Willow Creek og forsamlingsbygging

Kronikker i dagbladet Dagen, 27. – 28. – 19. desember 2005.
Av Ingolf Kanestrøm
Professor, Oslo

Det finnes mange meninger om Willow Creek Comunity Church (WCCC). Noen har et positivt syn på menighetens misjonsstrategi, og enkeltpersoner og foreninger har hentet inspirasjon fra WCCC. Det samme gjelder i Danmark. Fra Luthersk Missionforenings (LM) side har det i noen grad funnet sted en kritisk vurdering og frasortering når det gjelder inspirasjon fra WCCC. Ikke minst gjelder det i formidling, undervisning og evangelisering. De har prøvd å ta vare på de gode elementene og tatt avstand fra de mindre gode.

Man kan beskrive LMs fire kjerneverdier som: Bibelsyn, Evangelieforståelse, Misjonssyn og Det alminnelige prestedømme. WCCC kolliderer primært med misjonssyn og evangelieforståelse.

I 2003 nedsatte Landsstyret i LM et utvalg som skulle gi en nærmere utredning av WCCC. Innstillingen kom på vårparten. I det følgende skal vi gi et konsentrat av utvalgets innstilling. De som ønsker å lese mer, kan finne mer utførlig informasjon på nettet.

Kirkevekstbevegelsen
I 1972 ledet en tidligere misjonær, Donald McGavran, et Fuller-Seminar om hvilke metoder som kunne fremme ytre kirkevekst. Dette kurset kan betraktes som startskuddet for kirkevekstbevegelsen. McGavran sa det slik. «Metoder og strategier i misjonsarbeidet bedømmer vi i lyset av hva Gud har velsignet, og hva han helt tydelig ikke har velsignet. Ikke noe skader et misjonsarbeid så mye som å fortsette med å anvende metoder, institusjoner og strategier som burde bringe mennesker til Kristus, men som ikke gjør det. Vi lærer folk at de skal være hensynsløse hva metoder angår. Dersom noe ikke virker til Guds ære og til hans kirkes utbredelse, så kasser det og finn noe annet som virker.»

På 70-tallet utviklet Robert Schuller tanken om å gi gudstjenesten en form ut fra ikke-kristnes ønsker. Han utviklet en gudstjenesteform som skulle virke tiltrekkende på ikke-kristne. Den skulle imponere dem og tilfredsstille deres ønsker. I forkynnelsen la han vekt på å vise forståelse for folks følte behov. Med ønsket om kun å bære frem det positive budskap, besluttet han aldri å tale om synd. Følgelig kunne han ikke tale om Jesus som Guds lam som bærer verdens synd. Korset og forsoningen ble «tatt ut» av evangeliet. Kirken vokste, og gudstjenesteformen virket forlokkende på andre kirkeledere.
WCCC i Chicago.

Dannelsen av WCCC skjedde tidlig på 70-tallet. Da ble en dynamisk ungdomskirke skapt i South Church in Park Ridgde. Særpreget ved denne kirken var bruk av moderne musikk og drama. Medlemstallet vokste raskt fra noen tenåringer til 1 000 medlemmer. I ledelsen stod Bill Hybels. Han hadde fått et kall til å bygge en kirke for kirkefremmede.

I 1975 leide Hybels seg inn i Willow Creek Theater, et kinolokale med nesten 1000 sitteplasser. Etter tre år steg deltakerantallet ved gudstjenestene til 2 000. Han kjøpte et nytt og større lokale. Hybels arbeidet hardt, og i 1979 kom han inn i en alvorlig åndelig og personlig krise. Krisen resulterte i at det ble opprettet et eldsteråd med ansvar for forkynnelse, og nye ledere ble utviklet gjennom disippeltrening.

Ukens hovedbegivenhet var søndagsgudstjenestene, såkalte søker-gudstjenester. De var beregnet på kirkefremmende. Bruken av drama og kunst ble faste elementer. Menighetens opplæring skulle skje i gudstjenester lagt til en ukedag. Men disse ble besøkt av en mindre del av menigheten. I tillegg ble det opprettet en rekke smågrupper, hvor den diakonale tjenesten skulle få stor plass. Således skulle alle behovene tilgodeses, de åndelige, psykiske, fysiske og sosiale behov. Bill Hybels står solid plantet i kirkeveksttradisjonen hvor høyest mulig numerisk vekst er målet. WCCC er en baptistisk kirke. Bekjennelsen sier at Bibelen er eneste grunnlag for tro og virksomhet. Kirken har således et konservativt bibelsyn.

 

G. A. Pritchard
G. A. Pritchard har i boken «Willow Creek Seeker Service» gitt en grundig beskrivelse av WCCC. Han har brukt mer enn to år på å studere bevegelsen. Han har bl.a. gjennomført en grundig analyse av søndagsprekene gjennom et helt år. Pritchard fremfører en rekke kritiske momenter, men avviser ikke WCCC. Her skal vi se på noen av hans momenter.

Å være en kirke for de kirkefremmede er en viktig inspirator for kirker i sekulariserte samfunn. Ved å fokusere på de ikke-kristne går WCCC i fotsporene til Jesus og Paulus. Her ligger det et stort potensial for å kommunisere evangeliet slik at moderne mennesker blir berørt.

Pritchard mener at WCCC har utviklet en kommunikasjonsmodell som fungerer som en kreativ overtalelse. Hovedelementene i modellen er forståelse av det de ikke-kristne tenker. Tidsaktuelle program som hjelpemiddel til å overbevise ikke-kristne. Predikanten skal bygge opp troverdighet ved å vektlegge det som er felles. Relevans og sannhet vises ved å argumentere for kristendommens intellektuelle troverdighet. Evangeliet skal forkynnes klart og kraftfullt. Motforestillingen er at modellen kan utvanne budskapet og unnlate å konfrontere tilhørerne.

For å nå ikke-kristne legger man stor vekt på å understreke likheten mellom WCCC og det moderne samfunn. En må gå langt i retning mot det sekulære menneske. Dette gjennomsyrer alt, men det rommer fristelser til å manipulere. Det fokuserer så sterkt på det horisontale plan at det vertikale forsømmes. I Tess 2,4 taler Paulus om ikke å forkynne for å tekkes mennesker, men for å behage Gud. Kravet om relevans er en styrke, men det representerer og svakheter. En kan etterlate tilhøreren der man finner ham. Forkynnelsen blir terapeutisk. WCCC kjennetegnes ved psykologisering, noe som kan nedtone det bibelske syndsbegrep.

Markedsføringsstrategier
Det er for mye markedsføring. Markedsstrategier her handler om å forstå det ikke-kristne mennesket og tilby dem produktet, evangeliet som tilfredsstiller behovet. Omvendelse blir et markedselement og et bevis på riktig strategi. Men kristendom handler ikke primært om å imøtekomme følte behov. Pritchard taler om en forgudelse av personlig behovsmettelse. Kristendommen skal ikke fremstilles som et primært middel til å gi mennesker et bedre liv ved å fylle de behov man måtte ha. Bibelen gjør det klart at motgang og trengsel hører med til kristenlivet.

Forkynnelsen gir et skjevt gudsbilde. Det legges stor vekt på å formidle en kjærlig og omsorgsfull Gud. Guds hellighet nedtones. I gjennomgangen av et års søndagsprekener fant Pritchard bare fire eksempler på klar forkynnelse av Guds hellighet. Guds vrede over synden var bokstavelig helt fraværende. De som bare går på søndagsmøtene, møter ikke budskapet om Guds hellighet.

Pritchard mener at WCCC ikke formidler et konsistent guds- og verdensbilde. Man slutter seg til nye populærvitenskapelige teorier, og mister innsikten og visdommen fra 2 000 års kirkehistorie. Den bibelske substans kommer i bakgrunnen på bekostning av en pragmatisme, der man er tilfreds «bare det virker».

Pitchard mener at WCCCs styrke også er dens svakhet. WCCC er gjennomsyret av visjonen om å være en kirke for kirkefremmede. Det medfører en intens satsning på misjonsaspektet. Dette har ledet til positiv nytenkning og medført inspirasjon. Men her ligger og kirkens svakhet. En for sterk vektlegging av misjonsaspektet fører til ensidighet som gjør kirken skjev. Den pragmatiske tenkningen fører til tap av bibelsk substans og evangelisk klarhet.

 

WCCC i Danmark
Foruten noen mindre møter har WCCC holdt to store konferanser i Danmark. En stor konferanse «Kirke og kirkefremmede» våren 2001 med 1 300 deltakere, og en noe mindre «Building prevailing churches» høsten 2002. I sin vurdering av WCCC har utvalget til LM lagt til grunn talene ved de to konferansene. Dessuten har de arbeidet seg gjennom boka «Smittende Tro» (ST) (Bill Hybels & Mark Mittelberg, 252 sider, Hillerød 2001). Denne boken utgjør hovedforståelsen av WCCC i Danmark.

Den er supplert med en ledermanual på 242 sider, en cd og en video. ST har fem deler med i alt 15 kapitler. Fra kapittel 3 og utover er boken bygget opp over en formel KF + NK + TK = MP. Fylde av kraft (KF), nærkontakt (NK), tydelig kommunikasjon (TK) og maksimal påvirkning (MP).

Et av bokens budskap er «Hvor som helst der det er saltkraft, nære relasjoner og en klar presentasjon av sannheten, og der Den Hellige Ånd er aktiv, skjer det en smittende kristen påvirkning». Det er ikke nok med nærkontakt og tydelig kommunikasjon av evangeliet. Den maksimale påvirkning kommer ikke uten at en har høy saltkraft og er villig til å formulere budskapet om Kristus. Boken stiller leserne overfor et spørsmål. «Utvikler du en personlighet med kraftfylde som vil dra andre mennesker til Kristus?»


WCCC representerer en positiv inspirasjon

WCCC understreker at mennesker har betydning for Gud, også dem som er kommet på avstand og lever i åpenbar synd. Gud lengter etter at mennesker skal komme til tro på ham. Det er viktig å se på ikke-kristne medmennesker med Guds øyne. Her er det ikke snakk om ny innsikt, men om sentrale bibelske anliggender som vi stadig behøver å bli minnet om. Utvalget mener at spesielt den første konferansen i København ga et fornyet møte med Guds kjærlighet til de ufrelste, og en fornyet nød for ufrelste mennesker.

Det praktiske hovedpunkt i ST er knyttet til vennskapsevangelisering. Det gjelder å utnytte de kontakter man har. Boka gir råd om hvordan man kan gå frem for å vinne tillit og bringe evangeliet frem på en naturlig måte. Inspirasjonen fra WCCC og den konkrete og praktiske tilgang til emnet har gitt frimodighet til vennskapsevangelisering.

I ST blir man utfordret til nytenkning og til å være kreativ angående arbeidsformer. Dette kan ha ført til kreativ nytenkning som i mange henseender har vært positiv. I WCCC satser man primært på søkergudstjenester hvor ikke-kristne skal møte forkynnelsen. Som vi har sett, er dette ikke en uproblematisk arbeidsform. Men det finnes andre gode virkemidler. Man kan invitere søkende mennesker til åpne studiegrupper eller andre samvær hvor en kan møtes på et personlig plan og gi dem en enkel innføring i kristendommens grunnsannheter.


Vurdering av «Smittende Tro» og undervisnings-materialet

Utvalget mener at ST viser en svak forståelse av synden og Guds vrede. Men boken gjør det klart at mennesker er syndere, ulydige opprørere, dekket av skyld og skam. Gud er en rettferdig dommer som dømmer etter loven. Syndere er fortapt uten Kristus. Derimot møter man en ytterst begrenset tale om Guds vrede. Vi får høre at vi har gjort skade ved å synde mot Gud, men Jesus betaler for skaden. Men vi hører ikke om vreden som en aktiv effekt i Gud.

I WCCCs trosbekjennelse er dette formulert som følger: «Himmelen og helvete er simpelthen oppfyllelsen av vår åndelige higen, som den kom til uttrykk i livet. Hvis vi prøvde å unngå ham, og søkte å leve på en måte som er under hans dom, vil han tillate oss å fortsette i evigheten uforstyrret av hans tilstedeværelse og bud. Helvete er Guds bestemmelsessted for dem som ønsket at han skulle slutte å blande seg i deres planer og la dem være i fred. Der vil de være beskyttet mot Gud i all evighet».

Helvete identifiseres ikke som en brennende vrede i Guds vesen. Det gir oss et ufarlig gudsbegrep. Gud gir timelig og evig velsignelser til dem som tror på ham og følger hans bud. De andre må klare seg selv nå og i evigheten.

I undervisningsmaterialet tales det noenlunde klart om menneskets synd og Jesu død for syndere. Om Guds forhold til synd skrives det: «Hans hellighets lys blottlegger og støter bort alt det som kommer til kort målt med hans målestokk som er fullkommenhet. Guds hellighet ikke bare blottlegger og støter alt urent og syndig bort, men … Han må straffe opprørskhet, synd og ufullkommenhet. Straffen består i kun atskillelse fra Gud i all evighet». Bibelen beskriver derimot helvete som Guds aktive straffende nærvær. «Det er fryktelig å falle i den levende Guds hender» (Heb 10:31).

Et særtrekk ved WCCC er utstrakt bruk av managementterminologi- og metoder. Men er det slik at forretningsverdenens forhold til sine kunder kan beskrive menighetens forhold til ikke-kristne? Riktig nok brukte Jesus et profant yrke som bilde da han sa til noen fiskere at de skulle fange mennesker. Men han la ikke faglige erfaringer fra fiskebransjen til grunn for sin undervisning om misjon og forkynnelse.

Nådemidlene
I ST er nådemidlene under press. Som en konsekvens av den svake syndsforståelsen beskriver ikke ST nådemidlene (ordet, dåpen og nattverden) som ytre virkemiddel hvorved Gud skaper åndelig liv av døde. I ST forstås dåpen som en bekjennelseshandling som et menneske går inn i når det beslutter å bli en kristen. Derfor praktiseres voksendåp og gjendåp. Når det gjelder Ordet, kan en si at forkynnelsen av Guds ord betraktes nærmest som en opplysningskampanje og den underlegges kommunikasjonsteorier. De fleste hindringer for troen er av intellektuell art. Men en kost-nytte-analyse vil gjøre fordelene større enn ulempene for den ikke-kristne.

Nådemiddelteologien mangler i ST. Derfor taler boken uklart om hva som skjer i omvendelsen. Hvor kommer kraften fra? Vekten legges ikke på Guds ord, men på evangelistens tiltalende og kraftfulle personlighet som middel for åndelig påvirkning. Dess mer barmhjertig, ekte og medfølende han er, dess bedre kan han fungere som formidler mellom Gud og menneske.

Den kristne personligheten tar den plass som Bibelen tillegger nådemidlene. ST sier ikke noe om den iboende kraft i Guds ord. Når det tales om kraft, tales det alltid om den kristne og dennes personlighet og adferd. Det understrekes eksplisitt at den ikke-kristne dras til Gud og åpner sitt hjerte for ham ved den kraft som utgår fra attraktive og sympatiske kristne personligheter.

Kraftfylde i WCCC beveger seg på det horisontale plan. En må sørge for å bygge opp mer ekthet, medfølelse og offervilje. Personlig andakt, menighetsarbeid, samvær med smittende kristne og alminnelig selvdisiplin vil gi deg mer kraft. Her legges det stort press på den kristne. Når mennesker ikke kommer til tro, vil det være naturlig å anta at årsaken ligger i vitnets manglende integritet og kraftfylde.

Evangelisering
Evangelisering er det viktigste. I boken Smittende Kirke (SK) skriver Mark Mittelberg: Dere må sende ut en total krigserklæring. Vi er nødt til å krige på alle fronter. Vi skal ikke bare skru et eller to hakk opp på vår evangelistiske termostat. Vi må gjøre noe mer epokegjørende, være radikale. Vi sier ofte at vi må prioritere fremstøt, eller at evangelisering må være viktig for oss. Det er riktig, men ikke nok. Smak på uttrykk som «besatt av evangelisering, bite seg fast som en bulldog, eller uutslettelig lidenskap for evangelisering».

Dersom menigheten ikke fokuserer ensidig på evangelisering, vil den gli tilbake til likegyldighet. Mittelberg begrunner dette med det han kaller loven for «evangelistisk entropi». Den sier at dersom vi ikke stadig tilføres ny kraft, mister vi den. Det finnes bare en ting som er verre enn en kirke uten en visjon, nemlig en kirke med for mange visjoner.

Mittelbergs tenkning er i strid med NTs tale om nåde- og kallsoppgaver. Vi er alle vitner om frelsen (2 Kor 5:11), men vi er ikke alle utrustet som evangelister (Ef 4:11). Noen skal ta seg av undervisning, hyrdeomsorg, sang og musikk osv. Alt dette er nødvendige oppgaver.

I ST stilles det store forventninger til effekten av evangelisering, dersom den blir utført på riktig måte og med riktig engasjement. Det vil gi «maksimal effekt». Dersom en smittende kristen kan bli brukt effektivt av Gud, hva vil da ikke skje om en hel menighet blir smittet? Når det skjer, vil vi se en eksplosiv åndelig påvirkning av hele samfunnet.

Det er ikke dette vi leser om i Bibelen. Riktignok skal evangeliet forkynnes for alle folkeslag før Jesus kommer igjen (Matt 24:14). Men vi kan ikke garantere kirken en strålende fremtid ved målrettet og engasjert innsats. Vekkelse og tro er noe Gud alene kan virke ved nådemidlene. Jesus sa at disiplene ville komme til å bære det samme kors som han selv (Joh 15:20). Som det var på Jesu tid, vil det være til han kommer tilbake.


Vurdering av Bill Hybels` taler i København
Bill Hybels er en god kommunikator. Hans taler er bygd opp over noen få punkter rikt illustrert med historier. Men Bibelens ord og tekster spiller en beskjeden rolle. Når Bibelens tekster brukes, skjer det sjelden ved direkte lesning, men med mer eller mindre fri sitering. Noen ganger er siteringen så fri at den forvansker tekstens mening.

Innen bibelfortolkning gjelder sentrale prinsipp som at vår teologi må formes av de læremessige avsnitt i Bibelen. De bibelske tekstene må alltid leses og fortolkes i lys av deres sammenheng. Bare da kan vi være trygg på at vi virkelig føres inn i de bibelske tanker. Bill Hybels taler viser i praksis ingen respekt for dette prinsippet. Derfor må man være klar over faren for å gå i retning av rent menneskelig tenkning. Faren blir ikke mindre av at Hybels er betatt og inspirert av moderne ideer om effektiv og hensiktsmessig ledelse og markedsføring.

Det kan ikke være tvil om at noen prinsipper og innsikt fra verdslig virksomhetstenkning kan overføres til en kristen menighet uten at det åndelige liv svekkes. Men det må grundig sortering til om en ikke skal gli ut i en verdslig praksis. Pritchard mente at Hybels sorterte for lite. Sentrale deler av Hybels` undervisning er riktignok helt ut bibelsk. Det gjelder ikke minst hans betoning av de ufrelstes nød og Guds frelsesvilje. Men problemet dukker opp når Hybels anbefaler konkrete metoder og strategier, som i følge hans vurdering vil føre til et godt menighetsliv. Her møter man mye som savner et klart bibelsk grunnlag.

Hybels mener at enhver kirke må finne sin måte å drive misjon på. Men samtidig betoner han at de sentrale prinsippene i hans undervisning har allmenn gyldighet og tjener misjonen. Skepsis eller motvilje mot hans prinsipper må betraktes som uttrykk for manglende misjonssyn eller villighet til å lyde Gud.

Dette kan illustreres med et eksempel. Hybels betoner sterkt i en av sine taler at en må gjøre hovedgudstjenesten søkervennlig slik at den kan gi et godt inntrykk på de ikke-kristne. Etter å ha gjennomgått sine egne prinsipper, runder Hybels av talen ved å si: «Venner, dersom dere vil gjøre dette, vil dere forvandle deres land! Og det er derfor vi er samlet her. Og det er det Gud ønsker skal skje. Ikke sant? Det er sant. Når jeg sier: «ikke sant?», så svarer dere: «Det er sant!» OK: «ikke sant!» Slik gir Hybels et inntrykk av at de som stiller seg tvilende eller nølende til hans prinsipper, enten ikke har forstått eller er uvillige til å bøye seg for Guds vilje.

Et tilpasset evangelium
Som vi har sett, vektlegger Hybels at forkynnelsen skal være relevant. Ut fra markedsføringstenkning betyr det at en må identifisere «kundenes» ønsker og følte behov. Dette får konsekvenser for Hybels forkynnelse. Hybels fastholder et klassisk kristent evangelium om Jesu stedfortredende lidelse og syndenes forlatelse. Men dette evangelium er kjært bare for dem som har innsett at en er straffeskyldig og fortapt overfor en hellig Gud.

I WCCC er Guds hellighet sterkt nedtonet i forkynnelsen for ikke-kristne. Guds vrede over synden høres knapt. I praksis skjer det en glidning mot et annet evangelium, et gledelig budskap om et godt og tilfredsstillende liv med Jesus. Kristendommen vil tilfredsstille ens følte behov og gjøre en glad. Det er viktig å være klar over at ens teologi ikke bare må bedømmes ut fra hva en er villig til å kjenne prinsipielt. Teologien kommer også til syne ved det man i praksis legger vekt på.

Hybels påpeker viktigheten av å finne og utvikle talere som har en fengende form. Det er avgjørende for at menigheten skal vokse. Uten talere med en kvalifisert kommunikasjonsform vil menigheten miste lysten til å invitere ikke-kristne. En må rette oppmerksomheten på om en har talere som fører til vekst eller reduksjon i medlemstallet. Her må vi merke oss at Hybels i denne sammenhengen ikke forholder seg til forkynnelsens innhold eller om hvorvidt en svekket oppslutning skyldes en reaksjon på manglende verdsettelse av sann og sunn bibelsk forkynnelse, eller en reaksjon mot en slik forkynnelse.


Dyktige ledere viktigere enn forkynnelse?
Når Hybels tegner et bilde av en god leder, fremhever han kvaliteter og ledelsesformer som i følge moderne ledelsesfilosofi er viktige for god og effektiv virksomhet: Klare visjoner, gjennomtenkte strategier, handlekraft, evne til å inspirere, villighet til å avsette problematiske medarbeidere og styrke til å realisere tross motstand.

Prinsippet om at en myndig leder ikke bør tolerere uenighet om menighetens visjon er utdypet av WCCC-medarbeideren Gary Schwammlein. På et kurs i København forberedte han tilhørerne på at en menighet vil møte noen som ikke vil dele eller forstå en visjon om målrettet evangelisering. Uenighet på dette området må møtes på en bestemt måte, en måte som alltid praktiseres i WCCC. Der behandles uenighet om kirkens visjon og strategi som synd. Uenighet her er per definisjon uttrykk for syndig egoisme og egenrådighet. Uenighet på dette området må derfor behandles etter Matt 18, der siste ledd i formaningen (v 17) er utelukkelse fra kirken. Vedkommende må betraktes frafallen.

Bibelens omtale om en god kristen leder ligger langt fra det som kommer frem i Hybels undervisning. I Bibelen vektlegges egenskaper som forankring i nåden, troskap mot den rette lære, frimodig forkynnelse av Guds Ord, vedholdende i bønn, hyrdeomsorg osv.

Svakt syn for Guds ords kraft
Som nevnt betoner Hybels verdien av god forkynnelse. Men god forkynnelse blir vurdert ut fra dens form og dens umiddelbare konstaterbare virkning på tilhørerne. Vektlegging av form og umiddelbar ytre virkning synes å henge sammen med Hybels vurdering av den åndelige kraft som ligger i selve det forkynte ordet. Det er karakteristisk at han i hovedsak betegner forkynnelsens formål som å formidle informasjon, teologi og forståelse av Bibelen.

Hybels taler ikke om at forkynnelsen har kraft til å skape tro og åndelig liv. Han taler ikke om at forkynnelsens kraft beror på at Ånden ledsager ordet og selv virker gjennom dette. Hybels synes ikke å ha noe syn for forkynnelsens åndsdimensjon og for Ordet som nådemiddel.

I en tale beskriver Hybels hvordan en bestemt kristelig livsform vil lede til åndelig fremgang og til sist til et åndelig liv på «kokepunktet». «Du vet at da du ble kristen, hadde du en viss temperatur. Men så – ved en kombinasjon av dine valg og Den Hellige Ånds gjerning – begynner du å øke ditt åndelige livs temperatur. Det er mulig, det er virkelig mulig for deg å modnes frem til et punkt hvor du lever på eller så nært ved dette fase-forandringspunktet at du erfarer utløsning av kraft. Bibelen omtaler dette som å bli fylt med Den Hellige Ånd, eller Bibelen omtaler det som å bli fylt med Guds kraft, eller som Kristus, som lever helt og fullt i meg».

I følge Hybels er første trinn på veien til denne sterke ånds- og krafterfaring at en er trofast i menigheten. Men selv om gudstjenesten er god, kan den ikke føre en helt til kokepunktet. Det må derfor mer til. Her nevner Hybels fire ting:

1) Daglig åndelige øvelser i form av morgenbønn, lytte til kristen lovsangsmusikk og vedvarende lydhørhet overfor Guds direkte tale.

2) Deltagelse i en liten gruppe av kristne der man oppmuntrer og støtter hverandre. «Jeg får en masse varme fra den lille gruppen jeg er med i. Den varmer meg.»

3) Nådegavebasert tjeneste i menighetens arbeid. «Når du finner din nådegave og bruker den, da kommer varmen!»

4) Utføre barmhjertighetsgjerninger i dagliglivet: «Når du kjører hjem etter å ha gjort noe som du vet Jesus ville ha gjort om han var i din kropp; så varmes du opp. Det varmer deg opp.»

Det er svært vanskelig å finne mildere ord for denne veiledningen enn at den er uevangelisk. Hybels fremstiller veien til frihet og åndsfylde som utførelse av en rekke bestemte gjerninger.

Det er prisverdig at LM har satt ned dette utvalget og gått gjennom WCCC, dens basis, undervisning og forkynnelse. Det gjør det enklere for oss andre å forholde oss til denne kirken. Det ville ha vært prisverdig om norske organisasjoner kunne bli enige om å nedsette et tilsvarende organ som kunne gi oss bedre innsikt i hva som er basis for norsk forsamlingsbygging.