Få eller flertall for seier i åndskampen?
Av Jørgen Høgetveit, kronikker i Dagen 22. og 23.11.06

Det florerer av merkelige tankebygninger blant kristenfolket – tankebygninger som forer godt oppunder «motløshets ånd» – slik at det ikke synes mulig å gå til motangrep og vinne seier i begge regimenter.

1. Sannheten om situasjonen
For det første nekter man å se sannheten om situasjonen i familie, menighet og samfunn inn i hvitøyet – altså sannheten om oss selv. Det er så tungt og vondt – og det vi trenger nå, er trøst og oppmuntring, sier man. Det samme forteller Ronald Fangen at folket sa foran 2. verdenskrig. Det er det velkjente «brød og sirkus»- fenomenet. Flere griper til «fremmed ild» i menighetene i stedet for det hele og uforfalskede Ord – og får mye folk til menighetene sine. Til det sa misjonær Sjelåen: det kommer mye folk på cirkus også.

Men krigen kom – for man ville ikke innse sannheten – slik at man kunne gjøre noe i bønn og arbeid med den dystre fremtiden som var under oppseiling. Men den som står på «klippen», skulle jo ikke ha noen grunn til å skaffe seg falsk og overfladisk trøst – men heller være våken og bedende?

Det er jo det Jesus selv formaner oss til i endetiden å være våkne og tyde tidens tegn – for vi vandrer jo ikke i mørket uansett hvor mørkt det er rundt oss! Vi er satt til ikke å være redd for vårt liv – det tar Herren seg av – men vi er Hans vitner og tjenere som er satt til å fremme Hans vilje og rike i begge regimenter, også det verdslige regiment – samfunnet – for at troens barn kan få leve i fred og fullføre Guds vilje blant oss. Da er det ekstra ille når det spres en masse tanker som hindrer oss fra å kjempe på rett måte – ikke minst i samfunnet som jeg skal avlegge en visitt i denne sammenheng.

Forkynnelsen og kristenlivet skrives det mye om, så det får ligge i denne omgang – men om det er mulig å gjøre noe med samfunnet som ikke får nok «lys og salt» og er i ferd med å råtne opp, det er tema nå. Når hedenskapet skal styre det i strid med vår Konstitusjon (les Grunnlov) og trenger seg lengre og lengre inn i det åndelige regiment og vil styre det med lov og makt, da er det ikke lenge igjen til ufrihet og martyriet – om en ikke vil kjempe mens «en har frie hender.»

At man ikke blir populær, men blir forfulgt som ens Mester, i godt og ondt rykte, det er en kristens kår i verden og absolutt ingen grunn for å sette lyset under bøtta – eller gå og gjemme seg. Da kreves det meget bønn og høy og frimodig tale med Guds Ord og regne med at det er Herren som går foran i krigen – og slutter toget til beskyttelse.

«Fremad Kristi hærmenn –» – sang de på akterdekket på Prins of Wales da Atlanterhavspakten ble undertegnet høsten 1941. Og håndfaste modne menn er realister som midt i mørket og stormen tror på underet fordi vi tror på undrenes Gud – Han som har overvunnet verden! Men det var disse ødeleggende tankebygningene – nasjonalsosialismen – som førte til ondskapens seier igjen og igjen, og som Jørgen Løvland sa det i 1914: «Gud hjelpe, dei hev mista vitet og Vår Herre.» En Kaj Munk måtte til slutt tale slik under 2. verdenskrig: 

«Sannheten er ikke for forsiktige folk. De skal ikke ha sannhet, men sofa. – Var Kristus forsiktig? – Det blir ikke bedre her i Danmark (Norge) før det danske (norske) folk lærer av Kristi mot. Hos oss er det jo snart slik at en modig mann kalles en forbryter. Og settes konsekvent i fengsel.»

Munk taler om at vi ikke vil høre om politikk i Guds menighet, men sier han: «I Guds hus skal vi høre om det som hender i verden, satt i forhold til Guds ord.» Videre: «Kirken må ikke innlate seg på noe annet enn hvordan vi får frelst vår sjel. Ja, det er en fin religion. Bare lille Jensen kan klare seg og komme til himmelen, hva raker verden ham? La den bare gå til helvete. Det er en religion keiseren liker godt. Den vil han gjerne gi statsstøtte.»

Hva med alle de som går fortapt fordi presset ble for stort og hjelpen for liten? Er det statens pengesekk og folkets ære som har lammet våre hyrders tunge og tilpasset den verdens snakk?

2. Hva forteller Bibelen oss?
Man tror ikke at Norge kan gjenvinnes fordi vi er i mindretall, og det må først komme store vekkelser som snur flertallet i folket – så kan man gjøre noe med samfunnet og skaffe oss ny frihet. Dette har jeg hørt mange ganger. Men forteller Bibelen oss dette?

Jeg husker vi hadde med oss prof. Carl Fr. Wisløff som fortalte oss om Josias-reformen på Laberget for en del år siden. Han ryddet opp med sterk hånd etter sin forferdelige far: Manasse som ofret barn i 55 år i Jerusalem. En grusom avgudsdyrker som gjorde at Gud ikke ville tilgi, men måtte straffe sitt folk med landflyktighet i 70 år – og hjertene ble ikke snudd i folket under Josias, men de fikk en bedre tid under han som ryddet opp – noe som hadde verdi i seg selv i alle fall for tid og for evighet for de som bruker fredstiden rett.

En dame skrev til meg for en stund siden og minnet om Gideons menn – som når Herren hadde sortert bort de fleste – lot han stå igjen med 300 mann – som var mer enn nok når Herren gikk med.

Vi har en enkel mann på Karmel – Elias, «ildprofeten» – som virkelig ryddet opp i elendigheten av avguder, ynkelig kongemakt og et avveket folk. Det ringte for ørene på det politiske og religiøse lederskap før Han var ferdig. Han virket sammen med Gud og reiste naturen mot folket og kongetronen. Sistnevnte ante – etter eget utsagn – at det var Elias som stoppet regnet over Israel i over tre år, men fikk beskjed av Elias at det var kongen og hans syndefulle styre i ettergivenhet for sin dronning Jesabel som var årsaken.

Vi har fortellingen i 2. Krønikerne 20 der en konge stiller seg i spissen og bekjenner at vi har ingen makt og vi vet ikke hva vi skal gjøre, men til deg er våre øyne vendt – våre fedres Gud. Da kommer et Ord fra profetens munn: dette er ikke eders krig, men min, sier Herren – og seieren ble gitt dem.

Mange flere eksempler fra Skriften kunne vært fremholdt. Det det er spørsmål om, er å vende tilbake til Skriften og regne med at Gud er den samme i dag – at vi ikke lar oss forè med mennesketanker som stjeler frimodighet og tillit fra en, om det er aldri så akademisk retorisk begrunnet. Våre læresteder har i betydelig grad gitt oss folk som regner seg for «ferdig utdannet – mens de i sannhet ikke er dannet, men ferdige.» Men vi ser også små gruppers seire i samfunnslivet og i historien – ikke minst i norsk historie, men også i utlandet.

 

3. Historien – hva sier den?
Ja, går man så til historien, så får man igjen høre blant annet at før 1900 så var det under en million mennesker i Norge, og de var i stor utstrekning kristnet og i flertall. Det skurret kraftig i mine ører, men jeg hadde ikke grundig nok gjennomtenkt det før jeg begynte å grave i saken – og da så jeg jo noe annet. Når det ikke er bibelsk – er det da historisk korrekt? Jeg ringte opp en som har arbeidet mye med denne type historie – og han kunne uten videre slå fast at dette er imot all historiekunnskap. Det var små grupper mennesker som var grepet av èn ånd og tanke,  «elitegrupper» som gjennom sterk overbevisning og hardt arbeid skaffet seg innflytelse og makt i samfunnet og fikk det på en eller annen og ny kurs, god eller mindre god. Ikke minst refererte han til haugianerne.

Da oppvåkningen startet med H. Nielsen Hauge – og som vi også kan lese om den åndelige kampen i Finland ved Paavo Routsalainen – så var landet preget av elendighet og forfølgelse. Men de enkle lekfolkene i Norge – som var kalt av Gud, tok opp kampen og lot seg ikke stoppe. Stort sett hadde de teologene og myndighetene på nakken, arrestert 11 ganger i de 8 årene han fikk virke fritt, for så å bli puttet inn uten lov og dom og avsluttet med et kraftig justismord  – men de seiret. «Merke det stend om mannen Han stuper,» sier Sivle i diktet fra Stiklestad om kristenretten som ga oss det «store sedskifte» etter Moster i 1024, og var en «surdeig» som gjorde at «sakte ble landet vårt eget» og beboelig for den jevne kvinne, mann og barn.

Vi fikk en lang og viktig strid i Norge av haugianerne som gikk inn i samfunnslivet med sin tro og kjempet for folket og for at hindringene for Guds rikes arbeid ble revet ned. Den største og viktigste seieren (Koht) var da presten Berg på Evje sammen med lensmannen hadde arrestert 20 bønder fra Iveland/Birkenes fordi de holdt konventikler/ møter. De ble dømt til vann og brød i noen døgn i fengsel  av Høyesterett, men da tok de to haugianerne O. G. Ueland (Rogaland) og Notto J. Tvedt (Evje) opp kampen på Stortinget i 1836 til 1842  og Konventikkelplakaten (1741) falt og Guds Ord fikk fritt løp – og misjonsselskapene spratt opp med en gang fra 1842 fram mot 1900.

Koht sier det var en grunnleggende seier i det verdslige regiment som ga mot og kraft til de videre krafttak for å gjenreise Norge i begge regimenter – mens dagens historikere synes å være mer opptatt av at disse «veiryddere» for Guds rike i begge reg. ikke kan henregnes til deres definisjon av kristenhøvdinger.  Og det var flere slike seire som banet vei for Velstands- og Misjons-Norge.

Og vi ser hvordan det går når man ikke vil lære av historien og bekjempe ondskap og urett med bønn og modig tale fra det åndelige regimentet og klar og sterk handling i det verdslige regimentet for sannhet og rett.

4. Dropp apologetikken – trosforsvaret?
Så sier man til oss når vi går ut apologetisk – i trosforsvar – som forresten Bibelen sier vi skal være beredt til i tide og utide. Bare slipp Ordet løs – det er en «løve» i seg selv. Så da kan vi lene oss tilbake i sofaen? Nei, Gud trenger frimodige vitner som med livet som innsats tar opp striden for Ordet og troen.
Hadde vi ikke hatt apostler som ofret livet for sannheten – matutdeleren Stefanus først, en Luther og mange flere – så hadde Sannheten gått under hos oss.  Og vi har da et direkte pålegg i 1. Kor. 10:5 om å rive ned falske tankebygninger. Men det er vel som Kaj Munk sa det før han ble henrettet og vi siterte over: «Sannheten er ikke for de forsiktige, for dem passer sofaen». Læren skal vi ikke akseptere bli overkjørt av vrang-lære. Luther har sterke ord om at vi ikke skal la Sannheten gå under blant oss.

5. Ikke kjemp for Guds Ord og  vilje i samfunnet
Som vi allerede har sett, så synes mange å mene at vi  skal ikke kjempe for Guds vilje i samfunnet –  for at det skal snu, det skal teologer og forkynnere ordne for oss gjennom sin forkynnelse – høres det ut for. Men hva gjør de da i sine stadige diskusjoner seg i mellom, med tilpasning til samfunn og tidsånd og knapt noen forståelse for at «Gud er Gud for begge regimenter», og for hvordan bærekraft for et folk skal kjempes fram i landet. Kaj Munk formulerte det også klart og greitt, som vi har sett.

Det kan være mangt man er uenig i i frihetens USA, likevel har de folk som står opp og kjemper for Konstitusjonen i kirke og menigheter – og hevder med styrke at Guds Ord har mye det vil ha sagt om
styringen av samfunnet der vi dog skal leve et helt liv. Og så går hyrdene også ut med kraft-ige og konkrete anbefalinger om de saker man skal kjempe for og hvordan man skal kjempe i bønn, arbeid og valg.

Nylig så jeg et TV-program hvor forkynneren i kirken tok opp Konstitusjonen og omtalte redningen  «når et land synder» (Esek. 14:13) altså folkesynder godkjent og nedfelt i lovverket mot Konstitusjonen og han talte om deres gode Konstitusjon  ut fra 2. Krønikerne 7:12-14 om ydmykhet, bønn og omvendelse fra sine onde veier – så vil Herren høre det i himmelen, forlate synder og «læge deres land». Slike sterke røster trenger vi fra åndens regimente  inn i vårt folk og til våre myndig-heter. De må bes fram til frimodig sann tale med myndighet.

Når skal vi våkne opp til kampen for Den norske Konstitusjon som har velsignet Norge og holdt RETTEN oppe gjennom 200 år, en kristenrett som har gitt oss en god sed og skikk som vi «kunne leve ved» og ikke en rett som er som giftige urter på markens furer. (Hoseas 10) Vi trenger ikke mange mann, men en flokk som er helt med Herren og som er villig til å ofre for land-ets framtid om Gud gir tid.