Det karismatiske problem
Sakset fra kronikk i DagenMagazinet torsdag 2. oktober 2008

Det har etter hver kommet flere reaksjoner på diskusjonen rundt ulike sider ved karismatikken som har gått mellom undertegnede og Reidar Paulsen denne sommeren. Blant annet har Axel L. Saxe (ALS) og Jens Thorsen (JT) nylig kommet med kommentarer til undertegnede. Med dette er det på tide å samle noe tråder og se på spørsmålet fra en mer prinsipiell synsvinkel.

Opplevelse som vilkår Teologihistorisk finner vi noe av den viktigste kilden til den karismatiske bevegelse hos metodismens grunnlegger, John Wesley (1703-91). Han utformet på bakgrunn av egne åndelige opplevelser læren om «second blessing». Poenget med denne var at læren om rettferdiggjørelse av tro ikke kunne hjelpe et menneske i helliggjørelsen. Til det trengtes der noe mer, «den annen velsignelse», og opplevelsen av denne utgjorde ifølge Wesley helliggjørelsens hemmelighet. Wesley sa om dette at «lutheranerne har rettferdiggjørelsens nåde, men mangler helliggjørelsens nåde». Det er viktig å være klar over at Wesley slik gjør en opplevelse til vilkår for å «lykkes» i helliggjørelsen. Han lærer også at på dette grunnlaget er det mulig for en kristen å nå til fullkommen syndfrihet i det ytre liv.

Nye elementer Wesleys lære om second blessing ble videreført i de store vekkelsene i USA på 1800-tallet, vekkelser som gjerne kalles «hellighetsvekkelser». I disse er Charles Finney (1792-1895) den første som bruker betegnelsen «Åndens dåp» om denne opplevelsen, og altså identifiserer hellighetsopplevelsen med det vi leser blant annet i Apg 2. Når Pinsebevegelsen så fremstår i 1906, anvender den Finneys tenkning, samtidig som den også legger inn flere nye elementer: Til opplevelsen av «Åndens dåp» hører tungetalen som det viktigste tegnet på at opplevelsen er ekte (fra Gud), og opplevelsen gjøres til teologisk forutsetning for å motta de åndelige gaver, nådegavene. Læren om Åndens dåp blir dermed nøkkelen til å forstå Paulus` undervisning om nådegavene i 1. Kor 12. Samtidig beholder en vesentlige elementer fra Wesley: Åndens dåp («pinseopplevelsen») er også forutsetningen for at en skal eie den nødvendige kraft i helliggjørelsen.

Teologisk ballast Når den karismatiske bevegelse oppstår på 60-tallet, er det nye med denne at pinseteologien gjøres økumenisk: Pinseopplevelsen finner sted innen alle mulige forskjellige kirkesamfunn fra katolikker til metodister og lutheranere. Og med opplevelsen følger uvegerlig også den bakenforliggende teologi. Det er dette som har skapt så mye uro rundt karismatikken på luthersk mark.

Det som i dag gjør talen om «Åndens dåp» problematisk, er at det er nesten umulig å bruke uttrykket uten at folk flest forbinder det med den teologiske ballasten som skriver seg fra Wesley og pinsekarismatikken. En leser NT med denne tenkningen som briller. At Jesu ord om å «døpes med Den hellige ånd og ild» kan sikte til noe annet enn den opplevelsen som er beskrevet over (med det tilhørende teologiske rammeverk), er det vanskelig å vinne gehør for.

Felles erfaring Læren om en slik opplevelse som forutsetning både for helliggjørelse og nådegaveutrustning er så godt som universell innen karismatikken, samtidig som den har fått en noe forskjellig utforming innen ulike grener av den, - ikke minst ut fra hvilken kirketilhørighet en har. Eksempelvis vil en blant lutherske karismatikere ikke bruke betegnelsen «Åndens dåp» om opplevelsen. I stedet kan en anvende uttrykk som «pinsedimensjonen» eller «fornyelsen». Men fortsatt dreier det seg om den samme opplevelsen, - det er bare ulike navn på en felles erfaring som en sitter med i de ulike leire.

Subjektivisme Til dette må det sies: Det er ytterst problematisk å gi en bestemt opplevelse en slik teologisk betydning. For det første fører det til en betydelig grad av subjektivisme i kristendomsforståelsen, det vil si at en følelsesmessig erfaring blir teologisk kriterium. For det andre fører det til det som gjerne kalles «opplevelsestrelldom», det vil si at mennesker henvises til å jage etter en opplevelse for å kunne vite seg «fornyet». En blir mer opptatt av «Ånden i oss» enn av det objektive «Kristus for oss». For det tredje fører det til en betydelig vektforskyvning i treenighetslæren, idet Ånden først og fremst blir kraft, og ikke person. For det fjerde ser vi altfor ofte en usunn personfokusering, idet spesielt «kraftfylte» predikanter (helst fra USA) gjøres til betingelse for å motta særlig velsignelse fra Gud (i form av «fornyelse», «helbredelse», «vekkelse», osv.). Det blir disse personene som kan formidle «Åndens kraft», og ikke nådemidlene som er innstiftet av Kristus. For det femte fører det til en usunn opptatthet av det ekstraordinære, fordi ekstraordinære tegn og under anses som en særlig bekreftelse på Åndens nærvær og virke. For det sjette fører det meget ofte til svermeri, idet troende mennesker henvises til å lytte etter «Åndens røst» i eget hjerte. For det syvende er det – som nevnt over – en opplevelse som gjøres til forutsetning for å motta nådegavene og å «komme videre» i helliggjørelsen.

Nådegavene Med dette tør jeg ha gitt svar både til ALS og JT: Jeg avviser på ingen måte nådegavene eller bruken av disse i den kristne menighet. Men jeg fremholder at Guds ord ikke gir grunnlag for å hevde at en opplevelse ‡ la «second blessing» er forutsetningen for å motta nådegavene. Dette er ikke å «kaste barnet ut med badevannet», slik ALS, hevder, med å peke på at når Herren deler ut sine nådegaver, gjør han det på en annen vei enn via second blesing-opplevelser, nemlig ved nådens midler.

Til JT må jeg få si at jeg nesten lurer på om han har lest hva jeg har skrevet. I denne sammenheng er det ikke spørsmålet om hvor vidt Ordet om korset skal stå sentralt, jeg har skrevet om – som om jeg betvilte at Reidar Paulsen mener noe annet. Derimot har jeg pekt på den rolle Ordet om korset har som nådemiddel: Ånden og hans gaver mottar vi gjennom evangeliets forkynnelse (Gal 3:1-5; Rom 1:16f; 10:17). Ordet i evangeliet er et virkekraftig budskap som skjenker rettferdiggjørelse, helliggjørelse, fornyelse, tro, liv, gjenfødelse og alt annet godt fra Herren. Dette kan Loven eller lovforkynnelsen ikke gjøre, - den har ikke nådemiddelkarakter, noe heller ikke meget tale om nådegavene har.

Jeg må igjen få understreke at jeg ikke har talt mot nådegavene og deres bruk. Men jeg har pekt på en del alvorlige misbruk, misbruk som henger sammen med teologiske blindflekker i mange karismatiske sammenhenger.