Svaksynt åndelig lederskap
Av Greta Aune Jotun, forfatter/billedkunstner, Ranheim, sakset fra DM-25.06.07
Når man leser i Bibelen om de kjente menighetslederne og forkynnerne som formidlet og forsvarte den kristne lære i den første tiden etter Kristus, slike som Peter, Jakob, Johannes, Paulus og Judas (misjonær i Syria), må man være svært åndelig svaksynt for å komme til en annen konklusjon enn at en stor del av nåtidens ledere og forkynnere har byttet ut Sannheten med en forståelse og praksis tilpasset verden.


Lære og liv
Mange ledere/forkynnere som frimodig bekjenner at de tror på Jesus Kristus og også uttrykker nød for at andre mennesker må bli frelst, viser ved egen livsførsel at de ikke tror på den Herre de sier seg å tro på.

En vel kjent leder innen kristen media, engasjert og hedret av flere andre kristenledere, forkynner med Bibelen i hånd at mennesker må omvende seg og tro på Kristus. Men denne mannen, og mange med ham, har flere ekteskap bak seg og er nå gift på nytt; en livsførsel Kristus kalte for hor (Bergprekenen). Ifølge det Han forkynte, som også er Skaperen, Vår Fars lære, finnes det ingen dispensasjon for noen til å leve i synd; slik livsførsel fører til helvetet. Dette handler jo heller ikke om å lede bare seg selv til fortapelse, men også den andre parten i samlivet. Å tro at frelse og tilgivelse for tidligere synder gir den skilte aksept til å gifte seg på nytt, er en kraftig villfarelse. Her har mange ledere trådt feil.


Dårlige hyrder
Mange prester og andre menighetsledere er så bundet av menneskelige relasjoner at de vier fraskilte (kolleger, venner og venners venner) og velsigner homofile forhold selv om de mener at dette er synd; dermed blir de delaktige i synden; ja, de gratulerer endatil med det syndige ekteskapet eller forholdet, og mange menighetsmedlemmer gjør det samme, enda de vet hva Ordet sier. Menneskefrykten er større enn frykten for å tape sin sjel.

Noen har kommet på en snedig vri for å slippe å ta oppgjør med synd; de sier at det Jesus Kristus forkynte og talene Han holdt ikke gjelder dem som ble født etter forsoningen, ergo heller ikke for kristne i vår tid. Det gir grunn til å spørre: Hva da med apostlenes forkynnelse, som stadfestet Læren, når opphørte den å gjelde; ved apostlenes død? Andre har degradert Kristus til en forbilledlig kultfigur for nestekjærlighet; de fastholder skriftsteder som kan brukes som aksept for egne forestillinger om hva nestekjærlighet er, særlig når det gjelder forsvar av homofilt samliv, men forkaster eller fortrenger resten.


Adiafora?
Etter et kristent møte ble det i en av landets menigheter invitert til dans; noe som har vært praksis i flere menigheter lenge. For å gi Kristus ære og tilbedelse, spør du kanskje? Langt ifra, menighetens medlemmer svingte seg i kjødelig lyst til forførende tonefølge; ektefeller med hverandre, men like gjerne med en annens livsledsager; noen fikk for første gang anledning til å praktisere sitt begjær etter sin nestes ektemake eller en annen kvinne/mann.

På festen i anledning en bispeinnvielse skulle det også danses. Lovprisningsdans i Den Hellige Ånd? Langt ifra, i den tidligere Hamar-bispens ånd, må vite; for det var denne biskopen som på et prestemøte oppfordret de geistlige til å lære seg swing, men ikke for å opphøye Kristus med svingende dans, langt ifra, slik kjødet begjærte skulle dansen gå ...

Under en gudstjeneste, og dette er mange år siden, danset en svært lettkledd kvinne foran alteret i en kirke, til stor glede for mannlige tilskuere, inklusive presten.

Nå har den profane dansen, gjerne ledsaget av tekst med profant budskap, inntatt mange kirker og menigheter. Om noen tillater seg å protestere, blir man gjerne møtt med Djevelens velkjente argument: Har Gud virkelig sagt at kjødets lyst og øynenes lyst kan føre til fall?


Drukne av vin
Alkoholservering er blitt vanlig i kristne sammenhenger; av forskjellige årsaker, selvsagt, men mange anser seg for mer «finkulturelle» om de serverer eller inntar alkoholholdig drikke, hva nå det kan komme av. Slikt kan få følger: »n menighet fikk ideen å arrangere vinkveld for medlemmene. Dette endte med at lederen og andre fra menigheten ravet rundt i fylla. Noen prester vil ha alkohol til kirkekaffen, og stenger dermed tørrlagte alkoholikere ute. Det tas heller ikke hensyn til om barn er til stede.

Lederen for en ungdomsklubb tok med seg gjengen på overnattingstur; han hadde med seg alkohol og drakk åpenlyst.

I en gudstjenestepreken i forbindelse med teksten om vinunderet i Bibelen kom presten med denne «formaningen»: «Vi har jo bare ett liv (!), og vi skal nyte de gleder det kan gi oss.»


Profan underholdning
En menighet skulle arrangere utendørsgudstjeneste i forbindelse med markedsdager i bygden. Presten ville vise folk at «humor er en viktig del av kristendommen», og hadde engasjert en klovn til å lese «morsomme bibeltekster» og fortelle vitser. Og om klovnen ikke slo an, skulle nattverdkjeksene (Kristi legeme) gjøre susen, for disse skulle dekoreres med smilefjes og sure fjes.

Under en generalforsamling i et av de store misjonsselskapene her i landet, ble det arrangert «kulturkveld». Blant mye annen profan underholdning ble det også fremført en parodi � ganske så spottende � over en kjent norsk skuespiller og sangartist. Da den vel to timer lange kulturkvelden var avsluttet med takk til de medvirkende og fremmøtte, husket ledelsen den korte andakten de hadde planlagt å henge på til slutt ...


Evaluering
Med referanse til ovenfor nevnte er det vel ikke underlig om man oppfordrer til en evaluering av «kristen virksomhet»? Jeg har sittet på møter eller arrangementer i kristen regi og tenkt: Hva om Peter eller Paulus hadde vært tilstede her? Hva ville de ha sagt? Ville de ha applaudert kristenorganisasjonens kulturkveld? Ville de ha ledd av «på-kanten-vitsen» som pastoren åpnet sin tale med i en av forsamlingene jeg var innom? Ville de ha godtatt at en prest i min tidligere kirkemenighet velsigner forhold Bibelen kaller synd? Ville de ha skrevet brev til menighetene og oppfordret dem til å lære seg swing? Og hvilken status gir Jesus Kristus forsamlinger og ledere som nevnt ovenfor? Overskriften på dette innlegget henviser til en menighet som fikk en knusende dom for sin vrange lære og livsførsel. (Johs. Åp.)


Elsk ikke verden
Hvorfor drar man inn den profane kulturen i kristne menigheter? Er man redd for å bli kalt passè? Ufrelste kan finne verdslige fornøyelser overalt; når de kommer til en kristen forsamling bør de få et møte med Ham som kan overbevise om synd, rettferdighet og dom til omvendelse.

Hvorfor er kristne sultne på verdens føde? Hvorfor ler kristne av moromenn som spotter Den Hellige Gud? Hvorfor bruker kristne tiden på såpeserier som formidler umoral, men har ikke tid til å be? Hvorfor forlater kristne sin egen ektefelle for en ny? Jo, kjærligheten til Sannheten, Kristus, er blitt borte. Kortvarige nytelser av synd er viktigere for disse enn evigheten med Kristus.


Mørkemannstale?
Skal så de Kristus-troende henge med leppa og hodet og aldri ha det moro? Langt ifra, men de kristne skal ikke elske den livsførselen som verden elsker. Elsker man Kristus, tror man Ordet og ønsker av hjertet å leve som Ordet sier. Men tiden er ond, og enhver bør ta på seg Guds fulle rustning for å stå imot Djevelens listige angrep  og daglig be om Den Hellige Ånds ransakelse over livet. Det handler ikke om mindre enn evig fortapelse eller evig liv.

Bønnetjenesten bør også intensiveres, om at de som har forlatt Veien, Sannheten og Livet og går på fortapelsens vei må komme tilbake, men også, og ikke minst, for de Kristus-troende prestene/forkynnerne/lederne, at ingen av disse må bli forført til vrang lære og annen synd. Bare en bønnevekkelse kan forandre og stanse den skremmende utviklingen vi ser nå. Bønnesvaret er allerede gitt: «Dersom dere blir i Meg, og Mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det.» (Kristus-sitat; Johs. 15:7). Kjennetegnet på sanne kristne står i et annet Kristus-sitat; Johs. 8:31: «Den som blir i Mine ord, er i sannhet Mine disipler.»

Hva eller hvem er kilden til din glede, verden eller Kristus?