Når kirkevekst skal måles(III)
Av Jon Kvalbein, kronikk i Dagen Magazinet 20.2.08

Den amerikanske kirkeveksttenkningen er markedsorientert. Den er opptatt av resultater. Begreper og metoder fra det verdslige forretningslivet blir overført til menighetslivet. Kirkegjengerne blir kunder som bør få tilfredsstilt sine behov. Som en bedrift må kunne dokumentere sin suksess med tall, må menigheter også kunne tallfeste sin vekst.

”Alle store menigheter har definert sine mål og funnet fram til en prosess eller et system som gjør at man kan nå dette målet,” skriver Warren i sin bok ”Målrettet menighet.” Du kan ikke bedømme menighetens effektivitet, hvis resultatet ikke kan måles.
 

Saddlebacks måleinstrument
For å kunne måle den åndelige veksten i menigheten er det ikke nok å vite hvor mange medlemmer man har. Rick Warren skiller mellom samfunnet (de kirkefremmede), storsamlingen (tilhørerne på møtene), menigheten (de som er forpliktet på medlemskap), disippelskapet (de som er forpliktet på modenhet) og kjernen (de som er forpliktet på tjeneste).

Medlem blir man ved å fullføre et medlemskurs og underskrive Saddlebacks medlemspakt. Man ønsker bare aktive og engasjerte medlemmer. Til disippelskapet avanserer man når man har tatt et nytt kurs og innviet seg til en åndelig vekstpakt. Da lover man å ha en daglig stille stund, å gi ti prosent av sin inntekt og å være aktivt med i en smågruppe. Ved et tredje kurs avanserer man til kjernen, der man forplikter seg til å tjene i en av menighetens virkegrener - som eldste, søndagsskolelærer, sanger, ungdomsleder eller liknende. De som ikke følger opp pakten sin, blir strøket av lista.

Ved å føre en stadig oppdatert oversikt over hvor mange mennesker som befinner seg i de ulike såkalte ”overgivelsesnivå”, skaffer Warren seg det han kaller en ”nøkkelindikator på menighetens helsetilstand”. Hver måned bruker pastorstaben i Saddleback dette måleinstrumentet til å vurdere resultatet av sin egen virksomhet. ”Det å ha et mål uten et praktisk instrument til å måle resultater med, ville være som at NASA planla en måneferd uten å ha et målsøkersystem,” skriver Warren.
 

Kan åndelig liv måles?
Men er det mulig å måle en menighets åndelige tilstand? Bare Gud kjenner sitt folk. Bare den som er født av Ånden, er gjenfødt. En kristen er 100 % rettferdig i Kristus. Helliggjørelse kan vanskelig måles, heller ikke grader av Kristus-etterfølgelse.

Saddlebacks målemetode kan registrere aktiviteter som kan forbindes med åndelig liv. Men hvordan vet man om aktivitetene er mer enn tillærte vaner? Målemetoden kan i verste fall fordreie målet, fordi kursene og paktene kan bli et mål i seg selv. Kristen vekst blir da et resultat av egen innsats. Alle tall som presenteres som mål på åndelig liv, bør derfor mottas med sterke reservasjoner.

Bibelen forteller oss at troens liv og vekst er Guds verk alene. Troen er Guds gave, og troens frukter er Åndens verk. I Matt 25:31ff skildrer Jesus dem som får arve Guds rike. De hadde gjort gode gjerninger som ikke var registrert verken av menigheten eller av dem selv.

Menigheten i Sardes hadde navn av å leve. Der var sikkert stor aktivitet. Men i Åp 3:1 leser vi at den er død. Menigheten i Filadelfia fikk høre at den hadde liten styrke. Men Gud hadde satt foran den en åpnet dør, fordi den hadde ”tatt vare på mitt ord om tålmodighet”. Menigheten i Laodika trodde den var rik og hadde overflod, men i Guds øyne var den ussel, ynkelig, fattig, blind og naken. Vi bør ikke lage menneskelige målestokker på åndelig liv.
 

Behovsorientert menighet
Warren skriver: ”Jesus tiltrakk seg skarer ved at han møtte folkes behov.” I vedtektene for Saddleback Church står det: ”Menigheten er til for å sørge for deres åndelige, fysiske, emosjonelle, intellektuelle og sosiale behov.” Denne sterke vekten på behovstilfredsstillelse trenger et korrektiv.

Jesu brødunder var en målbar suksess. Tusener av mennesker ble begeistret for Jesus. Hadde han ønsket stor tilslutning, burde han ha fortsatt som mat-utdeler. I stedet forkynte han seg selv som livets brød. Hver den som ser Sønnen og tror på Ham, skal ha evig liv, sa Jesus. Da trakk folk seg unna. Tilbake stod de tolv. Jesus spurte dem om også de ville gå bort. Men Simon Peter svarte: Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige! Jesus var ikke opptatt av metoder som kunne samle store folkeskarer. Hans mål var å frelse fortapte syndere og gjøre dem til disipler som trodde hans ord og bekjente at han var Guds Hellige.

Norsk lekmannstradisjon har ønsket å være en misjonsbevegelse drevet av hjerter som var tent av Kristus. Det skulle være enkelt å slutte seg til, og lett å trekke seg tilbake. Liten vekt ble lagt på medlemsprotokoller og statistikker. Selvsagt har årsmeldinger inneholdt tall – på foreninger, leirdeltakere, inntekter og utgifter. Slike tall kan være nyttige. Men de sier lite om den åndelige tilstand.

Forkynnelsen skaper tro
Den amerikanske kirkevekstbevegelsen kan fremme en organisatorisk kirketenkning, der kirken identifiseres med sin struktur og medlemsfortegnelse. En organisasjon kan etableres gjennom god strategi. Medlemmer kan oppnås ved tiltrekkende metoder. Men den sanne kirke er Guds verk alene. Guds barn er gjenfødt ved Ordet og dåpen. Guds folk er de som Gud har tatt seg ut for sitt navn. De hører hyrdens røst og følger ham. Bare Gud vet hvem de er. I alle kirkesamfunn finnes hyklere som lever med i kirkens liv, men ikke hører med blant Guds folk.

Gjennom de nådegaver Han gir, bygger Kristus opp sin forsamling til modenhet, enhet, fasthet og kjærlighet. Guds redskap er Guds Ord. Derfor er forkynnelsen hovedsaken i all kristen virksomhet. Det er en stor svakhet ved boka ”Målrettet menighet” at den ikke er opptatt av forkynnelsens læreinnhold. Menighetens konfesjonelle basis er ikke interessant. Sakramentene blir oversett. Ordet som nådemiddel blir lite betont.

Forkynnelsens oppgave er å forkynne til tro (Rom 10:17). Loven avslører synden og river bort alle troens falske støtter. Evangeliet viser til Jesu frelsesverk på korset og rekker troen som en gave til den som kommer til Ham. Forkynnelsen til Kristus-etterfølgelse fortsetter med å rive ned og bygge opp. Loven avslører i fariseeren vårt indre og river ned selvrettferdigheten. Evangeliet fester troens blikk til Kristus og virker helliggjørelse.

Gud har utvalgt det som ingenting er, for at intet kjød skal rose seg for Gud. ”For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning, for at – som skrevet står: Den som roser seg, han rose seg i Herren!”( 1 Kor 1:30f).

Vi må gjerne drøfte misjonsstrategier og evangeliseringsmetoder. Det er nyttig å vurdere om vi når våre mål. Men vi må aldri glemme: Gjenfødelsens under er Åndens suverene handling. Ingen metode kan føre et menneske til tro. Troens under skjer fortsatt der Guds Ord forkynnes klart, som lov og evangelium.