|
Ingen selvfølge - - De siste ukene har vi i media hørt nye utspill fra kjendiser som vil belære oss om at der ikke finnes noen evig dom, og at alle døpte er kristne og hører Gud til. På Bots- og bededag hører vi hva Jesus har å si om disse ting. Og han vet hva han snakker om, noe som neppe kan sies om oss våre mange meninger på området. Jesus minner oss om det dype alvor i å stå overfor evigheten. Bak døden skal hver og en av oss avlegge regnskap fremfor all jordens Dommer, Den hellige og ubestikkelige Gud. Hva skal jeg svare Ham som ingenting er skjult for, som kjenner og vet om hver skjult skam, som ser hva som skjuler seg bak min fine og fromme fasade? Om menneskene lukker øynene og ikke vil vite av at det finnes en dom, og at det er mulig å gå fortapt, endrer ikke det på de faktiske forhold. Ønsketenkning forandrer ikke virkeligheten! Heller ikke er det slik at alle og enhver er en kristen i Jesu øyne, om han enn mener at han selv er det. Det store alvor som Jesus her stiller oss overfor, er at det går godt an å bedra seg selv. Vi hører i søndagens tekst om mange som regnet det som en selvfølge at de skulle få plass i Guds evige rike, men som til sin forferdelse blir stengt ute: "Jeg vet ikke hvor dere er fra," sier Jesus. Når de innvender at de "åt og drakk for hans øyne" og at han hadde "lært på deres gater", sikter det til at de her på jorden mente seg å ha vært blant dem som søkte ham, ja, som til og med hadde vært å finne rundt nattverdbordet i hans kirke. Likevel sier Jesus "Gå bort fra meg, dere som gjorde urett". "Å gjøre urett" i Bibelens mening av uttrykket, sikter både til det faktiske ytre liv, og til troens liv med Herren. Det siste taler Jesus om i Johannesevangeliet: "Dette er Guds gjerning, at dere skal tro på ham som Gud har utsendt" (Joh 6,29). Spørsmålet her dreier seg om jeg har mitt liv i Jesus, i hans person og gjerning, eller om livet har sine kilder og sitt innhold andre steder. Dernest: Når det her er tale om gjerninger, er det ikke spørsmål etter det som menneskene kaller "gode gjerninger" i og for seg. I så fall ville fariseerne være de som stod først i køen. Men Jesus sier at nettopp disse første skal bli de siste. I stedet er det spørsmål etter den gjerning som vokser frem av samlivet med Jesus, som kalles frukt, og som Jesus derfor sier følgende om: "Alt det dere har gjort mot en av disse mine minste, har dere gjort mot meg" (Matt 25,40). Deres liv og deres sinn er rettet på Jesus, og av den grunn blir også deres gjerninger det, — uten at de selv vet om det. På Bots- og bededag skal hver og en av oss stille oss inn for Guds ansikt med bønnen: "Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, og se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!" (Salme 139,23-24). Det hjertelag som kommer til uttrykk i denne bønnen, kalte de gamle for "hellig uro". Da tar en det ikke som en selvfølge at jeg skal bli frelst på den siste store dag. For det å bli bevart inntil enden, er et stort Herrens under!
|
|
|
