Hans Erik Nissen

 

 

 


Per Kørner

 

 

 


Gunnar Nilsson

 

 

 

Sigbjørn Agnalt

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I, men ikke av verden
Av Dag Erik Asdahl, sakset fra FG nr. 5, utlagt 27.10.09

Har det noe å si hva jeg som kristen ungdom ser på, hører på, leser – kort sagt; hva jeg fyller tiden med? Hører ikke dette med til de ting i kristenlivet som Bibelen ikke sier noe om, og som er overlatt til min sunne fornuft og den kristne frihet jeg eier? Jeg lever jo tross alt i verden, som Jesus sa, og kan umulig melde meg ut av den?

Dagens ungdomskultur er i stor grad preget av et jag etter nytelse, underholdning og opplevelser. Slik har det vel vært mer eller mindre til alle tider. Men tilbudene er i dag flere, og tilgjengeligheten større enn tidligere. Ikke minst får massemedia, særlig i form av internett, tv, dvd/kino, musikk, blader osv., stadig større plass i en ungdoms hverdagsliv. Vi lever i en verden som daglig bombarderer oss med inntrykk og påvirkning. En slik realitet har betydning også for kristne. Hvordan forholder vi oss til samfunnet vi lever i? Hva fyller vi oss med av alt det verden har å tilby – og hvilke etiske vurderinger gjør vi oss i disse prioriteringene? Kristne mennesker har alltid levd i et slags spenningsforhold til sine omgivelser og sin samtid. Vi vet at vi er kalt til å leve i verden, men ikke av verden. I NT finner vi mange eksempler på det radikale oppbruddet fra tidligere livsførsel som skjedde i og med omvendelsen. Dette var ikke en utmelding av verden, en tilbaketrekking til et skjermet klosterliv. Nei, de levde som lys og salt i verden, som et annerledes folk som ved ord og gjerning vitnet om Jesus. Men vi møter også den stadige kampen som den enkelte kristne og hele menigheten stod i under påvirkningen og fristelsene fra omgivelsene. Ikke minst er denne spenningen tydelig i flere av Paulus’ brev.

            Hvordan man forholder seg til verden er altså noe en kristen må gjennomtenke. Guds Ord viser oss at dette spørsmålet har vært aktuelt helt ifra begynnelsen. Salmisten formulerer det slik; ”Hvordan skal den unge holde sin sti ren?” Og i NT møter vi svært mange etiske problemstillinger. Det er en stor fare at vi i vår tid lar mange av disse viktige og vanskelige spørsmålene ligge uberørt og ubesvart. Grunnene til dette er nok mange. Kanskje er man redd for å støte noen vekk fra forsamlingen eller ungdomsflokken ved å være ”for” tydelig i etiske stridsspørsmål. Kanskje har en sett lovtreller bli skapt i kjølvannet av det man oppfatter som moralistisk pekefinger-forkynnelse. Eller kanskje man regner Bibelens normer for utdaterte slik at enhver må finne sin vei i forhold til det man anser for ”adiaforon-spørsmål” innen etikken. Uansett årsak kan man slik komme til å legge et likegyldighetens slør over viktige, etiske problemstillinger for kristen ungdom. Denne korte artikkelen har ikke som mål å gi alle svar, men å sette noen av spørsmålene på dagsorden. Og aller viktigst er det å spørre; hva sier Bibelen om dette?

Prøv hva som er til behag for Herren!
Det er ingen hemmelighet at vi særlig i ungdomstida er opptatt av hva våre omgivelser tenker om oss. Særlig i vennekretsen er det viktig å oppleve aksept, bli anerkjent for den man er og de valg man tar. Men for en kristen er det noe som er viktigere enn venners anerkjennelse. Det er å leve til Guds ære, etter hans vilje og til hans behag. Dette medfører ofte vanskeligheter for en kristen ungdom, ikke minst når vennenes oppfatninger er på kollisjonskurs med Guds bud. Da erfares omkostningene ved å være en Jesu etterfølger, slik Han selv har forberedt sine barn på; ”Var dere av verden, da ville verden elske sitt eget. Men fordi dere ikke er av verden, men jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere.” (Joh.15,19) Peter skrev til en leserkrets som hadde gått fra å følge hedningenes vilje til å følge Guds vilje med sine liv. Det skapte reaksjoner, men var også et veldig vitnesbyrd; ”For det er nok at dere i den tid som er gått, har gjort hedningenes vilje ved å ferdes i skamløshet, lyster, drukkenskap, festing, drikkelag, og i skammelig avgudsdyrkelse. Nå undrer de seg over at dere ikke løper med dem ut i den samme strøm av utskeielser, og derfor spotter de dere.” (1.Pet.4,3-4) Et liv i sann etterfølgelse av Jesus har løfter både for dette livet og det evige livet, sier Peter videre; ”Om dere blir spottet for Kristi navns skyld, er dere salige, for herlighetens og Guds Ånd hviler over dere.” (1.Pet.4,14)

            I brevene i NT finnes flere slike eksempler på hvordan kristen livsførsel både er annerledes enn verden for øvrig, og ofte medfører motstand. Menighetslemmene i Efesus var blant dem som levde i mørket, på verdens vis, før de tok imot evangeliet; ”Dere selv var jo en gang mørke, men nå er dere lys i Herren.”(Ef.5,8) Det hadde skjedd en radikal forandring, først i deres indre og dernest i deres ytre liv. Denne livsførselen ble ikke til ved en kraftanstrengelse, ved å ta seg sammen og prøve å leve mer kristelig. Nei, legg merke til at apostelen hele tiden henviser til det Gud har gjort i Kristus. Tilgi hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus (Ef.4,32). Vandre i kjærlighet, likesom også Kristus elsket oss og gav seg selv for oss (5,2). Grunnlaget for formaningene i Guds Ord er altså selve evangeliet. Frelsen er av bare nåde, uten gjerninger. Men den nye livsførselen er en frukt av det nye livet en har fått. Derfor lyder også formaningen til de kristne (5,8); ”Vandre som lysets barn!”

            Også i Korint levde de i en spenning mellom deres tidligere livsførsel og det nye livet. Ikke minst merket de at påvirkningen fra umoralen i samfunnet for øvrig truet med å få innpass og bli akseptert også i menigheten. Midt inn i denne situasjonen forkynner Paulus at ingen som lever på tvers av Guds bud skal arve Guds rike (1.Kor.6,9-10). ”Slik var det en gang med noen av dere,” sier han. Det verdslige livet i umoral og synd var et tilbakelagt stadium i deres liv. Ikke slik å forstå at de dermed er syndfrie. Men det har kommet noe radikalt nytt som gjør det umulig å fortsette i syndelivet (jfr. Rom.6,1-2). ”Men dere har latt dere vaske rene. Dere er blitt helliget, dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd.” (1.Kor.6,11) De er satt i frihet, kjøpt fri ved Jesu blod (jfr. 1.Pet.1,18-19). Også her er altså evangeliet selve grunnlaget for formaningen til de kristne i Korint, hvor særlig seksuell umoral var en utbredt synd; ”Dere er dyrt kjøpt! La da legemet være til ære for Gud.” (1.Kor.6,20)

            Paulus sier mye i Ef. 5 om hva dette konkret innebærer, og hva som er uforenlig med en vandring i lyset og et liv til Guds ære. Her nevnes både hor, pengegriskhet, dumt snakk og lettsindig spøk. Den som gjør slikt, og som derved lever og vandrer i mørket, har nemlig ikke arv i Kristi og Guds rike – ”for det er på grunn av disse ting at Guds vrede kommer over vantroens barn.” Senere i kapitlet nevnes også drukkenskap (v.18). For apostelen er det en selvfølge at slikt ikke forekommer og aksepteres blant de kristne. I dag vet vi at i en del kristne ungdomsmiljøer er denne selvfølgeligheten i ferd med å forsvinne. En hører om steder der både fyll og seksuell umoral aksepteres – oftest i form av at ingen sier noe. Kanskje dekker man seg bak en etisk tenkning som har til motto; ”det som er rett for deg, trenger ikke å være rett for meg,” eller; ”det var kanskje galt før i tida, men vi lever nå tross alt i 2009!”

            Apostelen gir også formaninger om de helliges samtaleemner. Jesus har selv sagt at det hjertet er fylt av, det taler munnen (Matt.12,34). Disse alvorlige ordene understrekes av Paulus i det følgende. Slikt som Guds Ord forbyr ”må ikke engang nevnes iblant dere, slik det sømmer seg for hellige (...)Tvert imot, la det heller bringes takkebønn!” (Ef.5,3-4) I lys av slike vers er det et underlig og trist faktum at kristen ungdom lar seg underholde av filmer, tv-serier, musikk, blader osv. som til tider flyter over av nettopp de ting som Guds Ord taler så sterkt imot. Har det bredt seg en oppfatning om at synden blir mindre alvorlig dersom den ”bare” forekommer på skjermen, i høyttalerne eller på papiret? La det være klart; det er selvsagt ikke synd å se enhver film, tv-serie osv. Vi kan heller ikke late som at synden ikke finnes og tro at vi kan unngå å både se og høre mye som går Guds Ord imot. Men her handler det om hva man frivillig velger å bruke tid på og la seg underholde av. Det hersker en stor grad av ubevissthet omkring hva man tillater seg å se, høre og lese. Ikke sjelden samles kristen ungdom for å se film umiddelbart etter et lørdagsmøte – og ikke sjelden inneholder disse store mengder av ”slikt som ikke engang må nevnes iblant dere.” Da er det mest behagelig å glemme spørsmålet som skulle følge ethvert kristent menneske, og som mange unge bærer med seg i form av et WWJD-armbånd; ”What would Jesus do?” I Ef.5,11 gis det et radikalt annerledes alternativ til å la seg underholde av synden; ”Ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller!” Dette er ikke bare et alternativ, det er Guds eget ord, som en kristen både kjenner og er kalt til å lyde. ”Dette vet og skjønner dere,” sier Paulus til menigheten i Efesus. Vi må vel kunne si det samme til hverandre. Men lyder vi Ordet?

Guds nåde gir frihet
Er det lovisk å snakke om å gi avkall på, og fornekte visse ting i denne verden? Enkelte synes å mene det. Man må ikke begrense ungdommens frihet og ta fra dem livsgleden, sies det gjerne. Guds Ord gir oss et helt annet perspektiv. Et forvandlet liv er blant følgene av å møte og motta Guds nåde. Les hva som står i Tit 2,11-12: ”For Guds nåde er åpenbaret til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er (..).” Nåden i Kristus oppdrar, lærer og opptukter oss til å si nei til noe og ja til noe annet. Selv om vi lever i verden med all dens ugudelighet og verdslige lyster, så skal vi ikke la oss fylle av det eller akseptere det i våre liv. Det må fornektes og ikke gis rom. Tvert imot er vi kalt til å leve et moralsk, rettferdig og gudfryktig liv nettopp i denne verden, av Guds nåde. Det er i evangeliet at kraften til et hellig liv finnes.

            Jesus møtte mange mennesker som trodde om seg selv at de var frie. Men han avslørte deres virkelige fangenskap og bundethet til synden; ”Den som gjør synd, er syndens trell.” (Joh.8,34). Verdens frihet er en falsk frihet. Å løsrive seg fra Guds Ord og bud i den hensikt å skulle være fri, fører dypest sett til at man blir værende i syndens fangenskap. Mange kan vitne om hvordan deres grenseløse og frie forhold til alkohol, sex, penger, spill osv. i virkeligheten har bundet dem fast. Lykken og friheten finnes ikke der, det er et bedrag. Bare ved å være bundet til Jesus, til han som selv er Ordet og Sannheten, blir man virkelig fri: ”Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.” (Joh.8,36)

Etterligning eller etterfølgelse?
Man kan iblant høre fra kristelig hold at vi må gjøre oss forståelige for folk utenfor. Ved å fastholde en streng seksualetikk, advare mot fyll og fest, og forkynne syndens alvor til ungdommene, støter vi mange bort fra våre sammenhenger. Det kommuniserer ikke med dagens ungdom. Løsningen blir for mange å nedtone nettopp disse bibelske sannheter. Dette er en farlig, men kanskje fristende løsning. Ikke minst fordi den kan gi tilsynelatende positive resultater i form av økt tilstrømning til kristelige sammenhenger. For å sette det litt på spissen; det blir viktigere å få ungdommen inn i kirke- og bedehus enn å få dem inn i et sant og rett forhold til Gud. I Jeremia 7 leser vi om noen var ivrige med å gå i ”kirka”, i huset som var kalt ved Guds navn. Der stod de og proklamerte så frimodig; ”Vi er frelst!” (Jer.7,10) Men Gud så deres liv og at de ikke ville bryte med sin syndige livsførsel. De falske forkynnerne hadde gjort seg populære ved å si at her var alt i orden. Men Gud sa noe annet; ”De leger mitt folks skade på lettferdig vis, idet de sier: Fred! Fred! Og det er ingen fred.” (Jer.6,14) På tross av at de kjente Guds tale, ville de ikke høre. ”De fulgte sine egne tanker, sitt onde, hårde hjerte. De vendte ryggen, ikke ansiktet til meg.” En slik vei er både bred, komfortabel og populær – mange er de som går på den, sier Guds Ord (Matt.7,13-14). Men den fører ikke til himmelen. Kjære ungdom, ungdomsleder, forkynner og enhver kristen; la oss gjøre som Herrens apostler og si oss løs fra alle skammelige snikveier og legge sannheten åpent fram uten å forfalske Guds Ord. (2.Kor.4,2) Bare det har kraft i seg til å frelse.

            Vi er ikke kalt til å etterligne verden, men til å etterfølge Kristus og la hans sinn være i oss. ”Skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje; det gode, det som han har behag i, det fullkomne.” Slik står det i Rom.12,2. Også her er det tale om det Gud har behag i; det som er etter hans vilje skal alltid være overordnet for en kristen. Da har det lite å si hva verden skulle mene, verken om seksualetikk eller festkultur. ”Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er ikke kjærligheten til Faderen i ham. For alt som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst, og hovmodig skryt av det en er og har, er ikke av Faderen, men av verden.” (1.Joh 2,15-16)

Omkostningene
         Som nevnt møter man kanskje ikke mye forståelse for slikt i vennekretsen. Det koster å følge Guds Ord og være Jesu etterfølger – slik var det for de første kristne, og slik er det for kristne i dag, unge og eldre. Men det koster mer å følge sine egne veier, det koster mer å være en etterligner av verden. ”De ender i fortapelsen,” sier Paulus med tårer i Fil.3,18-19. Den som har sin lyst i verden og bare er ute etter jordiske ting har ingen skatt i himmelen. Å være en fiende av Kristi kors vil koste et menneske det evige livet. Men den som i sannhet er Jesu etterfølger, den har sitt hjemland i himmelen og har løfte om å få den seiersprisen Gud har kalt oss til i Kristus Jesus (Fil.3,14). På denne bakgrunn formaner så apostelen; ”Derfor, mine brødre, som jeg elsker og lengter etter – min glede og min krans: Stå fast i Herren, mine kjære!” Gud visste om hvilket press de første kristne levde under fra omgivelsene. Han vet hvordan forholdene er også i vår tid. Tidene forandrer seg, men Gud er den samme. Den samme formaning om å stå fast i Herren gjelder oss, og de samme løfter gjelder; ”Den som holder ut til enden, skal bli frelst.” (Matt.10,22)

Leve i verden, men ikke leve for seg selv
Vi har her tatt for oss et tema som er både vanskelig og upopulært å ta opp i mange kristne ungdomsmiljøer. Hvorfor er det slik? Det kan finnes mange årsaker. Trolig er én av disse at mange av spørsmålene berører de fleste av oss på en ubehagelig måte. Som det står i en sang: ”Kor brukar du di dyre tid? Og sei; kva fyller sjela di?” Det rammer oss midt i vår komfortsone der vi helst vil ha styringen selv, uten innblandinger. Og vi frykter fremfor alt å bli fratatt denne selvkonstruerte friheten. Men er dette virkelig rett forvaltning av sann kristen frihet? Vi har sett utifra Bibelen at å innrette livet på tvers av Guds Ord er uforenlig med et liv i hellighet, til Guds ære. Det samme gjelder det å la seg underholde av noe som strider mot Guds bud, om det så skjer gjennom tv-skjerm, pc, I-pod, blader, eller i samtaler. Dette betyr allikevel ikke at en kristen skal melde seg ut av verden. Langt ifra! Men legg merke til svaret salmisten gir på det spørsmålet vi nevnte innledningsvis, fra Salme 119,9-11; ”Hvordan skal den unge holde sin sti ren? Ved å holde seg etter ditt ord.(..) I mitt hjerte har jeg gjemt ditt ord for at jeg ikke skal synde mot deg.” Det er altså i Ordet at nøkkelen finnes til å leve som en kristen i, men ikke av verden. Her finnes formaningene, som gis på bakgrunn av evangeliet. Og her finnes løftene for livet her i verden og for det evige livet. Det gir lys over hverdagslivet, kraft til å møte motgang og fristelser, og vilje til å leve etter Guds bud.

”Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og oppstod for dem.” (2 Kor 5,15)

 

Dag Erik Asdahl

- Fjellhaug bibelskole 2001-02

- Barne- og ungdomsteam i Bergen krins 2002-03

- Mastergrad ved Fjellhaug Misjonshøgskole 2003-2008

- Lærer ved Fjellheim bibelskole 2008-

Aksjon for kr. formålsp.

Lydopptak

Nyt-i-Natten
(dansk bloggside)

Willow
Creek og Saddleback


Islam

Aktuelle artikler


Kristne friskoler

Israel

Familien

Kristen sang

Forkynnelse


Aktuelle linker