Det umulige KRL-faget
Av Jon Kvalbein, fra Dagen, utlagt 28.1.05

             Den fundamentale feilen med KRL-faget er at det rommer to motstridende målsettinger. På den ene siden skal faget være statens obligatoriske hovedredskap for sosial integrering av barn fra ulike hjem, der mangfoldet skal harmoniseres på statens premisser. På den andre siden skal faget ivareta den internasjonale foreldreretten slik at hvert barn bevarer og utdyper sin identitet i samsvar med foreldrenes livssynsoverbevisning.

            For å forsvare dette umulige prosjekt må det anvendes en selvmotsigende argumentasjon. Overfor foreldre som føler at deres forelderett blir krenket, forsikrer man på den ene siden at faget er livssynsnøytralt, og dermed uten påvirkning i retning av en bestemt religiøs eller filosofisk overbevisning. På den andre siden forsikrer man foreldrene om at faget styrker det enkelte barns tilhørighet til egen tradisjon og tro.

 Livssynsnøytralitet tilfredsstiller ikke foreldreretten
            Dypest sett kan bare foreldre som er livssynslikegyldige eller relativister, være tilfredse med et slikt fag. Deres foreldrerett er nemlig den eneste som blir ivaretatt ved KRL-faget! De foreldrene som er overbevist om at en religion eller overbevisning er sann, vil ikke være tilfreds med at barna får inntrykk av at det er hipp som happ hva man velger.

            I sitt forsvar for faget fremholder Høyesterett at KRL skal være et ordinært skolefag, og at undervisningen ikke skal være forkynnende. De kristne og humanistiske verdiene omtales som sannhet, menneskeverd, nestekjærlighet, demokrati og menneskerettigheter. Det hevdes at konvensjonene ikke krever nøytralitet i forhold til slike verdier. Vi kan lese: ”Det viktige i forhold til konvensjonene er at læreplanen legger til rette for at elevene får en forståelse av mangfoldet, og at undervisninga ikke framhever noen religion som mer høyverdig.” (Høyesterett 2001)

            Det er forunderlig at Høyesterett ikke ser at nettopp å stille alle religioner på like fot, er uttrykk for manglende respekt for foreldreretten!  I FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter står det: ”Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres, og i tilfelle vergers, frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning (uthevet her).” Foreldreretten er ikke tilfredsstilt ved en såkalt ”livssynsnøytral” skole! Dersom den offentlige skolen skal være en hjelpeinstitusjon for foreldrene i deres oppdragelse, må denne undervisningen være differensiert og tilpasset de ulike foreldrenes livssynsoverbevisning!

            Hvordan skal en slik differensiering skje i samme klasserom med elever fra en rekke ulike hjem?  La oss se for oss en lærer i en klasse der mange religioner og livssyn er representert: De kristne elevene skal få hjelp til å tro at Jesus er Messias, Guds Sønn og verdens eneste frelser. Muslimens sønn skal få vite at Jesus verken var Guds Sønn eller frelser, men en stor profet. Jødens datter skal få vite at Messias enda ikke er kommet og at Jesus er en falsk Messias. Human-etikerens barn skal gis inntrykk av at Gud ikke eksisterer og at frelse er unødvendig.  Tanken om at man skal kunne drive en likeverdig presentasjon av alle religioner og livssyn og samtidig styrke hver elevs tilhørighet til egen trosbakgrunn er en illusjon!

            KRL-fagets sosialiseringsstrategi
            I sin bok ”De nasjonale strateger” (1998) skildrer professor Rune Slagstad hvordan kirkeminister Gudmund Hernes ville bruke det nye kristendomsfaget  til å fremme en ny integrasjonsideologi for et flerkulturelt samfunn. MF-professor Peder Gravem skriver i festskriftet til Lars Østnor, ”Etikk, tro og pluralisme” (2004),  at KRL-faget ”må forstås som et opplegg for integrerende sosialisering.” Med integrert sosialisering mener han blant annet at ”skolen har gruppepluralisme som mål og pluralistisk integrering som strategi.” Elevene skal utvikle en viss evne til å gå inn og ut av ulike kulturer og til å se egen kultur både utenfra og innenfra, skriver han.  Mitt spørsmål blir: Hvordan skal en slik evne utvikles blant barn i grunnskolen, når man vet hvor vanskelig voksne mennesker har for å makte dette?  Og er ikke nettopp foreldrerettens intensjon at barna deres skal bli fortrolig med sin egen religion, før de møter alle alternativene?

            Gravem ser for seg at religioner og livssyn ikke skal forstås som etablerte eller garanterte sannheter, men som ”sannhetskandidater”. Han skriver rett ut: ”Faget er og bør være pluralistisk i den forstand at det behandler ulike religioner og livssyn som likeverdige sannhetskandidater, ut fra de samme pedagogiske prinsippene. Denne pluralismen er ingen relativisme som aksepterer alt som like gyldig eller sant.”  Jeg spør: Hvordan skal de ulike religioner og livssyn behandles som likeverdige, uten at barna nettopp oppfatter de ulike religioner og livssyn som likeverdige?

            Gravem hevder at å gi fritak fra faget, er problematisk fordi det kunne ”på ulike måter være med på å torpedere KRL-faget som et fag for integrerende sosialisering.” Legg merke til dette. Det er og blir den integrerende sosialisering som er kongsidéen bak KRL-faget, som statsråd Gudmund Hernes fikk med seg KrF,  IKO, MF og Kirkerådet på å gjennomføre. Selv skrev jeg en rekke artikler imot faget før det ble innført. Kritikken var også sterk fra NLA og Dagen, og grundig utformet i Olav Valen-Sendstads hefte ”Ideologi og identitet. Idékritisk kommentar og bidrag til evaluering av skolens idégrunnlag og faget kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering ” ( 2000).  Faget er blitt en viktig motivasjon for å starte frie kristne grunnskoler. Dersom KRL-faget blir videreført – evt. i en forsiktig  justert utgave, er det rimelig å tro at stadig flere foreldre vil ønske å sende barna til en kristen friskole.

           De kristne verdiene er devaluert
            Uttrykket ”kristen oppseding” har alltid omfattet både undervisning og oppdragelse. Og en kristen oppdragelse har som mål at barna skal tilegne seg den kristne tro. Troen er Guds verk, troens gave kan aldri bli et resultat av oppdragelse. Men kristen oppdragelse fordrer at troens innhold presenteres som sant. Når grunnskolen i dag ifølge formålsparagrafen skal gi ”ei kristen og moralsk oppseding”, er dette uttrykket utvannet – fordi KRL-faget ikke tillater at den kristne tro omtales som sann. Likevel bør formuleringen ikke fjernes, fordi den gjør det illegitimt å tolke skolens verdier i strid med kristen tro og etikk og legitimerer at jul og påske markeres på skolen.

            Når noen vil erstattet uttrykket ”kristen og moralsk oppseding” med at oppsedingen skal ”byggje på grunnleggjande kristne og humanistiske verdiar”, har man i offentlig sammenheng i praksis avgrenset disse verdiene til fellesverdier – uttrykt ved honnørord av typen menneskeverd, toleranse, nestekjærlighet og likestilling.  De spesifikt kristne verdiene er fjernet. Disse verdiene er uløselig knyttet til Guds godhet, viser Ivar Asheim i sin artikkel i boka ”Etikk, tro og pluralisme” (2004). De høyeste verdier kommer til uttrykk i Guds handlinger: Han har skapt oss, steget ned til oss i Jesus Kristus, frelst oss og satt oss inn i et nådens fellesskap som skal bestå i evighet. De kristne verdiene er knyttet til en bibelsk virkelighetsoppfatning og kan aldri reduseres til fellesreligiøse eller humanistiske verdier.

            Det er en tragedie at man for å skape en enhetsskole med ”integrerende sosialisering” som overordnet målsetting, har vært villige til å oppløse kristne kjernebegreper. Slik skapes et falskt inntrykk av at vi fortsatt har en offentlig kristen skole.  KRL-faget er ikke i dag etter sin intensjon og ifølge læreplaner og lærebøker et fag som kan være til hjelp for foreldres kristne oppdragelse av sine barn.

            Hva så ? Historien kan ikke snus. Finnes det noen farbar vei framover, som kan respektere foreldreretten og samtidig være gjennomførbar innenfor et offentlig skolesystem?  Dette vanskelige spørsmålet skal drøftes i en egen artikkel.