Forkynnelsens dårskap

 I den aktuelle debatten om Willow Creek Norge og virkemidler i kristent arbeid og forkynnelse, har jeg lyst til å minne om bibelversene fra Jer 23:28-29: «Den profet som har en drøm, han får fortelle en drøm, men den som har mitt ord, la ham trofast tale mitt ord! Hva har halmen å gjøre med kornet? sier Herren. Er ikke mitt ord som en ild, sier Herren, lik en hammer som knuser berg?»

Guds ord skapte i begynnelsen himmel og jord ved sitt ord. Ordet fra Guds munn er et skaperord som skaper hva det nevner. Når vi har med Guds ord å gjøre, har vi derfor med Gud selv å gjøre. Denne sannhet har kommet i miskreditt i vår tid. Vi har vært inne i en periode i norsk kristenliv hvor Guds ord stod høyt i kurs, ble verdsatt og påaktet og skapte liv og frelsesfryd i bygd og by.

Men i de senere tiår har vi kommet mer og mer bort fra Ordet. Det betyr ikke at vi fornekter det, men det har ikke lenger den plass i kirke og kristenliv som det hadde før. Guds ord har liksom blitt så alminnelig, så lite spennende og ekstraordinært.

Så kommer drømmene og visjonene og banker på menighetens dør. De har nyhetens interesse, fanger oppmerksomhet og skaper engasjement. Og bølger av ny driv og nye måter å tenke, tale og handle på går ut fra visjonære ledere med vellykkede menigheter som fanger inn mennesker i tallrike skarer. De bruker nye teknikker, midler og grep, men understreker at de står fullt og fast på Ordets grunn. Og vi må innrømme at de lykkes med sine teknikker, de skaper livskraftige menigheter, har god økonomi, en dragende kraft på verden og skaper glade og inkluderende fellesskap med varme, omsorg og trivsel.

Men midt i sin suksess synes det dem vanskelig å legge øre til den advarsel som noen av oss kommer med. Det er ikke fordi vi ønsker å være negative, men fordi vi i mye av dette nye savner det vi lever av: Selve forkynnelsen av Guds ord som lov og evangelium! Den rette utlegning av Skriften er nemlig selve livet for den som er kommet til tro på Jesus. Forkynnelsen er mat for den frelste sjel. Ved forkynnelsen virker Guds ord på hjerte- og samvittighetsliv. Synderen blir avkledd, avslørt og dømt under lovens ild, «lik en hammer som knuser berg!» Og evangeliets ord om at «dine synder er deg forlatt!» (Luk 7:48) blir vederkvegende, livgivende og umistelige!

Forkynnelsen av Guds ord har fulgt Guds folk og menighet fra begynnelsen av. Først forkynte Gud selv direkte til de første mennesker, så sendte han sine profeter, så talte han til oss gjennom Sønnen (Heb 1:1-2), så gjennom sine disipler og apostler og siden gjennom skarer av vitner som Ånden utrustet med nådegave til å forkynne Guds ord. I vårt land har vi gjennom flere generasjoner blitt usedvanlig rikt velsignet med forkynnernådegaver som har høstet tusenvis av sjeler inn til den evige hvile i himlenes rike. Og i årevis har troende mennesker benket seg i kirke og bedehus under en forkynnelse som verden og det naturlige menneske har funnet underlig og uinteressant.

Nå forkynnes det selvsagt også muntlig forkynnelse i moderne menigheter inspirert av Willow Creek, men vi må ha lov å spørre oss om det er en rett forkynnelse av lov og evangelium, med det anstøt en slik forkynnelse etter Bibelen skal og må være preget av (1Kor 1:18-21). Kan det være at det er nettopp forkynnelsens dårskap man bevisst eller ubevisst prøver å unngå? Og at man unngår dette både ved å bruke nye virkemidler og ved å vinkle den muntlige forkynnelse slik at verden gir sitt bifall både til forkynneren og budskapet? I så fall står vi i fare for å få en forkynnelse som verden kan tåle, men som samtidig ikke er mat for den gjenfødte sjel. Er Willow Creek Norge villig til å gå inn i denne problematikken? Eller vil man bagatellisere dette og si at det er uvisjonært mørkemannssyn? Kan det tenkes at ordet fra Jer 23:28-29 er aktuelt, at man i stedet for trofast å tale Guds ord, gir seg drømmene og visjonene i vold, og serverer halm for korn?

Av Jon Espeland, Flekkerøy, 28.01.04