|
Glem ikke alle hans velgjerninger! Når en kristen står ved årets avslutning, er det særlig to
ting han bør stanse opp for: For det første hvor meget han har å takke Gud for i
året som ligger bak; og for det andre ransake seg selv i lys av ordene i Salme
139: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv
Også i dagens tekst minnes vi om dette: «Glem ikke alle hans velgjerninger!» Men her taler David først og fremst om alt vi har å takke Herren for. Det første David stanser opp for, er syndenes forlatelse. Dette er ikke tilfeldig. For det første er syndenes forlatelse — rettferdiggjørelsen —grunnlaget for alt annet i livet med Gud. Uten syndenes forlatelse står jeg under Guds vrede. Uten syndenes forlatelse, har jeg ikke barnekår hos Gud, og står uten håp og uten løfter over livet. For det andre er syndenes forlatelse noe som har kostet Gud usigelig mye å tilveiebringe oss: Han bøyde seg ned i mørket da han ga sin Sønn i vårt sted på korset. Derfor er det ikke noe som er mer dyrebart for et Guds barn enn å få feste blikket på «hva min frelse kostet har»: «Hvor dyrebar er din miskunnhet, Gud! Menneskenes barn søker ly i dine vingers skygge» (Sal 36,8). For det tredje er det av stor betydning at det her står «forlater» i presensform. Det sikter til at syndenes forlatelse er noe Herren stadig og hele tiden deler ut, og som han ikke slutter med. Dette er den største trøst for Guds barn. For det som mest av alt volder anfektelse i et Guds barns liv, er bevisstheten om egen synd og svikt. Hvor mange ganger har jeg ikke falt i året som ligger bak? Hvor ofte har jeg ikke sviktet og unnlatt det jeg visste var rett og godt? Men likesom synden og fallet stadig ledsager meg, har Herren lovet at syndenes forlatelse skal følge meg. Han blir ikke trett av å forlate, men lar en stadig nåde dekke min stadige synd: «Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger.» Det innebærer at når jeg nå skal gå ut av det gamle året, skal jeg få legge min fortid bak meg. Den er dekket av syndenes forlatelse. Bare da kan jeg også løfte hodet og ha et håp som er grunnfestet med tanke på fremtiden. Det er så mye som kan gjøre oss urolige når det gjelder året som kommer. Men har du syndenes forlatelse, da har du det håp som står om så himmel og jord forgår! Da kan vi sannelig synge «Min sjel, min sjel lov Herren, og alt hva i meg er hans hellige Navn!» Nyårsdag 1. jan 2007: Salme 103,1— 4. 8— 12 Av David. Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn! Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger! Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer. Han som forløser ditt liv fra graven, som kroner deg med miskunn og barmhjertighet. Herren er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet. Han går ikke alltid i rette, og gjemmer ikke på vrede for evig. Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger. For så høyt som himmelen er over jorden, er hans miskunnhet mektig over dem som frykter ham. Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss. |
|
|
meg
og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg
på evighetens vei!» Det er avgjørende for å bli bevart i en sunn tro jevnlig å
stanse opp og ransake eget liv og eget hjerte i lys av sannheten. For «dersom vi
dømte oss selv, ble vi ikke dømt» (1 Kor 11,31). Etter fallet er menneskehjertet
slik beskaffent, at det helst skyver alle ubehagelige tanker på avstand,
foretrekker å stille seg selv i fordelaktig lys, og gjerne glemmer og
bagatelliserer egen synd og svikt. Og den tid vi lever i hjelper oss gladelig på
vei med dette: Velstand og travelhet, underholdning og larm jager stillhet og
ettertanke på flukt. Det er ikke for intet at Skriften knytter særlige advarsler
til velstand og metthet: «Når du kan ete og blir mett og bygger gode hus og bor
i dem, vokt deg at du da ikke opphøyer deg i ditt hjerte, så du glemmer Herren
din Gud ...» (5 Mos 8,12.14).