I tre artikler i DagenMagazinet 22.-24.-29. juli 2008 belyste Jon Kvalbein hvordan induvidualismen truer familien,  kirken og samfunnet. Les kronikkene under:
 

Individualismen truer familien
Av Jon Kvalbein, Kronikk i DagenMagazinet 22.07.08

Hvert enkelt menneske er herre over sitt eget liv. Det finnes ingen overordnet mening med livet. Individet har frihet til å forme fortellingen om seg selv, med grunnlag i sine egne tanker om hva som er rett og galt. Dette er den grunnleggende idè i den ideologien vi her vil kalle individualismen.

Den kristne tro legger stor vekt på det enkelte menneskets verdi. Hvert enkelt menneske er skapt av Gud. Frelsesverket i Kristus er for alle og skal forkynnes for alle. Men evangeliet må mottas individuelt. Den personlige troen på Kristus er avgjørende i Guds dom. Den enkelte står til ansvar for Gud. Samtidig legger Bibelen vekt på at livet skal leves i et forpliktende fellesskap – i familien, i trosfellesskapet og i samfunnet.

Individualismen har imidlertid forkastet troen på Gud. Den har røtter i opplysningstiden og romantikken. I Norge fikk den sterk innflytelse gjennom kulturradikalismen. Med 1968-opprøret fikk individualismen en ny oppblomstring. Den kristne virkelighetsforståelsen og moraloppfatningen måtte fjernes. Viktige slagord ble: Vær deg selv! Realiser deg selv! Finn din sannhet, og stå for den! Vår såkalt postmoderne samtid har gitt rikelig grobunn for slike idealer.

En trussel mot demokratiet
Nå er det et positivt kjennetegn ved demokratiet at individet har stor frihet. Menneskerettighetene verner om individuelle rettigheter som samvittighetsfrihet, ytringsfrihet, trosfrihet, religionsfrihet og foreldrerett. I et samfunn der flertallet bestemmer, er det særlig viktig at mindretallets åndelige rettigheter blir respektert og ivaretatt. Respekten for individet er derfor umistelig i et demokrati.

Men individualismen kan bli en trussel mot demokratiet dersom den fører til at det som binder folk sammen går i oppløsning. Samfunnets institusjoner er bærere av verdier og tradisjoner; de stiller forventninger og krav som setter rammer for den individuelle livsutfoldelsen. Dersom et samfunn skal bestå, må det være et balansert forhold mellom borgernes individuelle rettigheter og deres forpliktelser overfor institusjonene. Slike samfunnsbærende institusjoner er ekteskapet (familien), kirken (religionen) og staten (rettsvesen, skole osv). Disse institusjonene er i dag under sterkt press. Dette vil jeg sette søkelyset på i tre artikler.

Studentopprøret fra 1968 hadde Herbert Marcuse som sin fremste teoretiker. Han ønsket total frigjøring fra seksuell, kulturell og ideologisk undertrykking. Det borgerlige rollemønster skulle bekjempes. Det førte til at bokollektiver ble opprettet som alternativ til kjernefamilien. Feminister gikk til angrep på familien, den institusjonen som formet og bandt dem som «kvinner». Studentene utlyste krig mot de «reproduserende institusjonene» – familien, kirken, massemedia, skolen, universitetet. Den nye politiske bevegelsen angriper disse institusjonenen innenfra, skrev Rune Slagstad i Kontrast nr 3/73.

Familien under press
Ekteskapet og familien har stått under press i lang tid. Halvparten av alle ekteskap ender nå i skilsmisse. Mange inngår samboerskap, der er samlivsbrudd 3-4 ganger så vanlig. Halvparten av alle barn blir født utenfor ekteskap. En stor prosent av barna vokser opp i hjem uten fedre. Homobevegelsen har ført en målbevisst kamp mot det «heteronormative samfunnet». Målet er at alle identitetskategorier og samlivsformer må ansees som likeverdige. Valgmulighetene må økes og sidestilles, slik at individet i enda høyere grad kan velge livsform etter egen smak

Den nye såkalte «kjønnsnøytrale ekteskapsloven» vitner om at individualismen har fått politisk gjennomslag. At «68-generasjonen» jubler, er ikke så overraskende. Men når Høyre markedsfører seg som homoparti, har partiet samtidig satt verdikonservatismen på museum. Senterpartiets nye holdning viser at individualismen ikke bare er en byfenomen.

Kjernefamilien må ikke fremstilles som noe ideal, for det diskriminerer andre familieformer, kan vi høre. Resultatet er blitt en-foreldre-familier, en-person-familier og familier som består av «mine barn, dine barn og våre barn». En lesbisk kvinne med barn som er født etter sæddonasjon i Danmark, kunne si: Mitt barn har ingen far, bare en anonym donor.

I dagens familiepolitikk prioriteres de voksnes individuelle behov fremfor barnets. I dyrenes verden ofrer foreldrene seg for ungene i oppveksttiden. Fuglene verner egg og avkom. Moskusdyra slår ring om kalvene. Apemor bærer ungen med seg til den kan klare seg selv. Intet dyr har så lang utviklingsfase fra barn til voksen som mennesket. Men det moderne frigjorte mennesket ønsker ikke bindinger. Det vil ha frihet til egen livsutfoldelse. Og staten og næringslivet støtter dem. Målet er flest mulig i arbeid. En konkurransebasert økonomi krever innsats og effektivitet.

Er det underlig at stadig flere barn får psykiske problemer? Stadig flere blir rusavhengige, spilleavhengige, selvdestruktive og kriminelle. Barnevernet og politiet roper etter mer penger. Ettersom foreldrene får mindre tid for barna, foreskriver politikerne mer offentlig oppdragelse. Den politiske løsningen er barnehageplass for alle, helt fra barna er ett år. Barnehagen må bli obligatorisk, krever noen. Skoletiden må utvides nedover. Skoledagen må forlenges. Det må bli flere offentlige fritidstilbud. Kravene skal sikre at samfunnet blir rikere, samtidig som de voksne får enda bedre muligheter til å tjene mer og leve sitt eget liv. Taperne blir barna.

Selvbestemmelse for hvem?
Et barn som ikke passer inn i det voksne individets fortelling om seg selv, blir uønsket. De kan fjernes før fødselen. «Selvbestemt abort» er blitt en individuell rettighet! Så lukker man øynene for at det uønskede barnet blir fratatt enhver «selvbestemmelse». For aldri har noe ufødt barn bestemt seg selv til å ta livet av seg selv.

Der individualismen beskriver livet som mitt frie valg, kan livets avslutning også bli et fritt valg. Norge blir omtalt som verdens rikeste land. Men selvmordsstatistikken er skremmende. Der troen på en Gud som stiller oss til ansvar, forsvinner, kan «selvbestemt død» snart få status som en individuell rettighet. En slik rettighet kan det blir fristende for staten å utnytte når eldrebølgen for alvor krever samfunnsressurser.

Individualismen gir store utfoldelsesmuligheter for de sterke, men rammer de svake – barn, syke, gamle, og fattige – alle som har ekstra behov for omsorg. Det er paradoksalt at politiske partier som ønsker rettferdighet, solidaritet og utjevning kan gå i spissen for en familiepolitikk som i praksis stimulerer en egosentrisk individualisme.

----------
 

Individualismen truer kirken
Av Jon Kvalbein, kronikk i DagenMagazinet 24.07.08

I en tidligere artikkel har vi beskrevet individualismen og vist hvordan denne ideologien truer familien som institusjon. Men også kirken er utsatt. Ja, Den norske kirke synes å vakle under presset fra individualismen.

En postmoderne tenkning har fått innflytelse på samtidens teologi. Alle tekster er avhengig av våre tolkninger, og vi er ikke i stand til å forstå hva forfatteren egentlig mente, understreker filosofen Jacques Derrida. Derfor finnes ingen objektiv kunnskap. Dersom Bibelen betraktes med postmoderne briller, oppløses dens autoritet. Å hevde at kristendommen er sann for alle, blir ansett som uttrykk for vilje til makt over andre mennesker.

Dette får konsekvenser for forkynnelsen, som blir forsiktig med å legge fram dogmatiske sannheter. Idealet blir en såkalt «narrativ forkynnelse» der de bibelske fortellingene skal presenteres slik at den enkelte tilhører selv kan få tolke dem på sin egen måte. Det skaper grobunn for relativisme i kirken. Der invidualismen får rom i kirken, krever det enkelte mennesket frihet til å forme sin tro etter eget ønske.

Dersom kirken ikke lenger har et sant budskap som gjelder alle mennesker, blir kirken henvist til rollen som samfunnets åndelige velferdsterapeut. Slik helsevesenet skal tilfredsstille den enkeltes legemlige og psykiske behov, skal kirken tilfredsstille individets åndelige behov. Det blir da mennesket – ikke Gud – som definerer kirkens oppgave og eksistensberettigelse.

Folkekirken er havnet i identitetskrise. Ifølge bekjennelsen er kirken samfunnet av de troende, der evangeliet forkynnes rett og sakramentene forvaltes rettelig. Men i Den norske kirke anses alle døpte som fullverdige kirkemedlemmer, uansett hva de tror og hvordan de lever. Intet tyder på at dette blir endret når kirken får et løsere forhold til staten. For først skal kirken bevise at den er demokratisk. Og da er det den politiske demokratitenkningen som er målestokken. Og der kreves rom for et vidt spektrum av oppfatninger og livsformer.

Den rådende kirketenkning ser bort fra at Gud selv vil være Herre i sin kirke. Jesus har gitt sitt folk et oppdrag. Det er å gjøre alle folkeslag til disipler ved forkynnelsen av evangeliet. Disipler er mennesker som har fått syndenes forlatelse ved troen på Kristi frelsesverk. De ønsker å lytte til Guds Ord og leve etter det. Men hvor ofte hører vi frigjørende nådeforkynnelse og bibelsk rettledning for et nytt liv? Forkynnelse til vekkelse og omvendelse er sjelden å høre. For å sette skille mellom «innenfor» og «utenfor», oppfattes som diskriminerende. Det er i konflikt med samfunnets likestillingsideal.

Hvordan kan kirken vente respekt for sin egenart som institusjon når den ikke selv tar sitt trosgrunnlag på alvor? Kirkemøtet har vedtatt at homofilt samlevende kan være prester, enda Bibelen med tydelige ord forkaster seksuelt samliv mellom to av samme kjønn. Like alvorlig er kirkens stilltiende aksept av samboerskap, seksuell utfoldelse før ekteskapet og skilsmisse og gjengifte. I møte med en pornofiksert kultur der mennesket blir redusert til hormondrevne maskiner, har forkynnelsen tilsynelatende gitt opp å gi en bibelsk presentasjon av det sjette bud. Den gir i hvert fall sjelden gjenlyd utenfor kirkens og bedehusets vegger.

Her står jeg og kan ikke annet, sa Martin Luther Dette blir i dag tolket slik at Luther satte sitt individuelle syn over kirkens. Slik startet sekulariseringen, sier noe, Luther var individualisten som startet den indre oppløsningen av kirken. Er dette sant? Jo, han tok et oppgjør med en katolsk kirke som hadde forlatt Skriften som eneste autoritet for tro, lære og liv. Men han utfordret ikke til selvtekt! Tvert imot. Alle kristne skulle bøye seg for Skriften fremfor paven!

Der prester og kateketer ikke lenger tror at Gud har åpenbart sannheten i Kristus og i det profetiske og apostoliske ord, blir mennesket overlatt til seg selv og sine egne tolkninger. Der kirken godtar vranglære, oppløser den seg selv som bekjennelsesinstitusjon. Der Gud ikke får være Herre, overlates mennesket til sin egen «selvbestemmelse». Og det selvbestemte liv fører til Gudbestemt fortapelse.

Også kirkens ordninger presses av individualismen. Dåp blir undergravet som institusjon dersom den foretas uten obligatorisk dåpsundervisning. Der dåpsforeldrene får gjøre seg sine egne tanker om dåpshandlingens karakter, blir dåpsløftet blir oversett – både av foreldre og kirke. Konfirmasjonen var tidligere betraktet som en personlig bekreftelse av dåpspakten, men blir i dag ansett som en velsignelseshandling – uten forpliktelser. Kirkelige vielser blir foretatt idet man stilltiende overser at de fleste brudepar har brutt ekteskapet på forhånd. Stortinget har innført en ny ekteskapslov som bygger på en ubibelsk ekteskapsforståelse. Hvis kirken bare henviser alle til den nye ekteskapsinstitusjonen eller forvalter denne på vegne av staten, risikerer vi at ingen kan inngå ekteskap som er i samsvar med et bibelsk syn på hva et ekteskap er! Et ekteskap er ingen privatsak, det er en institusjon!

Den norske kirke er forpliktet på Skriften og kirkens bekjennelsesskrifter. Men prester og biskoper blir ordinert til tjeneste til tross for at de lærer og lever i strid med Bibelen. Den kirkelige ordinasjonen er undergravet som troverdig institusjon. Menighetsfakultetet er svekket som bekjennelsesinstitusjon, fordi hensynet til forskningsfrihet for lærerne har gjort det vanskelig å stille læremessige krav. I praksis er MF blitt et konfesjonsløst fakultet.

Også de frivillige kristelige organisasjonene og de kristne livssynsskolene står under press. Myndighetene kan akseptere krav om at forkynnere og kristendomslærere må være kristne. Men krav om til tro og livsførsel må ikke kunne stilles til ansatte som har andre oppgaver – ikke til en administrator, norsklærer eller vaktmester. Det får vi nå høre fra fremtredende politisk hold.

Hva er det som skjer? Individualismens dogme – tro og samliv er en privatsak – blir presset inn på trossamfunn og kristne institusjoner slik at religionsfriheten blir illusorisk. Staten prioriterer de ansattes individuelle frihet fremfor kirkers og kristne skolers basis og målsetting. En slik statlig opptreden er totalitær og utålelig. Dersom en kristen skole ikke kan få ansette et personale som i lære og liv formidler en kristen virkelighetsforståelse og etikk, er kristne foreldre fratatt muligheten til å velge en skole som gir en oppdragelse i samsvar med deres tro. Dette er i strid med menneskerettighetene, som nettopp vil sikre denne foreldreretten!

------------------

Individualismen undergraver staten
Av Jon Kvalbein, kronikk i DagenMagazinet 29.07.08

I to tidligere artikler har jeg skildret hvordan individualismen som ideologi undergraver familien og kirken. Men i siste omgang truer denne ideologien også staten selv.

Den offentlige grunnskolen oppdrar til individualisme og relativisme. Alle religioner og livssyn blir fremstilt som likeverdige. Den bakenforliggende tanke er at religioner og livssyn bare er menneskelige tanker om virkeligheten og det overnaturlige. Det finnes ikke en Gud som har åpenbart sannheten, heller ikke noen mulighet til å fastslå hva som er sant og rett. Med dette utgangspunktet står hvert individ fritt til å konstruere sin eget liv og finne veien til sin egen lykke.

Men der individualismen tar overhånd, kan staten fort bli oppfattet som en fiende. Statens lover binder jo borgernes handlefrihet. Trafikkregler, familielovgivning, skatter og avgifter setter grenser for den enkeltes personlige utfoldelse. Dette blir noe man søker å omgå. Det man ikke får i Norge, kan kanskje skaffes utenlands eller via internett. Trygdeordninger og offentlige støttetiltak gir muligheter til å skaffe seg personlige fordeler. Der staten mister status som en verdifull regulerende myndighet på vegne av fellesskapet, kan individet bli opptatt av å utnytte systemet.

Der individet ønsker maksimal frihet, blir det likevel ofte samfunnet som må betale kostnadene. Alkoholmisbruk koster staten 50 milliarder kroner i året. En stor del av helseutgiftene skyldes livsstilssykdommer. En fersk rapport fra USA viser at familieoppløsningen der koster amerikanske skattebetalere 112 milliarder dollar årlig. Likevel skaper det sterke reaksjoner når noen vil bruke politiske virkemidler til å få ned alkoholforbruket og styrke ekteskapet og kjernefamilien.

I et rikt land kan partipolitikken utarte til å bli en konkurranse om å love velgerne flest mulig personlige fordeler. Den enkelte politikers mål kan bli å oppnå gjenvalg fra en velgerskare som er mest opptatt av sin individuelle frihet. Politikere kan presses av krav om lave priser på bensin, strøm, reiser og mat, slik at langsikte mål som gjelder klima, forurensning, fordeling, fattigdom og sult blir nedprioritert. En viktig årsak til at regjeringspartier mister oppslutning, synes å være velgernes overdrevne forventninger om å oppnå personlige fordeler.

Der Gud er død og mennesket er blitt sin egen øverste dommer, mangler samvittigheten feste i noe utenfor den selv. En stat med suverene individer blir vanskelig å styre. Rike mennesker kan hyre jurister for å styre utenom paragrafene. Lovene må bli stadig mer detaljerte for å dekke alle smutthull. Svart arbeid blir tolerert, penger vaskes hvite, og folk opererer stadig friere i sine egenopprettede gråsoner. Bare forsikringsbedragerier dreier seg om milliardbeløp. Kontrollordninger krever folk og penger. Politiet trenger stadig større bevilgninger, men rekker likevel ikke å følge opp sakene på en forsvarlig måte, noe som oppmuntrer til mer kriminalitet. Fengslene blir overfylte, og straffene må avkortes for å fjerne soningskøene. Vi ønsker ingen maktstat. Men et godt demokrati er en ordensstat, der borgerne kan føle seg trygge for liv, helse og eiendom. Der individualismen tar overhånd, blir det vanskelig å skape trygghet.

Gud er det billigste politi, sa Trygve Bull til meg en gang mens vi var kolleger på Oslo lærerskole. Han var agnostiker, men forsvarte kristendomsfaget i skolen med pragmatiske argumenter. Om folk var lovlydige fordi de trodde at de stod ansvarlige for Gud med livet sitt, var dette til fordel for samfunnet, mente han.

Den frie markedsmekanismen oppmuntrer til individuell liberalisme. Tankegangen er: Når alle bedrifter får konkurrere fritt om kapital, arbeidskraft og råvarer for å produsere varer som folk vil ha, vil resultatet bli mer kapital, høyere lønner, mer kjøpekraft og billigere og bedre varer, kort sagt: Større lykke for alle. Privatliberalismen hevder: Når alle mennesker får folde seg ut fritt for å tilfredsstille sine personlige behov, vil dette resultere i større lykke for alle.

Saken er: Verken markedsliberalismen eller privatliberalismen virker, fordi drivkraften i dem begge er en selvopptatt livsstil. I sentrum står mine penger, min inntekt, mine behov og min lykke. Hus, bil, hytte, ektefelle, samboer – alt kan skiftes ut dersom det kan gi meg større tilfredsstillelse. All reklame fremmer den myte at du oppnår mer livslykke ved å kjøpe det du ikke har. Resultatet blir materialisme og Mammon-dyrkelse. De som har samlet seg milliarder i formue, er sjelden villige til å dele den med andre.

Faktum er: I den innbyrdes kampen om noe som er begrenset, vil de fleste måtte bli tapere.

Markedsliberalismen bygger på darwinismens oppskrift på utvikling og fremgang: Det svake må gå til grunne for at det beste skal overleve og utvikle seg videre. Og taperne blir tapere til gagns. For de er selv skyld i sin egen ulykke. De kan ikke skylde på arv og miljø. De var ikke dyktige nok i livskampen. De tok ikke de rette individuelle valgene. De fortjener sin egen skjebne. Og de vet at de ikke har noen grunn til å klage.

Hva er alternativet til en egosentrert individualisme? Et kort svar kan formes med Jesu egne ord: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. - - - Du skal elske din neste som deg selv» (Matt. 22:37ff). Denne utfordringen bygger på et realistisk menneskesyn. Et menneske vil alltid elske seg selv. Det virkelig utfordrende er å elske sin neste som seg selv. Det innebærer et oppgjør med den egosentrerte individualismen. Til enhver tid må spørsmålet stilles: Hva gagner min neste? Det overordnede perspektivet er likevel kjærligheten til Gud. Hans vilje kjenner vi. Han vil at alle mennesker skal bli frelst. Han ønsker mennesker som lever i samsvar med hans bud, og som representerer kjærlighetens lys og salt i sine omgivelser.

Jesu vilje kan ikke virkeliggjøres med makt. Et samfunn kan ikke kristianiseres ved lov. Ulike religioner og livssyn må få utfolde seg i frihet. Men et samfunn trenger borgere som vet forskjell på sannhet og løgn og rett og urett. Moral kan aldri være noen privatsak, fordi moral alltid dreier seg om forholdet til andre mennesker. Individualismen truer demokratiet og fremmer en totalitær relativisme. Uten en grunnleggende felles verdiforpliktelse vil et demokrati ikke kunne bestå.

Jon Kvalbein,
pensjonert rektor