Sang og musikk i hjem, skole og menighet
Av Øyvind Fonn, Molde, kronikk i DAGEN 28.-29.06.06

Behovet for veiledning i Sang og musikk er et tilbakevendende tema i Dagens debattspalter. Årets finale i Melodi Grand Prix i Aten har fått flere til å vurdere hva som er god eller dårlig, konstruktiv eller destruktiv musikk. Norvald Yri skriver i et innlegg 10. juni i år: «Det går truleg mange skada ungdomar omkring som ikkje forstod konsekvensane av musikken ein høyrde på.»

I et innlegg i Dagen 19. juni anfører Knut Vidar Lehre interessante synspunkt knyttet til Yris varsku mot «hardrock og design frå mørkrets verd». Lehre skriver: «Jeg har lest og lest for å finne Veien, prøven på hva som er åndelig musikk og som er preget av ‹mørkrets verd›, som han skriver. Men får vi noen kjennetegn på hva musikk fra ‹mørkrets verd›? Nei. Dermed står de unge Yri vil nå, like hjelpeløse tilbake med en generell advarsel om at det er noe som ikke er bra, men hva det er, se det må de unge selv finne ut av.»

Lehre har her et meget viktig poeng. Det er mange som, med rette, advarer mot rocken og populærmusikken, men deres budskap blir ofte ikke tatt ad notam fordi argumentasjonen ikke virker overbevisende nok. Mange krever dokumentasjon og beviser i form av forskningsresultater om de skal endre sitt syn på sang og musikk.
I det følgende skal vi se nærmere på noe av det som presenteres i faglitteraturen og hva endel forfattere og personer med høy musik-kunnskap innenfor sitt felt sier om hvordan musikken virker på mennesket.

Musikkens vesen
Kort forklart kan vi si at musikk består av tre bestanddeler: Rytme (puls og intervaller), melodi (toner som følger etter hverandre) og harmoni (toner som lyder samtidig). En kjent dirigent og fiolinist har sagt det slik: «Musikk skaper orden ut av kaos. Rytmen pålegger det forskjelligartede enhetlighet. Melodi pålegger det usammenhengende kontinuitet. Og harmoni pålegger motsetningene overensstemmelse» (Y. Menuhin).

Enten vi ønsker det eller ikke, musikken virker på oss og skaper sinnsstemninger i oss. Dette er ofte musikkprodusenter seg meget bevisste. Sterke krefter med ønske om profitt, makt og samfunnsendring bruker musikken aktivt.
En rockeartist har uttrykt det slik: «Hvilken som helst popartist kan ved omhyggelig å kontrollere rytmesekvensen skape hysteri og opprør blant publikum. Vi vet hvordan man gjør det. Alle vet hvordan de skal gjøre det» (J. Phillips).
Og en høytalerprodusent har uttalt følgende: «Det er bassen som styrer og dirigerer følelsene. Vi har testet mennesker i akkurat dette volumet. Svært raskt har forsøkspersonene våre blitt seksuelt tent. Det går ganske enkelt ikke an å stå imot» (G. Marks).

Musikk til anstøt
Rock i form av gospel, kristen-rock eller vanlige kristne sanger med rockerytmer er i dag akseptert langt inn i de kristnes rekker. Hva noen bare kjente på i sitt (enfoldige) hjerte var i strid med Guds Ånd, ble ikke hørt på, snarere avvist.
Det kostet å bli avvist og ikke forstått.
De som uttalte skepsis til at rocken skulle bli brukt i kristen sammenheng, ble møtt med to motargumenter: 1) Musikk er en Guds gave, nøytral i seg selv. Det er teksten og budskapet som er avgjørende. 2) Vi må møte ungdommen på ungdommens premisser. Ved å bruke moderne rytmer vil en trekke ungdom til møtene og dermed nå de med forkynnelse.
Mange foreldre og kristenledere har derfor gitt etter for de yngre generasjoners ønsker. Den enkle sang og musikk hvor melodien stemmer sinnet til andakt og ro, underkastelse og mottakelighet, er ofte blitt byttet ut med rytmisk monoton og støyende musikk hvor det skapes uro, opphisselse og trang til frihet.

Selvsagt kan også kristen musikk være kraftfull, velklingende og rytmisk og således åpne for lovsang, glede og tjenerglød f. eks i en sang som Til kamp, til kamp for Jesus. Men en må være seg bevisst bruken av rytmer, volum og bølgelengder når en skal eksperimentere med og bruke de ulike former for musikk.

Lærebøker om rock
Populærmusikken, deriblant jazz og rock, kjennetegnes ved sin svingende rytme (swing) og taktslag som bryter med den naturlige og grunnleggende rytme. Det naturlige er å betone første og tredje slag i en firedels takt og første slag i en trefiredels takt.
I følge læreboken i musikk Crescendo har vi rockerytme når det enten er betoning på hvert taktslag (downbeat) eller når betoningen er på andre og fjerde taktslag (backbeat). Kombinert med en av disse to rytmemønstre brukes også fenomenet swing (offbeat). Swing har vi når det avvikes «fra den regulære grunnpulsen i form av synkoper eller mindre avvik fra grunnpulsen ved at det spilles litt foran eller litt etter slaget. Rytmisk presisjon eller timing er helt nødvendig for å få det til.»
I Gads Musikk historie (dansk) omtales swingen og dens virkninger slik: «Denne puls besidder en kvalitet som ikke kan fastholdes i et nodebillede.» Den har «en rytmisk kraft der forplanter seg til lytteren og giver seg fysiske udslag. Foden vipper med og man får lyst at danse.» Fornemmelsen av den rytmiske intensiteten forårsakes av «forskydninger i form av synkoper, anvendelsen af accentueringer, små dreininger i faseringen (…) og uttallige andre virkemidler.»

Andre kjennetegn ved rocken
Fra disse mer tekniske forklaringer av hva rock er, skal vi se på noen sosiologiske synspunkt. I følge boka Erfaringer fra risikosonen av Odd Arne Berkaak er rock et samfunnsfenomen, et uttrykk for en ideologi, et menneskesyn og et samfunnssyn. Rockens vesen er fremelskelse av egoisme, individualisme, normbrudd, selvsentrering og frigjøring.

I Det musiske menneske av Roar Bjørkvold påpekes det samme: «Rock som kulturelt fenomen er knyttet til opprør og motstand. (…) Rockekulturens kontinuerlige energi hentes fra tenåringenes pubertetsoppbrudd. Erotisk og drømmende. Emosjonelt og ustabilt. Vilt og opprørsk. Voldsomt og sårbart. Naivt og visjonært.»

At rocken, swingen og jazzen representerer opprør og normbrudd skyldes ikke bare tekstene, men i vesentlig grad også rytmen. Den norske vinnermelodien i den europeiske sangkonkurransen Grand Prix i 1985 uttrykket dette ganske ettertrykkelig: «La det swinge, la det rock’n roll. La det swinge til du mister all kontroll!»
Musikk og hjerneforskning
Boken Den musiske medisin er skrevet av legen Audun Myskja. Den gir en bred presentasjon av forskning og erfaringer knyttet til musikkens evne til å helbrede ulike lidelser, stille smerter samt styrke intelligens og immunforsvar.

Jeg vil særlig trekke fram det boken sier om hvordan musikk, bestående av de grunnleggende elementene melodi, harmoni og rytme, virker inn på vår tredelte hjerne. Den tredelte hjerne består av krypdyrhjernen (hjernestammen), pattedyrhjernen (det limbiske system) og neocortex (som er den egentlige hjernen bestående av de to hjernehalvdelene og hjernebroen).

Rytmisk musikk virker aktiverende på krypdyrhjernen og fremmer livsappetitt. Det oppstår behov som mat, husly, paring, eget territorium m.m. Blir rytmepåvirkningen for intens og kraftig, skapes stress, indre uro og rastløshet. (I en tilstand av depresjon og passivitet kan derimot rytmiske stimuli virke gunstig og føre til en nødvendig aktivisering!)

Pattedyrhjernen er knyttet til våre følelser og stimuleres blant annet av harmonidelen i musikk. Her skapes uttrykk som glede, omsorg, entusiasme, tilhørighet og ansvar.

Neocortex, hvor det foregår erkjennelse og bevisstgjøring, stimuleres av alle de tre grunnelementene rytme, harmoni og melodi. Melodi-elementet virker positivt inn på hjernens evne til å se mønstre og sammenhenger, mestre flere funksjoner samtidig og knytte følelser til ting en ser og opplever.

Som en oppsummering skriver Myskja: «Slik vil roligere musikk med mange høye frekvenser og rolige rytmer i større grad bli ført til neocortex og følelsessentrene i det limbiske system. Dansemusikk med stor vekt på kraftige rytmer og mye trommer og bass vil i større grad bli ført til sentra i krypdyrhjernen, som er ansvarlig for å aktivisere det instinktive området.»

Boken Den musiske medisin viser for øvrig til mange undersøkelser der mennesker, dyr og planter er blitt utsatt for klassiske musikkformer og for rock. Rocken har en tydelig svekkende effekt. Især den sataniske musikken virker destruktiv, der både rytmen/intervallene og tekstene har som formål å dyrke egoet og bryte ned vår kulturelle arv.
«Veien å gå for å bekjempe disse tendensene er neppe forbud eller bekjempelse. Noe av det viktigste er bevisstgjøring. Jeg har snakket med mange tenåringer om musikk. Det har vært påfallende hvor fremmed de har stilt seg overfor tanken om at musikken de lytter på eller tekstene i denne musikken, skulle kunne påvirke deres livsholdninger,» skriver Myskja.

Stress og likegyldighet
Boken Musikkens makt er skrevet fra et kristent ståsted. Forfatteren Tore Sognefest er lærer og musiker. I boken retter han et kritisk søkelys på populærmusikk, New Age-musikk, heavy metal og såkalt kristen-rock. Vi skal i det følgende se på hva boken sier om rytmestrukturer og ikke-tjenlige musikkformer. (Noen av synspunktene som her gjengis, er fremkommet gjennom samtaler med forfatteren.)

Ovenfor er nevnt den naturlige grunnrytmen hvor betoningen kommer på første og tredje taktslag i en firefiredels takt. Dette er et rytmemønster som også harmonerer med hjerterytmen. Denne grunnrytmen er den opprinnelige og den mest naturlige når man skal fremføre sang og musikk, ikke bare i norsk og europeisk musikktradisjon.
Studerer vi sang og musikk i «primitive» kulturer verden over, ser en at i musikk som ledsager ekstatisk tilbedelse, tas det i bruk andre rytmemønstre. De samme rytmer finner vi igjen i den afroamerikanske musikkstilen som preger mesteparten av dagens populærmusikk. Her ligger betoningen på andre og fjerde taktslag. Hvis en teller til fire mens en lytter til rock, vil en høre det tydelig. Etter noe øvelse kan en også hør om musikken svinger.

Musikkens makt tar også for seg synkopering og synkopert musikk. (Synkope har vi når trykket faller på en taktdel som ellers skulle være ubetonet.) Synkoper brukes for å skape variasjon i musikken, men hvis den gjentar seg i et fast mønster – som en vedvarende struktur melodien helt ut, oppnår vi den samme effekten som ved backbeat og swing – en rytme som kolliderer med grunnrytmen.
Ved slike rytmemønstre kommer kroppen i alarmberedskap med øket puls og utskillelse av hormoner (adrenalin). Vi blir stresset, urolige og kan miste noe av den sunne dømmekraften. En måte å komme i balanse på kan være å danse eller annen motorisk aktivitet.
En kjent australsk psykiater og kinesiolog, John Diamond, sine forskningsresultater refereres og underbygger bokens tittel, Musikkens makt, til fulle: «Rockemusikken øker stress og sinne, senker reaksjonsevnen, fremmer hyperaktivitet, svekker muskelstyrken og kan spille en rolle i ungdomskriminaliteten. Musikken blokkerer de intellektuelle prosessene, den forstyrrer den kreative evnen, og avstumper slik at man ‹gir blaffen› i alt.»

Kristen-rock
Når vi på bakgrunn av dette ser hva rocken som fenomen står for, er det vanskelig å tenke seg stilarten kristen-rock som et tjenlig redskap i kristen sammenheng. Musikkstilen vil undergrave budskapet i teksten eller forkynnelsen i et kristent møte – og ikke skape behov for underkastelse og lydighet overfor Guds Ord.

Tore Sognefest beskriver videre utviklingen innenfor kristne miljøer slik: «Salmer er ikke lenger ‹inn› uten at ‹grooven› er der, en gospelstil som sitter. Alt skal jazzes opp slik at det fenger og stimulerer. Det er vanskelig å finne glede i en enkel, tonal strofe, og gamle, kjente og avholdte salmetoner går i glemmeboken. Den musikalske vektleggingen går fra sinnets behov til kroppens begjær.»
Forfatteren stiller så et viktig spørsmål: «Hvor skal man så sette grensene? Det er et vanskelig spørsmål som det ikke er lett å gi helt konsise svar på. Jeg tror at det er viktig her å gå til musikkens fysiske virkning som jeg har skissert tidligere, og se på hvilke effekter den har på kroppen. Alt som er med på å bryte ned og manipulere kroppens funksjoner, og som er med å dirigere sinnet og gjøre tankene ensrettet, bør unngås. Det som stemmer med kroppens innebygde harmoni og rytmiske sykluser, rene klanger og harmoniske akkorder er positivt og oppbyggende. Det sentrale er at man virkelig skjønner at musikkens makt er farlig stor, og at den kan brukes i en destruktiv så vel som oppbyggende hensikt.»

Åndelig dømmekraft
Jan Bygstad kommer i en kronikk i Dagen om lovsangsdans med noen av den samme veiledningen. «Vi trenger åndelig dømmekraft som gjør oss i stand til å skjelne mellom det som er ‹ære verd› og det som ikke er det, og ikke skjære alt over en kam. På dette området betyr det at ikke all musikk egner seg til bruk i kristen sammenheng, til Guds tjeneste og ære.
Det er musikalske uttrykk som i høy grad kan ‹løfte› menigheten og fremme den nødvendige stillhet for Guds ord og ærbødighet innfor Den Hellige. Og motsatt er det musikalske ytringer som virker stikk motsatt – skaper uro og fremmer kjødelighet og derfor hindrer Guds ords gjerning.
Det ville være ønskelig om en på alle hold ville ta seg møyen med en noe grundigere gjennomtenkning av hva en holder på med når det gjelder møteformer i kristen sammenheng i dag. Altfor ofte er det overordnede hensyn som skaper praksis, spørsmålet ‹Hva trekker folk, hva trekker ungdommen?› »

Hva sier så Bibelen?
Bibelen er ikke uklar når det gjelder bruken av sang og musikk, men den gir ikke et utfyllende svar på form og innhold. David var en begavet musiker og harpespiller. Saul ble beroliget av hans musikk. Senere i Davids liv ser vi hvordan han er nøye med å sørge for at Herrens forskrift om sang og musikk blir fulgt når Guds ark skal føres til Jerusalem.
Trolig hadde David feilet på dette punkt da det første forsøket på å hente arken mislyktes. Vi kjenner ikke innholdet i forskriften, men den spilte en vesentlig rolle i Israels gudstjeneste. Se forøvrig 1. Krønikebok 15 og 29, Nehemja 11-13 og Amos 6.

Våger vi å snu trenden?
Vi burde erkjenne, om vi er ærlige mot den kunnskap som finnes, tørre å arbeide for en kursendring, i våre egne liv og i de sammenhenger vi står i. Våre barn, våre elever, våre menighetsmedlemmer er umistelige. Som far eller mor, som lærere, forkynnere og åndelige ledere har vi et ansvar overfor Gud. Lydighet mot Guds ord, respekten for foreldre, omsorgen for vår kulturarv – alt dette står i fare for å smuldre bort om vi lar destruktiv musikk få erobre barnesinnene. La oss derfor gå kritisk gjennom våre egne CD- og kassettsamlinger og velge bort det vi tror er ubrukelig og skadelig. Av Apostlenes gjerninger 19:18-20 ser vi at slike renselser gir rik frukt.

La oss også signalisere overfor kristne musikkselskaper og lydforlag at vi ønsker mer av den tradisjonelle og klassiske kristne sangen og musikken, slik at vi enkelt kan velge ut en CD og stikke den i hånden på en ungdom og si: Vær så god, denne vil gjøre deg godt!

Øyvind Fonn
Molde