Det problematiske med Willow Creek.
Innlegg i Dagen mandag 8. 12. 2003. 

I senere tid har Willow Creek Norge markert seg som en aktiv instans overfor organisasjoner og menigheter i Norsk kirkeliv. At WC bygger opp en organisasjon benektes imidlertid, derimot hevdes det at bevegelsen er å betrakte som et nettverk. Det er likevel spørsmål om det mange av oss ser som problematisk i forhold til WC oppheves ved at bevegelsen kaller seg et nettverk i stedet for en organisasjon. Jeg vil utdype dette i det følgende.

WC visjon er at man vil inspirere til bruk av nye metoder for evangelisering og kirkevekst. Nettopp fordi WC ønsker å være et nettverk rettes disse tilbudene mot enkelt foreninger, byforsamlinger, og evangeliske menigheter som har sin tilhørighet i andre kristne organisasjoner eller kirkesamfunn. Det er ingen tvil om at WC i senere tid har forsterker sitt arbeid nettopp på dette punkt. Blant annet kan nevnes at Jens Petter Jørgensen er ansatt som såkalt menighetskonsulent. Han har som kjent lang fartstid og erfaring fra OASE, en bevegelse som også har arbeidet for sine visjoner på tvers av etablerte organisasjoner og kirker i en årrekke. Som nettverk fremstår WC som en verdensomspennende bevegelse, over 2000 kirker og forsamlinger er visstnok med i WC association for tiden.

WC lanserer seg på en måte som gir inntrykk av at bevegelsen sitter inne med de beste løsninger hva angår evangelisering og kirkevekst i vår tid. Til tider har bevegelsen eksponert en trettende og unyansert kritikk av det arbeid som har vært drevet i norsk kirkeliv mange steder. Forkynnelsen er ensidig får man høre, man kommuniserer ikke med det moderne menneske, man er ikke relevant nok, man snakker ikke moderne menneskers språk. Den kritikk jeg vil si WC har inspirert til synes ofte å overse at det faktisk drives et meget godt arbeid mange steder. Mange som har stått trofast på sin post i mange år tross lav oppslutning blir nærmest stemplet som en slags tapere. 
Det er grunn til å spørre hva som er grunnlaget for slike analyser og vurderinger. Fra WC side legger man ikke skjul på at man vurderer utviklingen i kristenlivet på grunnlag av verdslige markedsanalyser. Det hevdes i den forbindelse at kristent arbeid gjennomgår prosesser preget av vekst og stagnasjon på samme måte som foretak i næringslivet. De løsningene som foreslås for å oppnå vekst og såkalt suksess er da også preget av næringslivets markedstenkning. Det anbefales fremfor alt nye metoder i forkynnelsen, i møteopplegg, og i organisering av arbeidet. Dans og drama anbefales som såkalte virkemidler i forkynnelsen. Dersom ikke forandring i arbeidsformer gjennomføres vil de kristne bevegelser dø sies det. Dersom forandringer derimot gjennomføres etter den oppskrift WC foreskriver er imidlertid muligheten for "vekst og succes" stor. WC tilbyr endog kurs for å gjennomføre de forandringer de selv anbefaler, særlig rettet mot forsamlingsledere og pastorer. I et kurs av denne type går man ikke av veien for å anbefale anvendelse av Matteus 18, det vil si kirketukt overfor de som ikke avfinner seg med de nye ideer.

WC sikter altså på å bygge opp et nettverk der forsamlinger som tilhører andre organisasjoner tegner medlemskap. I tillegg legges det opp til lederkurs som tar sikte på å prege disse forsamlingene med WC profil gjennom forsamlingens ledere. På toppen av det hele legger man for tiden også opp til å bygge opp et eget forum for kristne ledere, et såkalt "ledernettverk" i WC regi. Man må ikke undres over at slike initiativer oppleves problematisk innad i en organisasjon. Med å ta slike initiativer nettopp overfor ledere i de kristne forsamlingene tar WC et avgjørende skritt i retning av å bryte inn i andre arbeidslags indre anliggende. En bør ikke undres over at en organisasjon som for eks NLM da tvinges inn i en situasjon der man både lokalt og sentralt må si i fra at man ønsker å være herre i eget hus. At man fra NLM hold nå ikke anbefaler forsamlinger i NLM å bli medlem i WC er derfor både et godt og forståelig råd.


Arne Helge Teigen.