Forkynnelsens innhold og betydning
Av Kristine og Johannes Eiken, Stavanger, DagenMagazinet fredag 13.02.09

Vi har med glede lest referat fra Karl Johan Hallaråkers avslutningstale til arbeidermøtet i Indremisjonsforbundet, «Velsignet helg» 24.01. der han understreker hvor viktig det er å forkynne et budskap som bringer med seg frelse, frihet og frimodighet.

Det er sant at mange i dag har gått trøtt av en forkynnelse som bare fører inn i kav og strev. Ja, så ille er det blitt i enkelte bedehusforsamlinger at man tyr til kassettopptak fra år tilbake for å få mat for sjelen.

Nå må det sies at vi er takknemlig for at det fremdeles finnes forkynnere som formidler lov og evangelium så klart at vi får bruk for en frelser og forsoner, og slik at vi går hjem med takk for frelsen i Jesus alene. Med dette budskapet i hjertet, skapes det nød for alle dem som ikke er frelst. «Misjonssinnet skapes på Golgata,» skrev Asbjørn Avvik i den lille boka «De venter».

Men vårt store tankekors blir hvorfor så sjelden denne kategori forkynnere får slippe til i ungdomsforsamlingene. Det er da det samme budskap som frelser liten og stor, gammel og ung også i dag. Er det fordi man er preget av Jan Gossners tankegods, der han i «Velsignet helg» 24.01. snakker om to slags kristendom: vekkelseskristendom og oppdragelseskristendom. Hvor i Bibelen står det om en slik todeling? Tenker man slik, er det ikke rart at det blir merkbare og såre skiller mellom eldre og yngre i forsamlingene.

Også mange av oss over 60 har vokst opp i kristne hjem og fått kristendomskunnskap i skole og lag. Men vi lyttet til en forkynnelse som førte oss inn i vekkelse. Og gjennom denne forkynnelsen møtte vi den hellige og kjærlige Gud. Gradvis fikk vi se vår syndige natur og litt etter litt demret det for oss at vi måtte frelses av nåde for Jesus skyld. Forkynnelsen var i sannhet et nådemiddel i våre liv. Og for den som er frelst av nåde, blir det også en nåde å få tjene.

Hvorfor legges bedehusvirksomheten ned mange steder i dag? Hvorfor er det bare noen eldre igjen på små plasser? Er det fordi man samler de unge i store byforsamlinger. Er det fordi det nesten bare er unge «forkynnere», som holder noen korte andakter på disse samlingene, og der sangen i hovedsak er jeg-sentrert? Nå skal ingen foraktes for sin ungdoms skyld, men vi undres når vi leser møteannonser. Hvorfor må man arrangere bønnevandringer og godhetsfestivaler og vi vet ikke hva man ikke finner på av strev og kav og kristelige aktiviteter. Man kan miste pusten av mindre. Vi tror det har med forkynnelsen å gjøre.

Vi trenger åndelig mat og vi trenger det kristne fellesskapet for å bli tent og for å ha noe å si om Jesus der det legger seg til rette i hverdagen. Gud vet å legge oppgavene foran den som lever i samfunn med ham. Man kan spare mange resurser om man overlater til Gud å drive arbeidere ut til sin høst.

Det høres av og til ut som om de kristne sitter på bedehuset dagen lang uten kontakt med verdslige mennesker. «Man bør jo ikke gjemme seg på bedehuset,» heter det. Og så skaper man nesten vond samvittighet hos dem som i sannhet trenger både åndelig mat og de helliges samfunn for å hente styrke til vandringen. For noe tøys – og djevelens snare – for å få oss bort fra Jesus og Ordet, og så utarmet at vi ikke har noe å gi verken på møter eller ute blant folk.

Vi har et sterkt ønske og en inderlig bønn om at alle med leder- og forkynneransvar vil tenke gjennom situasjonen og kanskje ta seg litt tid til å lese oppbyggelig litteratur av Carl Oluf Rosenius, Carl Fredrik Wisløff, Øyvind Andersen, Ludvig Hope og Olav Valen Senstad. Ikke minst vil vi anbefale «Ordet og troen» av sistnevnte forfatter. Vi trenger alle å sjekke hvor vi står i forhold til den luthersk-rosenianske forkynnelse som har båret så rike frukter, og som vi så lett kan komme bort fra, i en tid hvor læreforvirringen er stor både i kirke og bedehus.

Dessuten etterlyser vi åndelig veiledning og oppbyggelig stoff i vår misjonsblader. Tenk på hva «Pietisten» som Rosenius var redaktør for, betydde i sin tid. La oss slutte å tenke at alt er så mye annerledes i dag. Leser man litt eldre litteratur, ser man fort at det er intet nytt under solen.

Hvorfor skriver vi dette? Jo, i nød for kommende generasjoner og for misjonens framtid. Det er vårt inderlige ønske at de unge skal få oppleve vekkelse, slik at kristentroen ikke bare blir teori, men liv - et liv som gir oss nye misjonsvenner.