Guds ords tonearter
Leder i dagbladet Dagen, 27.07.06
Det er mange bibellesere som har lagt merke til at det fins to forskjellige slags bibelord. I kjølvannet av reformatorisk språkbruk taler man derfor ofte om å sondre mellom lovens ord og evangeliets ord i Bibelen. Dessuten er det mange bibellesere som har lagt merke til at skriftord med lov-preg kan ha opptil tre tonearter, i tillegg til den fjerde tonearten som er Bibelens evangeliske toneart.

Det er i analogi med en av sokneprest Olav Valen-Senstads eksempelfortellinger vi her gjør bruk av begrepet «toneart». Den sprenglærde soknepresten fortalte en gang om en liten gutt som var ute og lekte, og som hørte far rope fra vinduet: «Ole, kom hjem!» Etter den bokstavelige ordlyden i dette ropet, kunne Ole ikke vite om han skulle komme hjem for å få skjenn eller for å få noe godt. Men fordi gutten var flink til å lytte etter tonearten i farens røst, visste han likevel straks hva som ventet ham hjemme.

På samme måten er det når Gud taler til oss mennesker i Bibelen. Gud taler til oss i budene sine. Det er den tonearten reformatorisk teologi har vennet seg til å kalle «lovens ord». I Bibelen selv er det i utgangspunktet De fem Mosebøkene som er «Loven». Men Mosebøkene inneholder i likhet med resten av Bibelen ord av begge slag, både Lovens ord og Evangeliets ord. Derfor er det viktig å være klar over forskjellen på Loven (= Mosebøkene) og Loven (= Guds bud). Det er to forskjellige måten å bruke samme begrep på.

Den reformatoriske sondringen mellom lov og evangelium har lært mye av Guds oppdrag til Jeremia den dagen han kalte ham til profet (se Jer 1:10). Da skulle han «rykke opp og rive ned, ødelegge og bryte ned». Hvilket er «lovens embete». Men dessuten skulle han «bygge og plante». Hvilket er «evangeliets embete».

Guds ord består fra ende til annen av begge deler. Og kristen forkynnelse bør derfor avspeile begge deler. For vi mennesker trenger å høre begge deler.

Men i Bibelen lærer vi dessuten å sondre mellom tre tonearter innen lovforkynnelse. Dels tukter loven det ytre samfunnet med såkalt «ytre tukt». Dels tukter loven den uomvendtes samvittighet slik at vi skal søke syndenes forlatelse. Og dels tar Guds formaningsbud troende mennesker mild i hånden og innbyr oss til å leve et liv i daglig helliggjørelse.

Det siste betyr dessuten at troende med det som kalles overømfindtlig samvittighet, trenger en ekstra trøst: Når Jesus har tilgitt syndene våre, er de virkelig tilgitt. Da har samvittigheten ingen rett til å fordømme oss lenger.

Derfor er det ikke sikkert at all polemikk mot såkalt lovisk kristendom skal tolkes som uttrykk for antinomistisk vranglære. Men det er på den andre siden svært risdikabelt for kristne ledere å ordlegge seg såvidt nær grensene for antinomismens vranglære at folk begynner å tro at tilgitte syndere fritt kan fortsette å synde. Guds bud er nemlig slett ikke opphevet. Det er ikke dét tekstene om de troendes frihet fra loven betyr.