|
Guds ord er levende og kraftig
Samuel Lamb, en av de mest kjente husmenighetslederne i Kina, har vært fengslet mer enn tjue år på grunn av sin tro på Jesus og tjenesten for ham. Han vokste opp i en fattig hytte som hans far kalte «Hallelujahytten». Det var det ordet, Halleluja, som oftest ble sagt i det hjemmet. Rundt om i hytten hang det små papirlapper med mange bibelord,og allerede som liten gutt begynte Samuel å memorere disse bibelordene. Da han ble fengslet første gang, kunne han utenat alle skriftene i Det nye testamentet fra Romerbrevet til Hebreerbrevet, i tillegg til mangfoldige andre bibelvers og bibelfortellinger. Bibelmemoreringen krevde tid og hardt arbeid, men han skulle få stor glede av innsatsen. Han sier at det tok ham noen få år å lære versene, som ble en velsignelse i mer enn 20 år i fengsel. «Der fikk jeg ikke lov til å ha noen Bibel, men jeg hadde dem likevel i mitt hjerte», sier han. Mange andre kinesiske kristne har samme erfaring som Samuel Lamb. Ikke bare har de glede av bibelmemoreringen selv, de deler Guds ord med sine medfanger. Mange er de kinesere som har kommet til tro på Jesus gjennom frimodige kristne medfanger. Åpne Dører organiserte «Perleprosjektet» der det i løpet av èn natt ble smuglet èn million bibler inn i Kina. Kinesiske kristne jublet, men de sa: «Dette er alt for lite. Vi trenger mye mer. Gi oss èn million bibler til!» Vi vet at kinas kristne roper etter titalls millioner bibler. De titusener av barnebibler og ungdomsbibler som trykkes, er alt for lite for bibelhungrige unge kinesere. Søndagsskolebarn lengter etter en barnebibel. I Åpne Dører har vi en film som kalles «Den farlige boken». Der møter vi Isac, en eritreisk soldat, som hadde et «drapsinstinkt» som offiserene satte pris på. Men en dag tok han imot Jesus og begynte å lese i Bibelen. Resultatet ble at han mistet drapsinstinktet. Offiserene ble rasende, og Isac ble torturert i den hensikt å få ham til å slutte med bibellesingen. Men ingenting kunne stanse ham. I mange måneder ble han torturert daglig, og han ble fengslet i en stålkonteiner sammen med mange andre unge fanger. Men han sluttet ikke med sitere fra Bibelen og vitne om Jesus som han hadde blitt kjent med gjennom denne boken. I en annen film fortelles det om bibelhungeren i Kurdistan i Nord-Irak. En bibelsmugler forteller hvordan folk sluker dens innhold – og kommer til tro på Jesus. En muslimsk terrorist som hadde planlagt angrep på kristne, fant et lager med bibler. Han begynte å lese og ble grepet av evangeliets innhold. Han kom til tro på Jesus og er blitt en brennende evangelist. Et team med bibelkurerer kom til tollen i et av de strengeste muslimske land der nye kristne blir arrestert, fengslet og torturert. Teamet hadde med seg flere hundre eksemplarer av denne «farlige og forbudte» boken. En av kurerene ble bedt om å åpne kofferten sin. Den var full av bibler. Stor var overraskelsen og gleden da tolleren spurte: «Kan jeg også få en?» Så et helt annet bilde: Jeg taler på en gudstjeneste i Norge. Jeg teller til sammen tre bibler i forsamlingen. Den ene er min egen. Jeg nevner et kjent bibelvers og spør om noen husker hva som står der. En i forsamlingen husker det og hvisker det forsiktig. Om kvelden er jeg på et stort ungdomsarrangement og ser bortover benkeradene mens taleren forkynner. Jeg får øye på en jente med Bibelen i fanget. Noen andre bibler ser jeg ikke. Jeg kjenner på en sorg. Hvis Bibelen ikke blir tatt med på møte og gudstjeneste, hvordan er det da med hverdagsbruken? En har sagt det slik: «En kristen uten Bibelen er som en soldat som går naken ut i krigen.» Men en kristen som elsker Bibelen, leser og memorerer den og lever etter den og ikles Guds fulle rustning.
|
|
|
