hverandre: Mist ikke motet! Vi har et himmelsk kall uansett hva som skjer! Ser vi på profetene i GT, stod de ofte frem i slike krisetider som vi nå har. En del av dem fikk virke til frelse, og en del til forherdelse – men begge kall var et oppdrag fra Gud.

Jeremia fikk for eksempel kall til å forherde folkets hjerter. Når han sier i Jer 6: «Hvem skal jeg tale til og vitne for, så de hører? Se, deres øre er uomskåret, så de ikke kan høre. Se, Herrens ord er blitt til spott blant dem, de har ingen glede i det», var det et tungt kall han fikk å gå med. Han skulle rive ned, – men han fikk også bygge opp.

Det er slik at vi får ikke velge vårt kall eller hvilken tid vi skal leve i, det er Herren som bestemmer det. Måtte vi være tro mot det kallet Herren gir den enkelte i denne tid, avslutter predikanten Gunnar Nilsson.

Utskrift