— Hebraisk er min første kjærlighet
Av ANNE BERIT FJERMEDAL GALI, Dagen, 15.01.07

25-årige Hildegunn Hansen er student på andre året i Jerusalem. Det er opfyllelsen av en gammel drøm.

— Jeg skjønte tidlig at det var noe spesielt med Israel. Under den første Golfkrigen tenkte jeg: Hva er dette egentlig? enda jeg var bare 10 år gammel. Fra 12-årsalderen leste jeg en masse bøker om holocaust, om jødenes historie og om Israel. Jeg ble revet med, og da jeg gikk på ungdomsskolen, begynte jeg å gå med davidsstjerne, forteller hun.

Israelsinteressen førte til at hun 14 år gammel satte seg ned på jenterommet hjemme i Moss og begynte å lære hebraisk. Hun hadde fått lånt ei selvinstruerende begynneropplæringsbok og jobbet seg gjennom det meste, skritt for skritt. Hun brukte seks år på å komme gjennom førsteklassepensumet, men allerede etter det første året bestemte hun seg for at hun en dag ville studere i Israel.

Nær to terrorangrep
Hildegunn hadde alt rukket å være med på to Israelsturer da hun etter videregående og et år på bibelskole dro til Haifa sommeren 2001. Sammen med ei venninne jobbet hun fire måneder på Sjømannskirken der.

— Det var mitt første møte med mennesker i Israel. Men vi var veldig norske og levde i et beskyttet miljø, noe jeg forøvrig er glad for.

— På denne tiden var intifadaen på sitt verste, og vi lærte fort hebraiske ord for terrorangrep, sårede, terrorist og liknende. Vi var heller ikke langt unna et terrorangrep en gang vi var i Jerusalem. Det var spesielt, sier hun.

De neste tre somrene brukte Hildegunn på hebraiskstudier i Jerusalem og Haifa. Takket være selvstudiet kunne hun gå rett inn i andre klasse, og i løpet av tre sommerkurs var hun ferdig med femte klasse.

— Midt i det første sommerkurset hadde jeg min andre store opplevelse av terror, da en selvmordsbomber sprengte seg på Det hebraiske universitet i Jerusalem. Jeg var i bygningen ved siden av og så derfor ikke alt blodet og kaoset. Men jeg visste hvem en av de drepte var, og det var litt tungt å fortsette studiet etter dette. Opplevelsen satt nok mer i meg enn jeg trodde med det samme, mener hun.

Statsvitenskap og arabisk
Likevel, dette skremte henne ikke fra å vende tilbake til samme universitet som fulltidsstudent tre år senere. Der følger hun nå kurset «Politics and Society in Israel» (Politikk og samfunn i Israel), et masterstudium tilrettelagt for utenlandske studenter med engelsk som studiespråk. I tillegg tar hun kurs i internasjonale relasjoner og interkulturell kommunikasjon på hebraisk.

Som faglig bakgrunn har Hildegunn Hansen tre års studier i statsvitenskap og historie grunnfag ved Universitetet i Oslo. I tillegg har hun tatt grunnfag i klassisk arabisk (skriftlig arabisk) som støttefag for mastergraden. I Jerusalem har hun gjort ferdig hebraiskstudiene, tatt muntlig arabisk og fortsetter nå med klassisk arabisk ved siden av masterstudiet.

— Det er viktig å kunne arabisk for å forstå den arabiske kultur og tenkemåte. Araberne forguder språket sitt, og det er ikke uten grunn. Det er et fantastisk språk som uttrykker en hel sivilisasjon og en kultur. Det er vakkert og fullt av uttrykk, sier hun.

Men hun bedyrer at hebraisk er hennes første kjærlighet. Hun er særlig fascinert av Nobelprisvinneren Agnon og litt eldre poeter fra 1930- og 1940-tallet som enda glødet etter fornyelsen av det hebraiske språket. Hun er ellers enig med dem som klager over at hebraisk i dag er blitt utvannet med lånord og slang.

Med blikk på Iran
Hildegunn Hansen har mange baller i lufta. I tillegg til studiene har hun en praktikantjobb 12 timer i uka. I fjor jobbet hun med å lage litteratursammendrag i prosjekter for å forbedre helsetilstanden for israelske arabere ved Brookdale-instituttet. I år er hun ved Jerusalem Center for Public Affairs, et uavhengig institutt for politisk forskning og utdannelse.

Der har hun litt administrativt arbeid som å sende ut bøker og tidsskrifter etter foredrag. I tillegg sjekker hun skandinaviske avisers omtale av jødiske samfunn. Ellers har hun fått i oppdrag å granske Irans presidents mange uttalelser om Israel og jødene. I øyeblikket analyserer hun karikaturer om holocaust utgitt i Iran, og hun skal prøve å forske mer på det som skjer i Europa når det gjelder antisemittisme og den rolle Iran spiller der.

Dynamisk og åpent
Mastergradsstudenten sier at studiet ved universitet bare er en liten del av læringsprosessen. Hun lærer like mye av å følge med på nyheter og møte med mennesker. I løpet av de snart halvannet år hun har vært i Jerusalem har hun gjort seg mange refleksjoner om det norske og det israelske samfunn.

— Jeg har funnet ut at i Norge er i grunnen alle nokså like. Men her i Israel er alle forskjellige, alle har sin spesielle bakgrunn og sin historie. Det er veldig interessant å være her. Livet i Israel er mye mer intenst enn i Norge, her skjer en masse hele tiden. En blir bombardert med nyheter. Politisk er det utrolig dynamisk. Situasjonen kan forandre seg fra dag til dag. Landet er også så lite at det som skjer et sted angår alle. Men på den annen side gikk livet som normalt i Jerusalem i sommer mens rakettene falt i nord, ikke så veldig mange mil unna.

Hun er også imponert over hvor nært mennesker er knyttet sammen, selv om de er dypt forskjellige. Hele samfunnet et preget av en familiaritet. For eksempel åpnet folk hjemmene sine for flyktninger fra nord og ga penger, klær og hva som helst til de trengende. Selv føler hun seg vel tatt imot og inkludert, til tross for at hun verken er jøde eller israeler. Blant annet har hun fått en «adoptivfamilie» på en moshav nær Ashdod som hun besøker i høytidene. De er åpne, varme mennesker som gjør at hun føler seg hjemme. Slik ønsker hun selv å bli når hun får egen familie.

Forbønn
Hildegunn forteller at hun har fått mange gode venner på universitetet som hun har masse kaffepauser sammen med. Det er en del av studiene! I fritiden går de på kafè, og sabbats formiddag pleier noen av dem å gå på møte i en messiansk menighet. Hun er også litt med i det kristne/messianske studentlaget på universitetet, først og fremst på bønnemøter.

— Jeg setter mer pris på bønn her enn jeg gjorde i Norge. Jeg opplever hvor viktig forbønn er og er sikker på at det er det som holder meg i live åndelig sett. Jeg har ikke helt funnet meg til rette i noen menighet og savner en klar forkynnelse av lov og evangelium. Her handler det mye om hva jeg skal gjøre og hva jeg skal gi til Gud, og det gjør meg sliten. Heller ikke lovsangen med sine mange gjentakelser gir meg noe særlig. Men takket være forbønn merker jeg at Gud virker og leder, sier hun.

Hva den samfunnsengasjerte studenten kommer til å gjøre etter avsluttet mastergrad til sommeren, det vet hun enda ikke. Det siste hun kan tenke seg er en vanlig kommunejobb i Norge. Hun vet at Norge er hennes hjem, men kunne gjerne tenke seg å studere videre i Israel.

— Målet mitt er å jobbe med internasjonale eller helst binasjonale relasjoner mellom Israel og Norge eller Skandinavia. Derfor er det viktig å lære om interne israelske forhold. Men da det er begrenset hva slags jobb jeg kan få i Norge med denne utdannelsen, har jeg gjennom tilleggskurs her prøvd å dra det mer i internasjonal retning. Kanskje jeg skal ta en annen mastergrad i internasjonale relasjoner, eller kanskje et doktorat? Det er foreløpig veldig åpent og litt skremmende, avslutter Hildegunn Hansen.