Litt om hovedsak og bisak
Av Jan Bygstad, kronikk sakset fra DagenMagazinet torsdag 04.09.08

I en ny kronikk i DagenMagazinet 27. aug. svarer Reidar Paulsen (RP) på mitt innlegg 19. aug. Skjønt svarer – han unngår å komme inn på en rekke av de betenkeligheter som har vært reist mot den type karismatikk som blant annet han representerer. I stedet slår han ensidig på en spiker: Fordi vi leser om tegn og under i NT, skal og må vi oppleve det samme. Den kristne menighet skal jage etter dette.

Så langt jeg kan se, er det lite fruktbart å fortsette debatten på de premisser som RP legger til grunn: For ham dreier det seg kun om å legitimere den praksis og spiritualitet som er gangbar mynt i de fleste karismatiske sammenhenger. Derfor forbigår han suverent de betenkeligheter som er reist. Ei heller er han villig til å gå inn på de tyngre problemer av teologisk art som hefter ved store deler av karismatikken. For å oppsummere: RP svarer ikke på spørsmål knyttet til:

John Wimber og hans teologi om kraftevangelisering, og som RP i sin tid adopterte,

svermeriet og spiritualismen som er ødeleggende for nådemiddelteologien, og i sin konsekvens skaper læremessig likegyldighet. Uviljen mot å bedømme åndene og advare mot vrang lære blir påtagelig.

«Toronto-velsignelsen» med alle dens ytterliggående utslag, og som regnes med blant de «tegn og under» som skal bevise Åndens kraftige nærvær (og som RP offentlig har favnet),

korsteologien, idet den sterke opptatthet av helbredelser gjør at sjelesorgen overfor den lidende som ikke helbredes, blir salderingspost,

at det sterke fokus på ekstraordinære fenomener meget lett skaper en kristendomstype der det som veier tyngst i Guds ord, evangeliet om frelsen i Jesu blod, blir en bisak,

en møtepraksis som handler om «helbredelsesshow», og som det ikke finnes grunnlag for eller eksempler på i Guds ord.

Når undertegnede har valgt å gå inn i en debatt om karismatikken i mer generell forstand (og ikke bare om Lakeland isolert), har dette først og fremst sin årsak i at vi nå ser så meget åndelig forvirring i kjølvannet av den karismatiske bevegelse, at det er nødvendig å si fra.

Jeg kan her nevne at jeg selv har vært inne i karismatikken i flere år. Jeg tør derfor påstå at jeg kjenner en god del av de aktuelle problemstillingene av egen erfaring. Den åndelige usunnhet og trelldom som jeg her møtte og ble fanget av, fikk jeg hjelp til å komme fri fra først gjennom å møte den evangeliske skatt som den luthersk kirke eier fra reformasjonen, noe jeg er uendelig takknemlig for.

Litt om bibelbruk
RP kaller – noe sarkastisk – den tolkningsmessige grunnregel jeg har pekt på når det gjelder lesningen av Apostlenes gjerninger for «Bygstad-regelen». Når jeg skrev at «vi skal ikke gjøre det apostlene gjorde, men det de sa at vi skulle gjøre», er dette et Luther-sitat. Poenget er at en kan ikke tillegge historiske enkeltbegivenheter noen normativitet. Det vi hører fra apostlenes liv kan riktig nok være forbilder for oss, men bindende normativitet er knyttet til apostlenes uttrykkelige påbud og forbud.

I diskusjonen rundt helbredelser, er det derfor Jak 5 som gir oss den apostoliske regel for forbønn for syke. At RP drister seg til å kalle dette for unntak, avslører hvilke problemer han har med elementære tolkningsregler i bibellesningen. I bibeltro lutherske sammenhenger følger en Jak 5, og kan også få se at Herren gir legedom. Men vi springer ikke på gatene og roper høyt om det. For i forkynnelsen skal ordet om korset lyde. Det er antagelig derfor slik forbønn skal skje i det stille, bak hjemmets fire vegger!

Noe eiendommelig er det også når RP skriver at «Selvfølgelig er det riktig som Bygstad sier, at vi ikke skal kopiere enkelthendelser fra Skriften. Men det har jeg da aldri hørt at noe ansvarlig menneske har hevdet at vi skulle.» Er han ikke oppmerksom på at det kirkesamfunnet som har moderskapet til den karismatiske bevegelse (pinsebevegelsen), nettopp bygger på dette prinsippet? Her lærer en at vi skal oppleve «Åndens dåp» på samme måte som det skjedde pinsedag i Jerusalem. En leser beretningen om Åndens komme i Apg 2 normativt. Til dette må det sies at det som skjedde da Ånden ble gitt pinsedag, var en engangshendelse i Guds frelseshistorie. Som sådan verken kan eller skal den gjentas. Å forsøke å gjenta eller kopiere det som skjedde den gang, røper en alvorlig misforståelse av bibelteksten.

Markus 16
Dette avsnittet (Mark 16:17-18) er helt sentralt i Paulsens argumentasjon. Han harselerer over at jeg har understreket tekstens faktiske ordlyd og dernest hva den ikke sier. Er ikke RP oppmerksom på at i all tekstforståelse er det avgjørende også å gjøre seg klart hva teksten ikke sier? Det dreier seg fra min side her ikke om noe tillegg til bibelteksten (som RP påstår), men en påpekning av hva som faktisk står. Dette settes så i sammenheng med en grunnsannhet i Skriften, nemlig Jesu advarsel mot å ha hjertet rettet mot det ekstraordinære (Luk 10:20): Hjertet skal være rettet mot det som er hovedsaken: At våre navn for Jesu skyld «er innskrevet i himmelen». Tegn og under er og blir en bisak, som vi utmerket godt kan leve foruten dersom Herren velger å ikke gjøre slike ting.

Her bør der også gjøres oppmerksom på en annen side ved ordlyden i Mark 16: Verbalformen er futurum (fremtidsform), noe som understreker at vi her står overfor et løfte, ikke et påbud. Slik RP leser denne teksten, og også Joh 14:12, ser det ut til at han leser «skal» imperativt og dermed gjør også dette normativt: Tegn og under skal skje, den som tror på Jesus skal gjøre de gjerninger han gjør – hvis ikke, er det noe galt med oss. Men er det tale om et Guds løfte, er det Herrens sak å oppfylle det. Han gjør hva han vil når han vil.

Oddvar Berge
Under overskriften «Karismatikk og/eller ortodoksi» har Oddvar Berge (OB) et innlegg i debatten (22. aug.). Han stiller ortodoks bibel- og læretroskap opp mot karismatisk liv og pinseerfaring. I sak er problemstillingen analog til den slagordmessige motsetning som av og til settes opp mellom liv og lære: «Det er livet det kommer an på, ikke læren».

Når OB i denne sammenheng taler nedsettende om luthersk ortodoksi, viser han liten forståelse for en grunnleggende sannhet i Guds ord: Det finnes ikke noe sant åndelig liv uten rett lære. For læren er livets kilde. Konkret betyr dette at hvor læren blir usunn, blir livet det også. Å spille liv og lære (eller karismatikk og ortodoksi) ut mot hverandre er ubibelsk. Rett nok er lære uten liv en dødelig fare for Guds folk (– men dette er nok i våre dager blant de mindre farene). Men liv uten lære, er selvbedrag.

Til sist: Guds allmakts kraft er å finne i «ordet om korset» (1Kor 1:18ff). Det er der hvor dette ord forkynnes klart og rett, det er kraft til frelse og liv i Gud. For Den hellige ånd taler om Jesus, ikke om seg selv (Joh 16:14). Og Ånden får vi ved å høre og tro ordet om korset (Gal 3:1-5), ikke ved ordet om pinsen.

Jan Bygstad,
Pastor i DELK