Trosopplæring i skolen
 Av Jon Kvalbein, fra Dagen, Utlagt 28.1.05

             Er det mulig å tenke seg en offentlig grunnskole som samtidig ivaretar følgende målsettinger:

1.      Foreldreretten  respekteres slik at barna får en religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med foreldrenes egen overbevisning.

2.      Alle barn får en innføring i ulike religioner og livssyn, med vekt på at barna skal få innsikt både i norsk kulturtradisjon og det livssynmangfold de vil møte som borgere i et samfunn.

3.      Alle barn får forståelse av at det er mulig å hevde at et syn er sant, og samtidig vise respekt og toleranse for andres oppfatninger.

4.      Alle barn får forståelse av grunnleggende verdier, uttrykk gjennom begreper som sannhet, menneskeverd, likeverd, nestekjærlighet, demokrati og menneskeretter.

         Først må det slås fast at idealet om en offentlig obligatorisk enhetsskole er uforenlig med et pluralistisk samfunn. Fordi foreldrene har en overordnet myndighet når det gjelder barnas oppdragelse, er det i utgangspunktet uakseptabelt at staten skal bestemme målsetting og innhold i en skole der alle skal være nødt til å gå.  I et demokrati som vil respektere menneskerettighetene, må det gis offentlig støtte til å drive alternative frie skoler på livssynsmessig grunnlag.  Samtidig må den offentlige skolen gi rimelig rom for å frita barn fra fag eller deler av fag som foreldre ikke finner tilfredsstillende ut fra sin egen overbevisning.

         I et land med spredt befolkning er det ikke praksis mulig å opprette det mangfold av skoletilbud som foreldre kan ønske. Mange steder vil den offentlige grunnskolen være det eneste realistiske alternativet. Hvordan bør den utformes? La meg skissere en mulighet.

En todelt løsning
        Skolens formålsparagraf fastholdes, mens opplæringen i tro og livssyn deles i to.  Den ene delen er et orienteringsfag – som kan gjøres til en del av samfunnsfaget eller beholdes som eget fag. Dette faget skal gi kunnskap om ulike religioner og livssyn, slik at de ulike trosretninger i størst mulig grad kjenner seg igjen i beskrivelsen. Faget kan også ta opp etiske spørsmål som mobbing, holdning til minoriteter, skikk og bruk, respekt for ordninger, demokratiets moralske forutsetninger o. l. Det bør i prinsippet være obligatorisk. Hovedintensjonen er å tilfredsstille pkt 2 i målsettingen ovenfor. Men også pkt 3 og 4 vil være viktige mål, ikke bare i dette orienteringsfaget, men også i andre fag og emner, som f. eks. norsk, historie og samfunnslære.

        Samtidig gis det innen skolens ramme et differensiert, valgfritt tilbud innenfor religion/livssyn som primært skal ivareta målsettingen i pkt 1 (men også 3 og 4) ovenfor. Professor Bernt Hagtvedt har i en artikkel i Aftenposten 6. desember gått inn for en liknende todeling, der han om del to skriver: ”Kall det gjerne kristendomskunnskap eller islamkunnskap. Innføring i kulthandlinger og ritualer, kirkebesøk og kirkesamfunnenes egen troslære bør legges hit. Undervisningen må skje på skolen. Muslimer, jøder, humanister og katolikker bør ha muligheter til å gå til sine klasser for å få undervisning i egen tro og livsholdning. Offentlig støtte til slik undervisning er en selvfølge.”

         Tanker i denne retning er ikke nye. Norsk Lærerakademi foreslo i sitt høringsskriv om KRL-faget en liknende todeling (Se også NLAs evalueringsrapport pkt 8.1.2).

Den finske modellen
        Ved internasjonale målinger av skoleprestasjoner har Finland fått meget gode resultater. Norsk skolepolitikk har i stor grad hentet modeller fra Sverige. Kan bør vi søke impulser lengre øst. Finland har på en langt bedre måte enn i Norge og Sverige lagt foreldreretten til grunn i utformingen av religionsundervisningens struktur og innhold.

            Den finske Riksdagen vedtok 30. januar 2003 en ny religionsfrihetslov. Men det var bred enighet om at religionsundervisningen i skolen kunne fortsette som før. Partiet ”De grønne”s representant Irina Krohn hadde forslått at man skulle foreta en total omlegging etter svensk mønster, fordi dette ville bli billigere. Hun fikk ikke støtte fra noe parti, heller ikke sitt eget.  Den finske Riksdagen tok klart og entydig avstand fra tanken om en felles religionsundervisning for alle, fordi man mente at dette var i strid med religionsfrihet og foreldrerett.

            Religionsundervisningen i Finland er i prinsippet obligatorisk både i grunnskolen (7-16 år) og i den videregående skolen (16-18/19 år). Målet er at elevene skal få en undervisning som er i samsvar med egen tro. Inntil barnet er 15 år er det foreldrene som avgjør valget, etter 15-årsalderen kan eleven velge. Ved skolene tilbys en religionsundervisning som er konfesjonell og evangelisk-luthersk, da 85% av folket er medlemmer av den evangelisk lutherske folkekirken. Alle elever i skolen har tilgang til denne undervisningen. I praksis følges den også av mange elever som tilhører andre konfesjoner og religioner. Her er grønt lys for bønn og salmesang i skolen. Elevene får ta del i ulike former for religionsutøvelse, fordi man innser reell innføring i religion ikke kan skje uten at den blir praktisert.

Hvis det finnes minst tre elever som tilhører en annen konfesjon eller religion og som ønsker et tilbud på sitt trosgrunnlag, skal skolen organisere et alternativt tilbud for disse. I praksis tilhører læreren som har religionsundervisningen det aktuelle trossamfunnet. Det eksisterer nasjonale rammeplaner for undervisning som er basert på katolsk, muslimsk og adventistisk lære. Dersom en religion ikke har noen nasjonal rammeplan, vil den nasjonale utdanningsrådet samarbeide med denne religionen for å få utformet en plan.

De ulike undervisningsplanene omfatter ikke bare innføring i egen tro. På de høyere trinn skal undervisningen gi innføring i etikk og orientering om de store verdensreligionene og om den lutherske majoritetskirken. Elever som ikke tilhører noen religion, vil få kunne opplæring i et etikkfag, som fungerer som en alternativ livssynsopplæring på ikke-religiøst grunnlag.

 Generelt er ordningen at alternativ undervisning gitt dersom det er minst tre elever som kan utgjøre en studiegruppe. Dersom det er mindre enn tre elever som ønsker et alternativt tilbud, vil dette ikke bli opprettet. Men elever kan bli fritatt for alle tilbud etter søknad.

            Nye rammeplaner for religionsfaget er utarbeidet for grunnskolen i 2004 og i den videregående skolen fra 2005. Fornyelsen av faginnholdet er gjennomført på tre nivå: nasjonalt, lokalt og innen den enkelte skole.                   

            Selv har jeg ikke nok innsikt i finsk skole til å kunne anbefale deres ordning reservasjonsløst. Men mye tyder på at man der har funnet en løsning som respekterer foreldreretten i langt større utstrekning enn i Norge. I en nytenkning omkring KRL-faget bør den finske ordningen vurderes.                                                                                   

En brukbar modell?
            Alle modeller vil ha svakheter, også den skisserte. Hovedsvakheten er at livssynsopplæringen blir isolert til et bestemt fag.  Men det kristne menneskesynet og den kristne virkelighetsoppfatningen har konsekvenser for alle fag. Naturen er skapt av Gud og oppholdes av ham, den skal forvaltes til hans ære og medmenneskets beste. Historien er Guds historie og avsluttes av Gud. Mennesket står til ansvar for Gud for sine handlinger, og frelsen har konsekvenser for hele menneskelivet.  For foreldre som ønsker at barna skal vokse opp med en helhetlig beskrivelse av virkeligheten, vil en kristen friskole fortsatt være det beste alternativet.