- Den liberale teologi er ikke død
Av Ove Eikje, Dagen, 30.04.07

Professor Ole Hallesbys foredrag på 1. mai møtet på Tryggheim ungdomsskole på Nærbø for 50 år siden, ble et kraftig oppgjør med den liberale teologi. - Vi har vel hørt at den liberale teologi er død. For noen år siden fortalte en universitetsprofessor dette i domkirken i Oslo. Det var mange som trodde det, og ble naturligvis glade. Men sammen med flere andre visste jeg at den ikke var død, og sa ifra om at dødsattesten ikke var i orden. Slik startet professor Ole Hallesby (1879-1961) sin tale den 1. mai 1957 på Jæren.

Bakgrunn
Mesteparten av foredraget var et oppgjør med biskopen i Hamar, Kristian Schjelderup, som blant annet kom med et kraftig angrep mot Hallesby og Bibelens ord om den evige fortapelse. Dette skjedde i kjølvannet av Hallesbys kjente radiotale søndag 25. januar 1953, der han blant annet sa følgende: “Jeg taler sikkert til mange i kveld som vet at de er uomvendt. Du vet at om du stupte død ned på gulvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete.” Schjelderup var like klar i sin avvisning av den evige fortapelse da han sa følgende: “Tanken om en evig pine er uforenlig med kjærlighetens religion.” Og dermed brøt en kraftig kirkedebatt løs i landet vårt.
- I løpet av to dager visste hele Norge at den liberale teologi var i live, sa Hallesby på Tryggheim.

Spørsmål til departement
Den kjente professoren viste til at Schjelderup sendte brev til departementet og spurte dem om han stod utenfor eller innenfor vår kirkes bekjennelse. Han var ikke fornøyd med at den liberale teologi var blitt tålt i Norge, men ønsket at den skulle vært likeberettiget med den bekjennelsestro teologi. Han sa selv i Nordlandsposten hva han ville: “Det jeg ønsker, og aldri vil la være å kjempe for, det er at mitt syn på fortapelsen også har sin plass innenfor kirken“.

Departementet henvendte seg til sine konsulenter, biskopene og de to teologiske fakulteter, for å kunne svare Schjelderup. Biskopene sa utrolig mange gode ting både om skrift og bekjennelse.

- Men så konkluderte de forbausende med å si at til tross for at han hadde sagt noe imot denne bekjennelse, så hørte han likevel hjemme innenfor bekjennelsen! Det begrunnet de med at noen trodde at han ikke riktig hadde forstått hva han sa, og noen mente at han ikke hadde tenkt igjennom det, og håpet at han skulle tenke bedre over det, sa Ole Hallesby.

Bekjennelsens ånd
Den kongelige resolusjon oppfylte alle Schelderups ønsker. Departementet erklærte at han ikke stod utenfor bekjennelsen. For det første erklærte han seg i overensstemmelse med bekjennelsens ånd, og i tillegg var det strid blant teologene om fortapelsen, påpekte de.

- Dermed har departementet gitt et skjebnesvangert prejudikat (rettsavgjørelse som norm for lignende tilfelle). Heretter kan enhver vranglærende prest hevde overfor departementet at han er i overensstemmelse med bekjennelsens ånd, og at det er strid blant teologene om det ledd i troen som han fornekter. Hvilket ledd i den kristne tro er det som ikke en eller annen teolog er uenig i?

Vår kirke har etter min mening fra det øyeblikk av opphørt å være en bekjennelseskirke, understreket Hallesby i sitt foredrag.

Fikk tillit
Han la til at Schelderup i tiden etterpå fikk all den tillit han ønsket. Først mottok den liberale biskopen tillitserklæring fra 11 proster, og det vil si alle unntatt en. Han ble også valgt til formann i Hamar bispedømmeråd og taler på møtet i bispedømmet. I tillegg ble han også valgt til dirigent på møtet.

- Der var bare en eneste mislyd, - og det var brukseier Otto Langmoen som offentlig erklærte at han under de forhold som nå var innført gjennom biskop Schjelderups fornektelse av Guds ord, ikke kunne være med på dette møtet. Og han rådet sine venner til å gjøre som han.

Så kom også lektor Dæhlin, lederen for Menighetsinstituttet, for å erklære at han stod på Skriftens og bekjennelsens grunn. Men at Schjelderup oppfattet hans komme og hans taler som uttrykk for tillit, det beviste vel hans hjertelige takketale.

Pressen konkluderte etter Lillehammer: Striden i Hamar er avblåst. Schjelderup er anerkjent. Det er bare Indremisjonen som tror på helvete, sa foredragsholderen på Tryggheim.


Brudd med Calmeyergaten
Han påpekte at dermed hadde man brutt linjen fra møtet i Calmeyergaten i 1920, der 950 prester og lekfolk fra hele landet var enige om å følge Skriftens klare ord, og nekte samarbeid med dem som offentlig fornekter Guds ord og kirkens bekjennelse.

- De som nå har gitt Schjelderup tillit og inngått samarbeide med ham, har hele tiden understreket at de står på Skriftens og bekjennelsens grunn. Men jeg spør: Hva mener de da med det?

Hallesby viste til at de lærer og forkynner etter Guds ord, og tar avstand fra vranglæren ved å si Schjelderup klart at de er uenige med ham. 

- Men de har glemt det vanskeligste som Skriften sier oss om vår stilling til vranglæren. Romerne 16,17 sier at man skal ta avstand fra vranglæreren. Og fremfor alt 2. Johs vers 10 som sier uttrykkelig at man overhode ikke skal ha samfunn med vranglæreren. Ikke engang ta imot ham i sine hus, det vil si til kristelig virksomhet, understreket Hallesby. Han la til at man skal nekte samfunn og samarbeide med dem som offentlig avviker fra Guds klare ord, og først da står man på Skriftens og bekjennelsens grunn.

Forsvarer sitt samarbeid
Professor Hallesby viste til at de vennene som samarbeidet med Schjelderup mente at så lenge man stod i statskirken, måtte man lyde kirkens lover, og gå inn i bispedømmeråd og menighetsråd.

- De har også anbefalt oss som nekter dette samarbeidet at vi burde gå ut av kirken, når vi ikke er i stand til for vår samvittighets skyld å oppfylle det som de kirkelige lover og regler foreskriver.

Men vi akter ikke å gå ut av kirken. Vi synes nok det var rettere at vi anbefalte vranglærerne å gå ut av kirken og ikke de bekjennelsestro. Så lenge ikke skoleforholdene gjør det umulig for oss av hensyn til våre barn, blir vi stående i kirken, for vi har frihet til å forkynne Guds evangelium. 

En annen kristus
Hallesby pekte også på at man begrunnet sitt samarbeid med Schjelderup med at det er forskjell på vranglære. For eksempel baptister og pinsevenner forkynner vranglære om dåpen, men likevel behandles de som gode brødre.

- Men overfører man dette på Schjelderup, da begår man en utilgivelig feil. Våre dissentervenner tror på den samme Frelser, og hans ord som er evig sannhet. Og de tror som oss på Bibelen som Guds ufeilbarlige ord.

Schjelderup derimot tror på en annen kristus, som har tatt fullstendig feil når det gjaldt fortapelsen. Han forkynte den evige straff. For sier Schjelderup: “Tanken om en evig pine er uforenlig med kjærlighetens religion.” Og han sier at Jesus her har vært avhengig av den religiøse tro som fantes i Jødeland på den tid angående fortapelsen. Og han mener at denne tankegang er kommet inn i jødedommen fra Persia, og ikke fra Gud, konstaterte Ole Hallesby, som også påpekte at det var lite reaksjoner mot Schjelderup fra prester og lekfolk i Norge.

Vekkelse og kamp
Han viste også til alt det positive arbeid som skjer på kristenfronten i Norge fra den dag da Hans Nielsen Hauge steg fram med kall fra Gud.

- Arbeidet og kampen har gått side om side hele veien fra Hauges dager. Vi har i sannhet som Nehemja måttet mure med sverd ved lend. Og legg merke til mine kjære tilhørere: Vekkelsen har aldri lidd ved kampen mot vranglæren, sa Ole Hallesby.