Myten om den moderate muslim
Av Øivind Abrhamsen, kronikk i Dagen, torsdag 4.1.07

En dag, sannsynligvis ikke for langt inn i fremtiden, kommer den iskalde virkeligheten brutalt til å treffe de politisk korrekte i ansiktet, sjokkere dem med erkjennelsen av at de hele tiden hadde tatt feil, og at det i virkeligheten ikke finnes noe slikt som en «moderat muslim».

Mange aner det kanskje, men nekter å erkjenne det fordi de er redde for ikke å bli tatt for å være politisk korrekte. Til en som bedrar seg selv slik og også forsøker å bedra andre, la meg si dette enkle faktum:

Det finnes ingen moderate muslimer. Som ved alle religioner, er det dårlige muslimer og gode muslimer, nominelle muslimer og inderlige muslimer. De som er gode og inderlige er de som er overgitt til sin tro og sin gud, beredt til å gjøre alt det de tror han krever av dem.

Hvordan definerer vi en god muslim? Vi må bruke det samme mål som vi må bruke for å bedømme om en kristen er en god eller bare lunken kristen, eller om en jøde er en trofast jøde eller en som er troløs.

Hva kjennetegner en «god» kristen?
For å kunne gi et svar på det, må vi studere kristendommens grunnlegger og hvordan han lærte sine etterfølgere å leve. Da kan vi se hvor nært etterfølgeren følger grunnleggeren.

Vi finner svarene i Bibelen, den altomfattende beskrivelsen av læren og livet til Messias. I Bibelen finner hans etterfølgere alt de trenger for å kunne følge sin Herre.

Det greske ordet for Messias er Kristus. En krist-èn er derfor èn som bekjenner seg til og som etterfølger Kristus.

Hvordan levde Jesus Kristus, og hvordan instruerte han sine disipler å leve? Fra sin fødsel i en simpel stall, gjennom sitt voksne liv og til sin død på et romersk kors, var Jesu liv et ubrutt uttrykk for kjærlighet til menneskeheten. Han gav sitt liv for andre — de gode og de dårlige.

Det har alltid vært et begrenset antall kristne som har strevet etter å etterligne ham. Til tross for at det er et uoppnåelig menneskelig mål, vil et «godt» kristent menneske prøve å oppnå det. Men de fleste som i de siste 1900 år har erklært seg som hans etterfølgere, har dessverre oppført seg fullstendig motsatt av det han lærte.

Noen av de verste var korsfarerne, romersk-katolske inkvisitorer, russisk-ortodokse kosakker, lutherske nazister og amerikanske Ku Klux Klan, samt alle som støttet disse. Det gjelder også for de fleste av de respekterte «kirkefedrene» og for «vanlige» individer.

Et fellestrekk for dem alle var/er: Antisemittisme og jødehat.

Hva er kjennetegnet på en «god» jøde?
Den jødiske nasjonen startet med Abraham, Isak, og Jakob (Israel), og hans 12 sønner.

Ingen av patriarkene grunnla denne nasjonen. Israel ble grunnlagt av Gud, som gav dem deres kall. Han satte dem til side fra alle andre folk på jorden, gav dem sine lover som sa at «dersom du gjør dette, skal du leve».

En god jøde er en som strever etter å leve opp til sitt kall ved å holde Guds lov. Ingen har oppnådd dette, men alle gode jøder vil forsøke. Deres hjertes ønske vil være: Å leve slik Gud har foreskrevet for å tilfredsstille Ham.

Men igjen ser vi mengder av eksempler på dårlige jøder. Beskrivelsene i Bibelen kaster ingen glans over dem, tvert imot blir deres syndefullhet og ekstremisme eksponert så alle generasjoner kan se det. Frem til i dag myldrer det av dårlige jøder — alle de som avviser eller forvrenger Guds lov og det kallet som er lagt på dem som nasjon.

Vi har altså gode kristne og dårlige kristne, gode jøder og dårlige jøder. Det som skiller de gode fra de dårlige er deres trofasthet mot det kallet de har fått.

Hvem er så en «god» muslim?
Vi må stille de samme spørsmål: Hva lærte og hvordan levde grunnleggeren av muslimenes tro, og hvordan instruerte han sine etterfølgere å leve?

Islam begynte med Muhammed, som hevdet å ha mottatt en himmelsk åpenbaring som stimulerte ham til å grunnlegge en ny religion. Historikere beskriver ham som en epileptiker som mottok mye av sin «inspirasjon» under anfall der han krympet seg og frådet om munnen. Han brukte de hebraiske og kristne skriftene som modell, men forvrengte og omskrev de tekster han benyttet.

Muhammeds «syner» ble nedskrevet på papirlapper, og det var ikke før etter hans død at disse ble samlet i Koranen — den så kalte muslimske «bibel». Koranen er derfor usammenhengende og ofte selvmotsigende.

Til sammenligning er den jødisk-kristne Bibel blitt skrevet over en periode på 1500 år av mer enn 50 forfattere som tydelig var inspirert av Israels Guds Ånd.

Hovedtrekkene i Muhammeds lære:
Han forbød tilbedelse av de 360 avgudene i og rundt den sorte steinen, Kaabaen, i Mekka i Arabia og opphøyde en av disse — måneguden Allah — til «den eneste gud». Samtidig utpekte han seg selv til Allahs «budbærer». Dette er grunnen til at islam omtales som «en av de tre monoteistiske religioner», noe som fører til at mange godtroende mennesker tror at Allah og Abraham, Isak og Jakobs Gud er en og samme gud.

Han anklaget jødene og de kristne for å pervertere åpenbaringen fra gud (Allah) og erklærte derfor at Allah hadde vendt seg til ham for å presentere den siste, rene åpenbaring av sin vilje. Alle jøder og kristne ble derfor utpekt som Allahs fiender og alle muslimers fiender.

Han utbredde sin nye religion med sverdet, og instruerte sine etterfølgere til å gjøre det samme. Han brukte terror og mord for å tvinge alle som ikke var villige til å akseptere Allah som sin gud, til underkastelse. Islam betyr underkastelse. Som det står skrevet i Koranen: «Halshugg de vantro».

For å bringe menneskeheten til underkastelse av Allah, påla han alle muslimer å føre jihad (hellig krig) mot de «vantro».

Muhammeds vold
Bortsett fra å være en massemorder og terrorist av verste slag, var Muhammed også en seksualavviker. Han hadde mange koner, blant dem var også en sju år gammel jente og til og med konen til en av hans sønner. Hans krigere fikk «rett» til å ta enkene til mennene som de drepte i krig som sexslaver.

Han lærte at muslimer som døde i krig mot vantro (kristne og jøder), ville gå rett til himmelen, der 72 jomfruer ventet for å gi dem alle gleder de ønsket. «Martyrens» familiemedlemmer ville også bli reddet på «dommens dag» og gå rett til paradiset når de døde.

Inspirert av Muhammeds vold og lastefullhet, utbredde islam seg som en skogbrann. I dag erklærer ca. 1,3 milliarder mennesker seg som etterfølgere av Allahs «profet».

En god muslim er således en som mest mulig følger Muhammeds eksempel og hans undervisning i «Hadith». På arabisk er dette kjent som «sunnat» og betyr å etterleve Muhammeds oppførsel på alle måter.

En god muslim vil aktivt føre jihad mot de vantro, dvs. søke å drepe så mange som mulig hvis de nekter å bøye seg for Allah.

En god muslim vil være en terrorist, en kaldblodig morder, for ikke å nevne den måten han ser på og behandler kvinner.

Moderat muslim?
Hvem er så de «moderate» muslimer som vi igjen og igjen hører om, de som fremstilles som en kontrast til de «radikale» eller «ekstreme» muslimene?

Og hva er denne «fredens religion» som islam oftere og oftere beskrives som, til og med i Det hvite hus?

Den er helt og holdent et forvirrende, bedragersk, fata morgana. Knapt noen — og helt sikkert ikke en eneste verdensleder — er beredt til å fortelle sannheten, på grunn av frykt.

For å holde hodet klart, foreslår jeg at når du hører en muslim beskrevet som «moderat», påminn deg selv om at han/hun er en dårlig muslim og følgelig en mindre trussel mot deg.

Når du hører uttrykket «radikal» eller «ekstrem» muslim, kan du erstatt adjektivene med ordet «god», og vær dermed advart om at han/hun virkelig utgjør en svært alvorlig trussel.

Islam er en religion av hat, vold, terror og krig. Alle gode, oppriktige muslimer praktiserer den. Og ettersom de har dramatisk fremgang med sin globale jihad, vil flere og flere dårlige muslimer tvinges til å erkjenne sin lunkenhet og «forbedre» seg.

Islam er en økende trussel, en kommende «tsunami», fast bestemt på å ødelegge det som gjenstår av jødisk-kristen sivilisasjon. Den samler styrke, selvsikkerhet og kontroll bak myten om den moderate muslim.