Vår tids store fare – den hardtrampede «vei»
Av Gunnar Nilsson, utdrag av tale i Tørvikbygd Bedehus, sundag 1. mars 2009

 «Da det nå strømmet mye folk sammen, og de drog ut til ham fra landsbyene, sa han i en lignelse:  En såmann gikk ut for å så sitt såkorn. Og da han sådde, falt noe ved veien. Det ble tråkket ned, og himmelens fugler åt det opp.
Noe falt på steingrunn. Og da det vokste opp, visnet det, fordi det ikke hadde væte. Noe falt midt iblant torner, og tornene vokste opp sammen med det og kvalte det. Men noe falt i god jord. Det vokste opp og bar frukt, hundre foll. – Da han hadde sagt dette, ropte han ut: Den som har ører å høre med, han høre!
Men hans disipler spurte ham hva denne lignelsen skulle bety. Han sa da: Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men til de andre gis det i lignelser, for at de skal se og ikke skjelne, og høre og ikke forstå. Men dette er lignelsen: Såkornet er Guds ord.

De ved veien er de som hører, men så kommer djevelen og tar ordet bort fra deres hjerte, for at de ikke skal tro og bli frelst. De på steingrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det. Men de har ingen rot. De tror til en tid, men i prøvelsens stund faller de fra.

Det som falt blant torner, er de som hører, og mens de vandrer fram, kveles de av bekymringer og rikdom og livets lyst, så de ikke bærer fullmoden frukt. Men det i den gode jord, det er de som hører ordet og tar vare på det i et vakkert og godt hjerte, og bærer frukt i utholdenhet.» Luk 8:4-15

Hører jeg?
Det er en stor oppgave å forkynne Guds ord, men det er en like store oppgave å måke bort snøen utenfor bedehuset. Men det er ingen oppgave som kanskje er vanskeligere enn å forkynne Guds ord. Det er nesten umulig, for den skal ha et budskap til den åndelige sovende, til de vakte, til hykleren og til de troende - både trøst, formaning og advarsel.

Likevel er det kanskje en ting som er enda vanskeligere enn å tale Guds ord, og det er å høre Guds ord på en rett måte. Vi er dårlige hørere, uoppmerksomme og glemske. Det er ikke uten grunn Guds ord advarer oss i Skriften og sier: – Den som har ører han hører. Vær ikke bare ordets hører, men også dets gjørere.

Det er dette Jesus taler med oss om i teksten vi leste. Det er viktig å høre Guds ord på den rette måten. Det så mange som hører og hører, men aldri hører. Såkornet er Guds ord sier Jesus. Han sammenligner Guds ord med et såkorn, vi skal legge nøye merke til dette.

Guds ords spirekraft
Det er et stort under når et menneske blir vakt, og det begynner å søke frelse. Jeg synes det underet blir større jo lenger tiden går. Hvordan kan et menneske våkne? Når det tidligere har gått med blikket rettet ned mot jorden og verden, og bare levd for det som hører denne verden til. Alt «blåser» bare fra en kant i dag. Kan da et menneske stå opp og gå mot vinden - begynne å søke frelse?

Eller om en ser på et menneske som kommer er kommet til tro. Hvordan kan det bli bevart i troen? Hvordan det kan komme seg gjennom alle farer fra djevelen, verden og sitt eget kjød? Hvordan kan det lykkes - år ut og år inn? Dette kan se umulig ut for meg.

Men så taler Jesus om såkornet. Hvilket underverk er ikke et lite frø? Vi kan legge et lite korn i jorden. Det ser så lite, fattigslig og unselig ut der det ligger i jorden, men se hvor det vokser!

Jesus sier at Guds ord er et slikt lite såkorn. Guds ord har mye og si om den guddommelige makt som ligger i Ordet: – Guds ord er en ild. Guds ord er skarpere enn noe tveegget sverd, det deler marg og bein og dømmer hjertets tanker og råd. Guds ord er Ånd og liv, sier Jesus.

Vi kan tenke oss at vi legger et korn i jorden. Og så kan vi ta det opp neste dag, men det ser likt ut. Det tar litt tid, kortere eller lenger tid, alt etter temperaturen. Det kan ligge lenge om det er kaldt, men så en dag spirer det. Vi har sett hvordan planter til og med vokser gjennom asfalt. Tenk for en kraft! Slik er det med Guds ord!

Det er derfor et menneske kan våkne opp og se hva som er det ene nødvendige. Guds ord var plantet, og det så ikke ut som noe vokste, men en dag begynte det å spire. Det er ikke så ufarlig, som en del tror, å la Guds ord bli sådd i hjertet. Det har en kraft, en veldig kraft når det begynner å vokse. Da forstår vi hvor viktig det er at Guds ord blir sådd ut.

Guds ord skaper tro
Guds ord er selve summen av og uttrykket for hans allmakt. Han talte og det skjedde, han bød og det sto der, sier Skriften.

Det mest forunderlige av alt, er at Guds ord kan skapa tro i et menneskehjerte – når Ordet lyder. Selv kan jeg ikke skape den troen som tar imot Jesus og frelsen i hans navn, men Guds ord kan gjøre det! Troen kommer av forkynnelsen, og forkynnelsen av Kristi ord.

Vi har et vitnesbyrd om dette når vi leser om Kornelius. Den fromme Kornelius fikk besøk av en engel som sa at han skulle sende bud på Peter: «Han skal tale ord til deg som du skal bli frelst ved, du og hele ditt hus.» Ord som du skal bli frelst ved!

Hvordan gikk det til? Peter kom til Kornelius hus og talte om Jesus og sa: «Han gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på han, får syndenes forlatelse ved hans navn. Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet.» Apg.10:43.

Kornelius og hans venner gjorde ingen ting annet enn å sitte stille og høre det som Peter talte, men ordet om Jesus fikk komme fra øret til hjertet. Den Hellige Ånd fulgte ordet, og skapte en frelsende tro i hjertet og stadfestet ordet med de tegn som fulgte med. En slik veldig kraft har Guds ord! Det må vi aldri glemme når vi sår ut ordet.

Vi går kanskje og graver «frøet» opp igjen neste dag, og da kan vi ikke se at det har vokst. Dermed tror vi det er meningsløst, og tenker at ordet har ingen kraft, men Ordet har kraft i seg selv.

 

Hører vi når Ordet?
Men dersom det har en slik kraft, er det ikke da umulig å stå imot Ordet? Er det slik at Gud lar ordet virke til tro og et hellig liv der Han vil, og etter sitt hemmelige råd overlater andre mennesker til deres egen synd og vantro?

Slik har mange tenkt. Til og med en mann som kirkefader Augustin som har hatt stor innflytelse gjennom tidene, mente det. Han  mente at alle mennesker lå i fortapelsen og fortjente ingen ting annet enn straff, man så har Gud i sin frie nåde bestemt noen til å bli frelst.

Disse utvalgte gir han et nådekall og dette kallet er uimotståelig. Dette var Augustins syn på Bibelens lære om nåden. Og han er ikke alene. Det finnes til og med bibelord som taler i den retning. Men vi vet at det også står at Gud vil at alle mennesker skal bli frelst, og at Jesus sonet all verdens synd. Alles synd, for Gud vil ha alle.

Men Guds nådekall virker ikke automatisk. Det kommer også an på den som hører ordet. Dette er vårt ansvar innfor Gud. Det er dette Jesus vil tale med oss om i lignelsen om såmannen. Det er uendelig viktig å høre Guds ord slik at det kan slå rot i hjertet og få virke slik Gud vil - for alle hører ikke ordet slik.

Vår tids store fare
Noen hjerter ligner en hardtrampet vei sier Jesus. Såkornet faller også der, men veien er så hard. Kornet får ikke trenge ned i jorden, og så kommer fuglene og tar det.

Det var en mann som hadde en åker ved veien. Han pløyde og han sådde hvert år. Men det var slik at en kunne ta en snarveg over åkeren i den ene kanten.  Når det da var sådd, kom det noen som hadde det travelt, og skrådde over. Etter hvert kom det flere og snart var det blitt en hardtrampet sti.

Kornet som var sådd der var like vekstkraftig, men det kunne ikke komme opp der det var hardtrampet. Alt for mange føtter hadde trampet der. Er det ikke slik alt for mange har det i dag i sitt sjelsliv?

Deres indre ligner en åker der alt for mange føtter har trampet på kryss og tvers. Det har ikke vært noe stengsler, som har stengt ute alle mulige inntrykk. Inntrykkene fra verden - fra fjernsyn, radio, bøker, venner, PC, internett, aviser osv. har fått  strømmet inn fritt. Det blir så mange føtter som tramper i åkeren.

Det er nok vår tids store fare – en fare som truer vårt åndsliv! Vi lever under trykket fra det moderne massemedia. Radioen står på, PC-en venter, avisene kommer hver dag.

Det er alt for få som gjør et utvalg. De lar alt skylle inn over seg, lar det trampe seg ned. Etter et møte går noen og setter seg flere timer ved PC-en. Det blir en hardtrampet veg, og djevelen tar bort såkornet som er sådd i hjertet.

Hvem trør i ditt sjelsliv?
Vi skulle spørre oss selv: Er det verdifullt det som stopper i meg NÅ? Kan jeg lære noe godt av det? Er det verdt å se eller høre? En skulle ikke gjøre seg til slave under andre menneskers tanker og meninger, og hva som er nødvendig å følge med på. Det er absolutt ikke nødvendig å følge med i alt som mennesker er opptatt av. Guds ord sier at ett er nødvendig!

På den hardtrampede vei var det så mange som gikk i ditt liv. Der gikk dine egne tanker frem og tilbake, og der gikk din egen vilje og trampet ned jorden. Der gikk harmen fram og tilbake, der gikk gjerrigheten fram og tilbake, der gikk misunnelsen og trampet ned såkornet, der gikk uviljen mot andre mennesker, og der gikk utukten og trampet ned. Det ble så hardt når alle disse fikk tillatelse til å gå der, at veien ble hardtrampet. «Så kommer djevelen og tar ordet bort fra deres hjerte, for at de ikke skal tro og bli frelst.»

Vi skulle kanskje si enda en ting om den hardtrampede veien. Vår egen vilje som tramper så hardt! Vi kan ta et eksempel som er så vanlig i dag - et fromt eksempel. En kvinne vil bli prest og hun kjenner seg kalt til det. Hennes egen vilje tramper så veien blir hard, og så leser hun i bibelen for å få støtte for den tanken. Hun leser: - Her er ikke kvinne eller mann, trell eller fri, alle er dere ett i Jesus Kristus. 

Hun ser at her er ingen forskjell, alle kan jo bli prest. Hun ber over det, og ser mer og mer akkurat det - enda bibelsitatet i Skriften handler om noe helt annet. Veien ser så from ut, hun ber – men egenviljen har trampet veien hard.  Ordet fikk ikke vokse der, djevelen tok det bort dvs. den rette betydningen av Ordet.

 

Den kortvarige tro
«Noen tar imot ordet med glede», og vi tenker da at alt er bra. Det er lett å tenke slik når en forkynner, men Jesus advarer oss. Det hender at noen tar imot ordet med glede, men de tror bare en kort tid og så blir de borte. Det finnes en kortvarig tro. Det er følelseskristendom.

Det har skjedd så mange ganger i Guds rike at mange strømmer til kirker og bedehus. Det er gledelig å se at mange bestemmer seg for å komme til Jesus. Men så ble det bare en kort tid, «i prøvelsens stund faller de fra.» (v. 13) I prøvelsens stund faller de ifra.

Prøvelsene kan være av mange slag. En kan møte motstand for at en vil være en kristen. Det kan bli vanskeligheter som ikke er lette å løse, og så en dag tar en farvel med kristendommen.

De har ingen rot sier Jesus, og det er ulykken. Legg merke til at Jesus nå har forandret bilde han bruker. Her er det ikke snakk om at såkornet skal slå rot, her er det den som hører ordet som skal slå rot, men ikke gjør det.

Når hjertet slår rot
Hva betyr det så å slå rot? Når kan vi si at den som hører ordet slår rot?  Det skjer når ikke bare følelseslivet, men også samvittigheten blir grepet, slik at vi får se hva vi har gjort imot Gud. Når evangeliet om Guds lam får lede synderen til å ta sin tilflukt til Jesus, som redning i liv og død - da slår det rot. Da slår en rot i Kristus selv, og får troens fortrøstning i ham.

Når samvittigheten kjenner og erkjenner sin synd, da blir det nød i hjertet. Når samvittigheten gjennom evangeliet om Jesus får frimodighet til å tro at alt er forlatt for Jesus skyld, da blir hjertet løst fra alt annet. Da blir det løst fra tilliten til seg. Da blir det løst fra lovens og samvittighetens dom og anklage, fordi Jesus har båret min straff. Da får vi rotfeste. Så lenge vi har den innstillingen til Jesus, skal ingenting kunna rokka oss.

”Når vekkinga stilna, og folket det fór, Og få er her att som vil høyra Guds ord.”, da skal det prøves om vi har fått rotfeste.

Elsk ikke de ting som er i verden
Så kommer vi til det som ble kvalt i vers 14. Tornene vokste opp sammen med hveten og kvalte den. Det så ikke så ille ut i begynnelsen. Det var små spirer som kom fra hveten. Tornene var også små, så det kunne nok gå bra. Det så ut til å være god plass til begge. Men det gikk ikke bra. Tornene vokste seg mye sterkere og større enn hveten, og så ble hveten kvalt.

De hørte ordet, de som Jesus her tenker på – de hørte virkelig. Noe begynte å gro i hjertet, og de tenkte kanskje selv at de var blitt kristne. Men det  var så mye annet som også fikk vokse der inne i hjertet.

Bekymringer, rikdom og nytelseslysten - alt som vedkommer denne verdens barn fikk vokse fritt og fikk gjøre sin innflytelse gjeldende. Nytelseslysten kan være en hobby, arbeidet, rusproblemer, utukt eller hva som helst jeg finner glede i, eller vi gir rom for hat, sinne, misunnelse osv.

Hva sier Jesus? «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er ikke kjærligheten til Faderen i Han. For alt som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst og et hovmodig skryt av alt det som en er og har, er ikke av Faderen, men av verden. Og verden forgår og dens lyst, men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» (1. Joh.2.15-17)

 

Tornen som vil kvele livet i Gud
Bekymringer, rikdom og nytelseslyst – det kan se ut som det er tre svært ulike ting. Selvfølgelig er det forskjell på pessimisten som går og ruger over sine personlige problemer, og gnages av bekymringer – og den lettsindige som nyter øyeblikket uten tanke for noe annet. Men resultatet kan bli det samme hva troslivet angår. Både bekymringer og lettsindighet har sin rot i vantro, begge er tornen som vil kvele livet i Gud.

Vi glemmer det store enten eller som Guds ord stiller oss innfor. Vi kan ikke tjene Gud og Mammon, sier Jesus. Jesus taler så alvorlig til oss om det. De som vil bli rike faller i fristelser og feller og mange skadelige lyster som senker menneskene ned i undergang og fortapelse.

Penger.  Hvilken fare for det åndelige liv. Vi må jo ha penger til vårt livsopphold, men hvilken fare for at vi tenker for mye på dem. Det gjelder både den som har for mye og for lite av dem.

Bekymringer. I vår bekymringsløse tid har noen mennesker mer bekymringer enn noen gang før. Angsten vokser for alt mulig, rasjonelt og irrasjonelt. Bekymringer for energikrise, miljøkatastrofer og for rent personlige bekymringer. Hvordan skal det gå med helsen, arbeidet, barna? Det blir bekymringer for alt.

Jesus stiller oss også innfor det store valget. – Vær ikke bekymret, sier han. Vær ikke bekymret for mat og drikke, for hus, hjem eller klær. Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til deres livslengde? Det er hedningene som går med bekymringer. Guds barn stoler på sin Far i Himmelen, og skal slippe å være bekymret.

Vi kan nesten miste motet når vi hører om så mange hindringer og vanskeligheter som vi hører om i teksten her. Kan Guds ord i det hele tatt ha noen sjanse?  Vi har jo alle noe av alt dette våre hjerter. Vi kjenner oss jo så alt for godt igjen når vi hører hvordan Jesus taler om hindringene.

Den gode jord
Det er mitt hjerte som så ofte kjennes ut som en hardtrampet vei. Det er jeg som har så alt for lett for å la bekymringenes torner gro. Andre kan kjenne det på en annen måte, men ingen kan i alle fall lese denne lignelsen uten å kjenne seg truffet. Da kommer spørsmålet: Hvordan ser da det hjerte ut som Guds ord kan gro og vokse i?

Jesus sier det: – Det er den gode jord. Det er de som hører ordet og tar vare på det i et oppriktig og godt hjerte og er utholdende. Her er hemmeligheten: De hører Ordet og holder fast på det, selv om de ikke forstår det med en gang - som Jesu mor Maria. Hun kunne ikke forstå hva som ble sagt henne om barnet Jesus, men hun gjemte alle disse ord i hjertet og grunnet på dem, står det.

De holdt fast på det Ordet som de hadde hørt om Jesu kjærlighet – selv om følelsen av egen uverdighet var stor - som kvinnen med blødninger.(Mat 9:20) De holdt fast på ordet selv om de kjente seg vaklende i troen.

– Jeg tror, Herre hjelp min vantro, sa far til gutten som var besatt av en stum ånd. De kunne tvile på alt, også sin egen tro. Men de holdt fast på Ordet!

Her er hemmeligheten! Hva du enn gjør: Slipp ikke taket på Guds ord, mist ikke evangeliet om Jesus fra ditt åndelige blikk.

Har vi selv krefter slik at vi kan gjøre vårt hjertes jord til god jord? Er det slik at det er mitt ansvar at jeg selv skal forandre mitt hjerte slik at det blir god jord? Slik at Guds ord kan slå rot der? Kan jeg det?

I så fall sier nok mange at det er lite håp for meg. Jeg kan ikke forandre mitt hjerte, mitt vilje, tross alle gode forsett. Ytre synder og uvaner kan jeg vel klare, men å elske min neste som meg selv og elske Gud over alt - det kan jeg ikke. Det verste er kanskje at jeg heller ikke vil det. Hjelper det at Jesus vil frelse alle når jeg ikke klarer å rive meg løs fra synden?

Her er problemet! Det er helt sant at vi ikke kan forandre vårt hjerte. Steingrunnen i hjertedypet rår vi ikke med. Hva skal vi da gjøre? Den som har ører å høre med, han hører, sier Jesus.

La ordet får virke
Hold fast på Ordet. Det som hjertet vårt ikke klarer, det klarer Guds Ord. Hold fast på det ved å lytte til det, tenke på det og grunne på det i bønn til Gud. Lyset fra Guds ord kan gjøre underverk. La det bare få komme til med sin avsløring av alle dine tanker og gjerninger.

Da blir du for alvor en fortapt synder som ikke har noe annet å håpe på enn Guds ufortjente barmhjertighet. Da får du bruk for en frelser – du får bruk for det Guds lam som tar bort verdens synd.

Det stod noe i teksten ta «vare på det i et vakkert og godt hjerte». Hvordan stemmer det over ens med mitt? Jeg kan si deg hvordan det hjerte ser ut som Gud har behag i med Bibelens egne ord, så vi ikke behøver å tvile på at det er sant: «Men den jeg vil se til, det er den elendige, og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over mitt ord.» Jes. 66:2

I et hjerte der Herren har fått virke forferdelse for sitt ord - det hjerte vil han besøke: «I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd og gjøre de sønderknustes hjerter levende.»  Jes. 57:15.

Gud vil ikke forakte et sønderknust hjerte, sier David, og han visste hva han snakket om. Han hadde erfaring av hva det er å gå med uoppgjorte synder og gjemme seg for Gud. Det var vanskelig. Guds hånd lå tungt på han. «Men så bekjente jeg min synd for deg», sier David. Han skjulte ikke lenger sin synd, men la den åpent fram i lyset. Da ble alt godt igjen.

Da ble det som når vi tok en filmrull før i tiden - før digitalkamera kom. Tok vi en ufremkalt film og holdt den opp i lyset, så var alle bildene borte. Det var intet tilbake. Slik var det også med alle synder som ble bekjent for Herren. Da de kom frem i lyset ble de forlatt for Jesu skyld. Han tok straffen på seg. Da var alt forsvunnet!

Derfor vil jeg holde meg til Guds ord. Jeg vil leve i bønn om at Gud må gjøre Ordet levende for meg, til anger og bot innfor hans ansikt, og til levende tro på Jesus som kom til verden for å gjøre syndere salige.

Paradokset
Det merkelige er likevel, at den som synes at hjertets jord ligner på de tre første jordsmonn, det hjerte kan være den gode jord - den som trenger nåde! Men den som opplever at hjertets jord ligner på det gode jordsmonn, det hjerte kan være den dårlige jord – som fariseeren i tempelet.