«Ny vin i nye skinnsekker …»
Av Jan Bygstad, kronikk i Dagen 25.11.06

Skriftordet over er hentet fra Markusevangeliet (2,22; jfr. Luk 5,33ff), og dukker ofte opp i forbindelse med diskusjoner rundt fornyelse og forholdet mellom nytt og gammelt i den kristne menighet. Sist i et innlegg i Dagen (11.11), der Jarle Rosvold (JR) retter en kraftsalve mot alle som ytrer en viss skepsis mot det han beskriver som ”nye former”, det være seg ny musikk (”lovsang”), karismatikk eller kirkevekst.

Denne måten å anvende disse Jesu ord på er relativt utbredt. En forstår forholdet mellom vinen og skinnsekkene som bilde på forholdet mellom form og innhold i kristent arbeid. Skinnsekkene kan da eksempelvis være institusjoner eller organisasjoner, arbeids- og møteformer, el.lign. En bør imidlertid være oppmerksom på at dette er å misbruke den aktuelle bibelteksten. Jesus taler her ikke om det vi kaller ”form og innhold”, men om nødvendigheten av å bli født på ny. Bildet handler om at en ikke kan få det nye livet inn i gamle Adam, slik fariseerne tenkte ut fra sine teologiske forutsetninger. Det må en ny skinnsekk til – vi må fødes på ny – for at livet i det nye Guds rike kan utfolde seg i oss. Teksten er m.a.o. en synoptisk parallell til det vi hører i Jesus samtale med Nikodemus i Joh 3.

JRs advarsel er betimelig for så vidt som det i oss alle – så snart vi har nådd en viss alder – ligger en viss tendens til å appellere til at ”slik har vi alltid gjort det”. Det å gå i gamle og tilvante spor er enklest, mens det nye da ofte kan oppleves som truende. Det å bli ”etablert”, eller å tilhøre ”the establishment” i en sammenheng medfører ofte en slik ”satt” måte å vurdere ulike foreteelser på. Dette skal en være våken for, slik at vi ikke avviser noe blott og bart fordi det er nytt eller uvant.

Samtidig lærer Den hellige skrift med stor tyngde at Guds folk ikke må godta hva som helst. Dukker det opp nye åndelige fenomener eller strømdrag, er vi etter Guds ord forpliktet til å prøve det: ”Prøv alt, og hold fast på det gode” (1Tess 5,21); ”Mine barn, tro ikke enhver ånd, men prøv åndene, om de er av Gud” (1Joh 4,1); og om forsamlingen i Berøa hører vi det fortelles at ”de gransket daglig i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt” (Apg 17,11). Sistnevnte skriftord peker også på hva som er kriteriet som alt skal prøves på: Guds ord er den eneste norm, rettesnor og dommer.

Når det gjelder de ulike eksempler på nyheter som JR mener ikke bør avvises blott og bart fordi det er nytt, nevnes konkret tre ulike foreteelser: den nye lovsangsbølgen, karismatikken og kirkevekstbevegelsen. Ettersom undertegnede hører med blant de som har ytret seg kritisk til alle tre, finner jeg det nødvendig ganske kort å replisere: For det første er skepsisen til de tre nevnte foreteelser ikke begrunnet i at dette er nytt, men at de alle tre er problematiske i teologisk forstand (dvs. i forhold til Guds ord). Det er både respektløst og lettvint bare å avfeie kritikk mot disse ting med at den skriver seg fra at en er gammeldags.

For det andre bør en være oppmerksom på at det skille mellom form og innhold som er vanlig i argumentasjonen når en ønsker å endre på det ene eller andre i kristen sammenheng, ikke er så enkelt som det ofte fremstilles. Tankegangen er at innholdet (dvs. lære og forkynnelse) skal bevares uforandret, mens formen (eksempelvis musikk- og møteformer) i seg selv er nøytrale – adiafora –, der en følgelig står fritt å endre på ting ut fra hensiktsmessighetshensyn. Idehistorisk skriver skillet mellom form og innhold seg fra Aristoteles’ virkelighetsteori om tingenes, den fysiske verdens, natur, og den kan ikke uten videre overføres til åndslivets område. Tankegangen forutsetter videre at form og innhold kan isoleres fra hverandre på en slik måte at de ikke påvirker hverandre. Men nettopp her er det man snubler: Saken er tvert om den at form og innhold gjensidig påvirker hverandre meget sterkt. Derfor kan en ikke endre det ene uten at det også får konsekvenser for det andre. Dette ser en tydelig i mange menighetssammenhenger der en har ønsket å ”fornye formene”. Over tid fører en slik ”fornyelse” uvegerlig til endringer i den grunnleggende kristendomsforståelse. Det er ikke alltid så lett å spore denne type endringer, fordi de skjer så gradvis. Likevel vil en over et noe lengre tidsrom tydelig kunne se hva slags forandring som har skjedd.

Dette leder over til det tredje: Endring i musikkstil er i seg selv regelmessig et symptom på endring i åndelig innhold. Det har vært skrevet ikke så rent lite rundt dette spørsmålet. Men problemet med diskusjonen er gjerne at det meste er subjektiv synsing som i liten grad er forankret i virkelig kunnskap om saken. Å hevde at musikk i seg selv er nøytralt, og at det derfor står en fritt å anvende hvilken som helst musikkstil som en måtte finne formålstjenlig, bunner vanligvis i uvitenhet både når det gjelder hva som har vært tenkt om dette gjennom kirkens historie (og det er ikke så rent lite), og om musikkteoretiske og -filosofiske spørsmål.

For det fjerde: Den karismatiske bevegelse slik den etter hvert har slått igjennom i store deler av kirke- og organisasjonsliv, er heller ingen teologisk nøytral form. Nå er det umulig å stille det vi her har med å gjøre på én formel, fordi der er så mange ulike avskygninger. Likevel må en allment kunne si at problemet med karismatikken ikke ligger i at en ønsker å revitalisere nådegavene i menighetene, men i at den teologi om Den hellige ånd som ofte ligger til grunn, er en teologi som ofte er både spiritualistisk og lovisk.

For det femte: Noe av det samme må også kunne sies om store deler av kirkeveksttenkningen. Alle Guds barn vil ønske å se nye lagt til menigheten, at nye blir frelst og kommer til liv i Gud. Men det må skje ved de verktøy Gud har gitt sin menighet, dvs. ved nådens midler, og ikke ved å gi folk en tilpasset eller ”forbrukervennlig” kristendom.

Til sist: I den type utspill som JR må sies å representere, reflekteres det i liten grad over hva slags problemer moderniteten stiller oss overfor som kristne: Tapet av det hellige, det å bruke underholdningsindustriens formspråk i kristen møtesammenheng, tabloidiseringen som gjør enhver ytring prinsipielt overfladisk eller lettvint, historieløsheten og den overdrevne tro på forandring og alt ”nytt”, er eksempler på hvor vidtrekkende problemstillinger vi har med å gjøre. Det er en tragedie for Guds folk at en i så stor utstrekning helst vil lukke øynene for en kvalifisert bearbeidelse av disse ting. For resultatet vil uvegerlig bli verdsliggjøring av den kristne menighet.