Ateismens storhetstid
Av Jon Kvalheim, sakset fra Dagen, 05.02.07

Ateismens storhetstid kan rammes inn av to begivenheter med to hundre års mellomrom. I 1789 falt Bastillen, og den franske revolusjonen utløste sterk tro på livskraften i en gudløs verdensoppfatning. I 1989 falt Berlinmuren, og den gudløse ideologien led et historisk sammenbrudd.

I sin bok «The Twilight of Atheisme. The Rise and Fall of Disbelief in The Modern World» (2004) fremstiller den kjente britiske kirkehistorikeren Alister McGrath ateismens storhetstid som en avsluttet epoke. Hvorfor fikk ateismen gjennomslag, og hvorfor har ateismen mistet tiltrekning i dag?

Et opprør mot makten
Både reformasjonen og opplysningstiden kan betraktes som opprør mot pavekirkens dominerende innflytelse i Europa. Men mens reformasjonen ville føre kirken tilbake til bibelsk kristendom, ville fritenkerne kvitte seg helt med troen på Gud.

Det 18. århundre var preget av optimisme. Drømmen om frihet og fremgang fikk næring. Men da måtte fortidens bånd rives bort, mente mange. Korrupte monarkier hadde mistet troverdighet. Den katolske kirken hadde samlet seg store rikdommer. Den motarbeidet alt som svekket dens makt. Den franske revolusjonen i 1789 ble derfor et opprør både mot konge og kirke.

Gud er menneskeskapt
Tre personer bidro siden sterkt til å legge fundamentet for ateistisk tenkning. Teologen Ludvig Feuerbach (1804-72) hevdet at Gud er en menneskelig konstruksjon, skapt av menneskets følelser og lengsler. Karl Marx (1818-83) mente at religionen bare var en refleks av den materielle virkeligheten. Religion var opium for folket. I det klasseløse samfunnet ville religionen falle bort av seg selv. Sigmund Freud (1856-1939) lærte at religiøse ideer var skadelige illusjoner som hadde opphav i menneskets underbevissthet.

Ateismen ble ut fra en slik tenkning en frigjørende ideologi. Ved å løsrive seg fra en menneskeskapt gud, kunne mennesket selv bli frigjort til å forme sitt eget liv. Dette ville gi fremgang og lykke for alle.

Naturvitenskapens utvikling gav også næring til ateismen. Darwins utviklingslære hadde gjort troen på en skaper overflødig, mente mange. Positivistene hevdet at det som ikke kunne bevises logisk eller påvises ved forsøk, heller ikke eksisterte. Slike påstander fikk gjennomslag i vide kretser og gav ateismen vind i seilene.

Kirke i krise
Ateismens fremgang skyldes også en kirke i krise. Avstanden var stor fra de etablerte kirkenes rikdommer og privilegier til vanlige folks fattige kår. Senere gav en tørr rasjonalisme lite grobunn for åndelig liv. Den liberale teologien hevdet at Jesus ikke var Guds sønn, bare en moralsk lærer. Ateistene gikk et skritt lenger. Gud er død, konstaterte Friedrich Nietzsche. Det finnes ingen absolutte sannheter eller verdier.

Den liberale biskopen John Robinson gav ut boka «Honest to God» (1960) der han oppfordret kirken å tilpasse seg den moderne tiden, ellers ville den gå til grunne. I bestselgeren «The Secular City» spådde teologen Harvey Cox kristendommens død.

En slik spådom var ikke urimelig. Ateismen var statsreligion i Sovjetsamveldet. Land etter land i Øst-Europa og på Balkan var innlemmet i den sovjetiske blokken. I Kina hersket Mao. I perioden 1950–1990 levde halvparten av jordens befolkning under kommunistiske regimer, der kristne ble henrettet og religiøs aktivitet ikke var tillatt.

Men 1989 markerer et tidsskifte. Kommunismen og ateismen brøt brått sammen.