Alt hører Herren til!
Referat av tale til Kristian Fagerli 2. oktober under Bibelhelg på Solgry .

Når vi reiser med Guds ord, er det en fare for at vi reiser rundt med boksmat. Guds ord er nytt, og Guds ord er levende. Vi kan skrive en preken, og så tar vi den med på talerstolen. Så blir det liksom ikke ferskvare, men det blir boksmat vi tar fram for tilhørerne.

Du som ber for dem som reiser med Guds ord. Du må først og fremst be om at vi må få leve i Ordet, så Ordet får tale til vårt eget hjerte. Vi må ha vår trøst der, og vi må ha vår frimodighet og glede der. Da bli det vi bærer fram et vitnesbyrd - nytt og friskt. Da får Ånden dogge på Ordet. Da merker folk at dette var en god klang og en god smak.

«Når Herren din Gud fører deg inn i et godt land, et land med rennende bekker, med kilder og dype vann, som veller fram i dalene og på fjellene, et land med hvete og bygg og vintrær og fikentrær og granatepletrær, et land med oljetrær og honning, et land hvor du ikke skal ete ditt brød i armod, hvor du ikke skal mangle noe, et land hvor steinene er jern, og hvor du kan hogge ut kobber av fjellene, og når du så eter og blir mett og lover Herren din Gud for det gode landet han har gitt deg, da vokt deg for å glemme Herren din Gud, så du ikke tar vare på hans bud og hans forskrifter og hans lover, som jeg pålegger deg i dag.  Når du kan ete og blir mett og bygger gode hus og bor i dem, og ditt storfe og ditt småfe økes, og ditt sølv og ditt gull økes, og all din eiendom økes – vokt deg at du da ikke opphøyer deg i ditt hjerte, så du glemmer Herren din Gud, som førte deg ut av landet Egypt, av trellehuset.» (5M 8:7-14)

Havesyken ribber
Vi lever i ei underlig tid. Sammenligner du 2004 med 1904, så er det mange ting som er snudd helt på hodet. Jeg må si at jeg er mektig imponert over dere eldre som følgjer med i tida. Jeg er selv 46 år, og jeg følger meg akterutseilt. Tida har gått fra meg, føler jeg. Jeg henger ikke med.

Det er så mye som er forskjellig, bare på disse årene siden jeg var gutt og ungdom. Det har vært en veldig velstandsøkning over mange tiår. Vi lever i en tid som er abnorm(som avviker fra det normale) i forbruk og i havesyke. Det var en eldre forkynner hjemme i Trøndelag, han er død nå. Han sa at han ikke trodde det var noen enkeltfaktor som hadde ribbet Guds folk for så mye velsignelse som nettopp havesyke og materialisme.

Det vil ikke si at fattigdom og knapphet på ressurser nødvendigvis fører til Gudsfrykt, langt derifra. Det var også Moses veldig klar over da han talte til folket her. Det var nettopp ikke det som skjedde i ørkenen, da de manglet mat og vann. Det førte ikke til gudshengivenhet og gudsfrykt.

Nei, det egget dem til knurr og tvil. Likevel sier Moses her: - Når du kommer inn i landet, og all din eiendom økes, og du bor i gode hus. Ditt storfe og ditt småfe øker, da vokt deg at du ikke glemmer din Gud.

- Sjel du har nok for mange år
Det var det som skjedde med den rike bonden i Lukas 12. Han sa: - Sjel, du har nok for mange år. Et, drikk og vær glad. Legg merke til at han sier: - Sjel, slå deg til ro! Det var altså en uro i hans sjel. Så brukte han nettopp den materielle velstanden og tryggheten til å dempe uroen i sjelen.

Se deg omkring: Du er trygg! Løa er full! Du har nok! Ro deg ned! Du greier deg uten Gud! Vokt deg da når velstanden øker, sier Moses, så du ikke glemmer din Gud.

Slik er kjødet, og slik er menneskene, at vi går dit vårt hjerte går. Hjertet vårt går dit skatten vår er. Så er vi skapt slik at hjerte så fort henger seg ved den materielle rikdom og den materielle velstand. Så roer hjerte seg der, og så er skatten vår her. Så låses vi der, og så glemmer vi Gud.

«Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og mange slags dumme og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse.» (1Tim 6:9)

Du for noen sterke ord. Ikke bare rikdommen altså, men den som vil bli rik føres langs denne veien og mot denne undergangen. Pengekjærligheten er en rot til alt ondt. «I sin lyst etter penger har noen faret vill fra troen og har gjennomboret seg selv med mange piner.  Men du Guds menneske, fly unna alt dette.» Altså – fly unna pengekjærheten. For den fører ikke noe godt sted.

Bibelen er full av eksempel på slike som nettopp ikke tok disse advarslene alvorlig, og som ble fanget i sykdommen etter å ville ha, i sykdommen etter å eie, i pengekjærligheten.

Alle var opptatt
Vi husker på de som var innbudt til bryllup.  En var opptatt av forretning. En var opptatt med sine okser. En var opptatt med sin åker. Så takket de nei, for hjertet var et annet sted. De kom seg ikke løs.

Vi leser om Akan i Josvas bok(Josva 7). Krigsbyttet fra Jeriko skulle ødelegges, men det står at Akan så. Han så en prektig babylonsk kappe, gull og sølv. Hjertet ble tatt av dette begjæret. Så grov han hull i teltet, og gjemte det der.

Vi hørte om Ananias og Safira i formiddag. Vil leser om Judas som var kasserer, og som begynte å ta av pungen. Til slutt hadde pengekjærligheten fått slik makt i hjerte og sinn at han gikk til Jesu fiender og spurte: - Hva vil dere gi meg, dersom jeg forråder han til dere. Du ser nesten dollartegnene i øynene hans: - Hva vil dere gi ?

Han var villig til å selge sin Jesus. «I sin lyst etter penger har noen faret vill i troen og har gjennomboret seg selv med mange piner.»

Rikdommens bedrag
Vi hører om den rike yngling som hadde trang etter å høre Jesus til. Jesus sier til han: «Gå og selg alt det du har, og gi det til de fattige. Kom så og følg meg! Så skal du få en skatt i himmelen.»  Han ble stilt på valg. Jesu kniv hadde gått rett inn til hjertet. Han kjente stikket! Han visste hva som var rett, men han var bundet i sin havesyke. Han greide ikke å rive seg løs.

Så gikk han bedrøvet bort. Jesus sprang ikke etter ham og slo av på kravet. Jesus lot ham gå! Kanskje ble han frelst senere, men Bibelen sier ingen ting om det.

Vi leser om Demas i 2. Tim 4.10 der det står at han fikk den nåværende verden kjær. Det er makt i dette, og det er forførelse i det.

I lignelsen om de fire slag sædejord står det i Matt 13:22: «Den som ble sådd blant torner, er den som hører ordet, men tidens bekymring og rikdommens bedrag kveler ordet, så det blir uten frukt.» Rikdommens bedrag. Hørte du det? Det er et bedrag i rikdommen.

Hva er et bedrag? Det er et løfte som ikke blir innfridd. Er det ikke nettopp det som er i reklamen i dag? - Skaff deg dette, og du blir glad, lykkelig, pen, du får venner, du lykkes osv.

Rikdommen lover, og lover, og lover. Bare du kommer deg dit, vil du bli fornøyd. - Jeg skal ikke bli som Røkke eller andre millionærer, sier du kanskje. Men kommer jeg meg dit, så skal jeg roe meg, sier du.

- På det nivået skal jeg bli glad. Så kommer du til det nivået, men du blir ikke glad. Nye løfter blir gitt. Du må litt lenger, du må litt høyere. Ser du det? Det er rikdommens bedrag.

Du får aldri nok
Du blir aldri ferdig etter den veien. Det står i Pred 5:9 «Den som elsker penger, blir ikke mett av penger. Og den som elsker rikdom, får aldri nok. Også det er tomhet.» Hørte du det? Du blir aldri mett av penger. Den som elsker rikdom får aldri nok.

Har du noen gang prøvd å drikke saltvann? Du drikker, og du drikker. Men du blir aldri utørst, fordi du får en slik saltkonsentrasjon i kroppsvæsken og blodet at du må ha mer, mer, mer. Du blir ikke mett. Det er rikdommens bedrag.

Det er som å gå i fjellet. Du ser en topp og du tenker – å om jeg hadde vårt på den toppen, Det må vel være toppen? Jeg ser jo ikke noen annen topp som er høyere. Så går du dit, men hva ser du? Du ser en ny topp. Du når ikke fram. Du får aldri nok. Slik er rikdommens bedrag.

Få rike blir frelst
Bibelen kaller dette en sykdom etter å ha. Bibelen kaller det en kortvarig nytelse. Det er ikke en varig tilfredsstillelse. Du må ha stadig sterkere dose. Du må stadig ha et nytt mål.

Du spør kanskje: Er det synd å være rik? Nei, jeg tror ikke det, men det er farlig å være rik.

Vi i Norge har egentlig vunnet i lotto alle sammen. Ikke sammenlign deg med gjennomsnittet i Norge. Det er et abnormt(utenom det vanlig) nivå i Norge. Luksus har det alltid vært, i alle årtusen. Men at hele folket praktisk har en så høy levestandard, det er første generasjon.

Alle her i salen er rike. Jeg sier det til meg selv, og jeg sier det til dere. Det er farlig å være rik. I Matt 19:23 sier Jesus til disiplene sine: «Sannelig sier jeg dere: Det er vanskelig for en rik å komme inn i himlenes rike.» Det er ikke umulig for en rik å komme inn i Guds rike, men det er vanskelig.

Så fortsetter Jesus og sier: «Atter sier jeg dere: Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye, enn for en rik å komme inn i Guds rike.» Kan en kamel gå gjennom en nåløye? Ja, det kan den, men det må et Guds under til.

Kan en rik bli frelst? Ja, men det må et stort Guds under til, for han lever farlig. Vi er satt i en farlig situasjon ved den rikdommen som er i samfunnet vårt.

Jeg ble kjent med en dame i Dusavika. Hun er nesten 80 år gammel nå. I 30-årene vokste hun opp i et hjem med elleve barn, og hun fortalte hvordan de hadde spinket og spart. Hvordan de hadde snudd på hver «skilling». Hvordan de sydde klær av melposer.

Så kom vekkelsen til Dusavika, og så sa hun: - Det var få rike som kom med! Det sank i meg. Det er få rike som kommer med. Hva skal vi gjøre da? Når det gjelder dette emnet så skal vi stille det inn under overskriften for denne bibelhelgen og få be: Tal Herre!

Alt hører Herren til
Gud sier noe om rikdommen, og hvilke forhold vi skal ha til den. Vi skal nå se på noe av det Bibelen sier om dette. «Jorden hører Herren til – og alt det som fyller den, verden og de som bor der.» (Sal 24:1) Hvem sin klokke er dette? Sier jeg dette er min klokke, så har jeg stållet den, fordi den hører Herren til.

Hvem eier dette pianoet ? Hvem eier de bilene som står utenfor husveggene her på Solgry? Herren er den rettmessige eier av alt, for det er han som har skapt alt. ALT hører Herren til!

-

Menneske er ikke satt som eiere av alt, men som forvaltere. Har vi fått overgitt noe, skal vi ta vare på det. Ikke til beste for oss, men til beste for han som er den rettmessige eieren.

Vi skal ikke samle skatter i vårt skattkammer, men vi skal samle skatter i hans skattkammer i himmelen. Vi skal bruke det vi har fått  til å forvalte til det beste for ham, og hans sak.

Det er så mange fine eksempler i fra Bibelen på at mennesker gjorde nettopp det. De var seg bevisst denne enkle sannhet, at det var ikke deres. Det skulle stilles til Guds disposisjon.

To fisker og fem brød
Vi husker den lille gutten med to fikser og fem brød. Det var sikker matpakken hans den dagen under det lange friluftsmøte med Jesus. Så kommer disiplene til Jesus og sier: - Vi vet ikke hva vi skal gjøre, men det er en gutt her. Han har disse brødene og disse to fiskene.

Så sier Jesus: Bring det til meg! Tror du disiplene tok det fra gutten uten å spørre? Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror disiplene nettopp gikk til gutten og så sier de: - Jesus vil ha matpakken din. Ser du det for deg?

Hva hadde du sagt? Jeg vet ikke hva jeg skulle sagt: - Skal han ha maten min? Hva skal jeg ha da? Dersom jeg treffer igjen den gutten i himmelen, vil jeg spørre han: - Gav du pakken til Jesus med en gang? Var du i tvil?

Heldigvis gav han fra seg matpakken, slik at den ble brakt til Jesus. Tror du gutten gikk furten hjem den kvelden? Nei, han gikk hjem god og mett, og med et mektig vitnesbyrd i hjerte og sinn om en Gud som kan fylle alle korger.

Den fattige enken
Vi leser om den fattige enken. To skjerver hadde hun. Skjerven var den minste mynten. I dag er det femtiøringen hos oss.  To femtiøringer, to kobbermynter hadde hun i handen. Hun skulle til tempelet, til Herrens hus. Det hun ikke visste, var at Jesus satt der den dagen. Det står at han så hva de gav.

Det står at mange rike la av sin overflod i kisten. Det var store beløp. Men Jesus visste at de gikk tilbake til sin rikdom. De kom ikke til å lide noen nød. Selv om de gav store summer, så Jesus ingen grunn til å samle disiplene.

Men da denne enken kom og gav disse to femtiøringene reiste Jesus seg og sa til disiplene:  - Kom, nå skal vi snakke litt sammen. Det står at det var alt hun hadde å leve av. Når hun kom hjem etter tempelbesøket så hadde hun ikke noe mer å leve av.

Når jeg kommer til himmelen skal jeg spørre henne: - Hvordan forsørget Gud deg denne kvelden? Jeg tror jeg skal få høre en lang historie.

Maria og nardussalven
Vi leser om Maria, som var utfridd fra onde ånder, og fra all elendighet. Hun kneler ved Jesu føtter, og tar fram en alabastkrukke. Den var av denne hvite kalksteinen som var importert fra Egypt.

Krukken var fylt av nardussalve. Vi vet ikke hvordan hun hadde fått tak i denne salven, for det var salve for 300 denarer. Det var altså salve for 300 dagslønner. Det vil si at det var salve tilsvarende en hel årslønn. Det var salve for 200.000 kroner.

Denne dagen tok hun krukken ned fra skapet sitt og tok den med til Jesus. Hun knuste den og salvet Jesus. Alt skulle Jesus ha! Det vakte reaksjoner, men Jesus lot henne gjøre det.

Forvaltere for Herren
Vi leser om en mann. Vi vet ikke hva han heter. Han trer bare frem i et par vers i Bibelen, og så er han bort igjen. Disiplene spør Jesus: - Hvor skal vi  spise påskemåltidet? Jesus svarer: - Gå ned i byen. Der skal dere møte en mann som bærer på en vannkrukke.

Det var kvinnearbeid det å bære vann. Derfor var det lett å kjenne igjen denne mannen. Det var nesten som folk snudde seg etter ham. Det var et sikkert og lett kjennetegn.

Han skal dere gå bort til og spørre: - Hvor er det rommet Herren kan spise nattverd sammen med disiplene sine? Da skal han STRAKS vise dere et rom som er dekket og beredt. Alt skal være klart.

Vi vet ikke helt sikkert, men sannsynligvis var det et rom hvor han hadde tenkt å spise påskemåltidet med sin familie. Påskemåltidet var det viktigste måltidet for jødene. Det er som med julekvelden her. Da samles hele storfamilien og da tar du frem «hvitduken», krystallglassene og sølvtøyet. Det er liksom Måltidet i løpet av året.

Der hadde han gjort i stand for seg og sine. Men STRAKS han får høre at Jesus har brukt for det rommet, så gir han det fra seg – selve julebordet sitt.

Straks, ikke noe for eller imot. Det var ikke noen kald, kjølig avveiing. Herren hadde bruk for det. – Hvem er jeg da, jeg er da bare en forvalter. Dersom eieren selv kommer og trenger det jeg har, må han selvfølgelig få det.

Vi leser om Josef fra Arimatea. På samme måten gir han fra seg sin grav. Han hadde et linklede som han hadde kjøpt. Det var ikke en gammel fille han hadde oppe på kvisten, men et renset og fint linklede. Han øser det ut! Han gir det fra seg, for Jesus trenger det!

Vi leser om en gruppe kvinner – Johanna, Susanna og mange andre. De tjente dem med det de hadde sier Bibelen. En del av dem var velstående, og så tjente Jesus og hans flokk med det de hadde. En del av dem var velstående.

De tjente ikke med 10 prosent, men med alt det de var og alt det de hadde. Det var stilt til Jesu disposisjon, og til hans folks disposisjon. Det er mange vakre eksempler på mennesker som var seg bevisst, at vi eier ingen ting. Vi er forvaltere for ham som tilhører himmel og jord.

Himmelsk rentefot
I Luk 16:9 står det: «Gjør dere venner ved den urettferdige mammon, for at de, når den svikter, kan ta imot dere i de evige boliger!» Det vil si: Bruk pengene dine på en slik måte at sjeler kan bli frelst, og du kan få deg venner – åndelige brødre og søstre. Ved at du gav av dine midler ble de vunnet.

Den dag himmel og jord forgår og Guds folk skal hjem, da kan de ta imot dere i de evige boliger. Da har du samlet skatter i himmelen. Da har du brukt pengene og midlene dine til en helt eventyrlig rentefot. Glem bankene som gir 2, 3 eller 4 prosent. Hva om din tusenlapp kan berge en sjel for himmelen? En sjel er mer verd enn hele verden. Hvilke rentefot blir det?

Skaff dere venner ved den urettferdige mammon, så de den dagen mammon og alt annet svikter og brenner opp, kan ta imot dere i de evige boliger. Da kan dere fryde dere sammen i all evighet. Da har du forvaltet godt. Da har du brukt dine midler rett.

Bibelens ideal til oss, ikke VG og Dagbladet sitt ideal, er et enkelt og nøkternt liv. Jesus sa: - Se på fuglene under himmelen! Se på liljene på marken! Ikke gjør dere strev og uro med mange ting. Bibelen taler om Gudsfrykt med nøysomhet. Det vil si at du er fornøyd med det du har. Idealet er ikke å fylle alle loft. Guds ord sier at nøysomhet er en stor vinning.

Ikke armod og ikke rikdom
«La falskhet og løgnens ord være langt borte fra meg! Gi meg ikke armod, og heller ikke rikdom! La meg ete mitt tilmålte brød.» (Ord 30:8)

Jeg skal ikke være talsmann for noen fattigdomsromatikk. Du som har opplevd 30-årene vet at det er noe langt annet enn romantikk. Bibelen sier: - Gi meg ikke armod. Gi meg ikke rikdom. Har du bedt denne bønnen?

Jeg har formet leppene til denne bønn, men jeg tror aldri hjertet har vært helt med. Det er så vanskelig for meg til å få hjerte mitt til å be denne bønn. Gi meg i dag, og gi oss i dag vårt daglige brød. Er det ikke risikabelt å leve så enkelt? I dag sier alle at vi må ha noe i bakhånd. Vi må ha noe i reserve.

Bibelen sier det slik i Hebr. 13.3: «La deres ferd være fri for pengekjærhet, så dere er fornøyd med det dere har. For han har sagt: Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.» Når Bibelen sier: FOR, da må du se etter for da er det som er sagt begrunnet og underbygget. «For JEG skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.»

Jeg tror på Gud Fader, og teller mine penger! Tror jeg på Gud Fader? Er jeg bibeltro i møte med slike vers? «For han har sagt: Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.»

Min hjelp kommer fra Herren
«Jeg løfter mine øyne opp til fjellene: Hvor skal min hjelp komme fra?» Så bryter salmisten ut: «Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.» (Sal 121:1-2)

Du som har lagt ditt liv i Jesu hender. Det er ikke noen hvem som helst du tilhører. Det er ingen liten kar. Det er ikke en som er fattig. Det er himmelens og jordens skaper!

Når kollektkurven går rundt her i kveld, så ligger han ikke på kne ved dine føtter og ber om en 50 lapp. Så fattig er han ikke. Det må du bare glemme!  Det er himmelens og jordens skaper! Tenk hvor stort det er å få høre han til. Tenk hvor stort at han kan bruke mine midler, og det vesle jeg legger i kurven. Tenk at far vil ha barna med i arbeidet. Tenkt for en nåde!

Det er ikke risikabelt å høre Herren til. David sier i Sal 37:25 «Jeg har vært ung og blitt gammel, men jeg har ikke sett den rettferdige forlatt eller hans avkom lete etter brød.» David snakker ut fra et helt livs erfaring. Så understreker han at han ENDA ikke har sett, at den som har lagt sitt liv i Herrens hender har blitt til skamme, eller at hans barn har sprunget og lett etter brød. Herren står ved sine løfter!

Når det gjelder Gudsfrykt med nøysomhet så skal vi gi nøye akt på hva Bibelen sier om velsignelse. På søndagsskolen ble det spurt: - Hva er velsignelse for noe? Så kom det fra den lille gutten: - Det er det som gjør suppen til mor dryg.

Heime hos oss er gryta bestandig full. Vi ber om velsignelse, og vi ber for maten. Nå er jeg ærlig: Hjemme hos oss har vi aldri samles rundt middagsbordet i den forvisning om at velsinger ikke Gud nå og gjør suppa dryg, så blir vi ikke mette. Det har vi aldri gjort hjemme hos oss.

Vi har bestandig hatt nok! Vårt problem er ikke at vi mangler, men at vi aldri kommer til bunns i fryseren. Det ligger mat på bunnen av fryseren som er flere år gammel. Det er så mye.

Herren skal velsigne
Så går vi kanskje glipp av noe. Vi så det i Afrika. Der måtte de be om det daglige brød. Det ble et avhengighetsforhold til Herren også på det planet. Det ble et stadig rop om å få, om velsignelse, om at suppa måtte bli dryg. Så er faren med vår velstand at vi trenger ikke be om velsignelse. Vi har satt oss utenfor.

Men Bibelen har veldig mye å si om dette. Vi kunne lest fra 5 Mosebok om det. Der står det: «Herren skal velsigne din kurv.» Hva er kurv for noe? De sanket avlingen sin i den. Det var i den de samlet fisken, dadlene og frukten.

Den kurven du skal gå ut på åkeren med om morningen, den skal jeg velsigne sier Jesus. Så skal jeg velsigne deigtrauet ditt, hvor du baker ditt brød slik at suppa og brødet blir drygt for deg. Jeg vil velsigne det, og jeg vil velsigne geitene og sauene dine, småfeet ditt og storfeet ditt. Så konkret i min velsignelse vil jeg være sier Herren.

Så må jeg med gråt bekjenne: - Jeg trenger likesom ikke disse ordene, for jeg har så mye.

Men det er noe her. Prøv Herren! For det er nettopp Herrens velsignelse som gjør rik, sier Bibelen. Trenger vi ikke Guds velsignelse! Da er vi fattige midt i vår rikdom!

Underlig spennende
«Den som forbarmer seg over den fattige, låner til Herren, og Herren skal gjengjelde ham hans velgjerning.» (Ord 19:17)

Når du er med og gir til Guds rikes arbeid, som skal bringe Guds ord ut til enden av jorden. Da er det nettopp det du gjør. Du forbarmer deg over den som er fattigst av alle, uten Gud og uten håp i verden.

Den som slik forbarmer seg over den fattige låner til Herren. Da kommer det som jeg opplever så underlig og spennende: «og Herren skal gjengjelde ham hans velgjerning.» Du låner til Herren.

Tenk for en nådefull Gud. Mine midler og det jeg er og har, de har jeg nettopp fått av ham. Men Gud sier at når jeg gir det tilbake til han, så låner jeg av ham. - Tror du Gud liker å være noen skyldig? Det tror ikke jeg. Nei, han skal gjengjelde dette sier Bibelen. Herren skal tilbakebetale det lånet.

Nettopp dette er så spennende. Når skal Herren betale tilbake? I hvilke valutta skal han betale tilbake – åndelig eller materielt? Hvilke rentefot bruker Jesus ?

Det er et underlig vers. Du som lever i Gudsfrykt med nøysomhet opplever denne  stadige spenningen i ditt liv. Du får oppleve det helt konkret. Kanskje da du var helt på «felgen». Når du helt konkret trengte ting, så får du erfare at Herren står ved sitt ord og sine løfter. Prøv meg, og se om jeg er troverdig, sier Herren.

Stappet, ristet og overfylt
Vi møter et underlig innholdsmettet vers i Luk 6:38: «Gi, så skal det bli gitt dere! Et godt mål, stappet, ristet og overfylt, skal bli gitt dere i fanget! For med det samme mål som dere har målt med, skal det måles igjen til dere.»

Vi lever i et samfunn som ofte ikke forstår Bibelens bilder, fordi Bibelens virkelighet for to-tusen år siden, er så forskjellig fra den vi lever i. Når vi skal kjøpe et kilo hvetemel, så er det allerede veid når du kommer i butikken. På markedsplassen i Tanzania er det ikke veid.

Der har de noen ganger vekter, men det vanligste er rommål. Så står torgkona der, og skal måle ut 20 liter med små tørket fisk som du får i Victoriasjøen. Det ligger et berg på disken, og så skal du ha 20 liter med småfisk.

Noen av selgerne prøvde å få så mye luft som mulig i fisken. Dersom jeg tok i krukka på spøk og kakket den et par ganger så det sank sammen, så smekket de gjerne til fingrene mine. De ville ikke at det skulle ristes så det sank sammen. De ville gi fra seg så lite som mulig.

Så var det noen som ristet, stappet og fylte gjerne på så det fløt over. De var så forskjellige til å måle ut. Slik er menneskene sier Ordet. Det samme målet som du måler ut din gave med, med det samme målet skal det bli gitt deg.

Sår du sparsomt, skal du høste sparsomt, sier Bibelen. Men er du raus i det å gi, så skal du også få oppleve at du får noe i fanget som er «stappet», «ristet» og «overfylt». Du vil få oppleve en fylde av hans velsignelse og hans gave. Prøv meg, sier Herren!

- Å, om jeg hadde gitt alt!
Asbjørn Aavik forteller i en av sine bøker en legende fra India. Det var en liten tiggergutt som satt med skålen sin. Det er mange slike i India, og det er naturalhusholdning, så han ventet ikke på penger.

Hele dagen satt han der og ba om ris. Om kvelden gikk han og fikk det kokt. Da åt han sitt ene måltid. Noen kvelder ble han mett av risen han hadde fått, andre kvelder ble han ikke mett.

Så forteller legenden at en dag da denne gutten satt der, så kom Kongenes Konge forbi. Da lyser det opp i gutten. Nå blir jeg nok mett i kveld. Kongenes Konge stopper framfor gutten, men i stedet for å gi gutten noe, så spør han gutten: - Kan jeg få ris av deg? Gutten undret seg: - Spør du som er Kongenes Konge meg om å få ris av meg? Ja, det var slik

Så kikker gutten opp i skåla si, og så kikker han opp på Kongenes Konge. Så sier gutten: - Jeg har fått så lite i dag! Så sier Kongenes Konge: - Gi meg likevel litt. Så er gutten opp i den vesle skålen med de skitne fingrene sine. Han leter frem det aller minste riskornet, og så gir han det til Kongenes Konge. Han tar imot det, og gutten undrer seg.

Om kvelden når han skal koke ris, og skal helle vann oppi, merker han at det blinker noe oppi i skåla. Så tar han opp et lite riskorn av gull. Da slår det ned i han: - Det var jo riskornet jeg gav til Kongenes Konge.

- Å, om jeg hadde gitt han det største, eller om jeg hadde gitt ham en hel hånd. Tenk, om jeg hadde gitt ham alt! Det samme mål som du delte ut din gave med, det samme mål skal han bruke når han måler opp i ditt fang. Våger du å ta Gud på Ordet? Våger vi å gjøre det? Tal Herre, også om min pengepung!

Vi sang til å begynne med: «Frelsar, til korsets død / elska du meg. / Skulle eg ikkje då / alt gjeva deg? / Fyll du mitt hjarta så / at eg av kjærleik må / jublande ofra få / noko for deg!»

Var det ikke det Sakkeus fikk oppleve? Denne lille griske mannen som hele sitt liv hadde vært opptatt av å samle i sitt hus. En dag begynte de samme hendene å gi ut: «Halvdelen av det jeg eier, gir jeg til de fattige. Og har jeg presset penger ut av noen, skal jeg gi det firedobbelt igjen.» (Luk 19:8)

Det var skjedd noe. Det var blitt en ny retning og en ny kurs. Det var blitt et nytt sinn, for nå hadde frelse kommet til dette hus.

«Alt det eg er og har, / gav du meg fritt. / Må det i fryd og sorg / no vera ditt! / Og når eg deg får sjå, / kor skal eg jubla då, / og evig vera få / saman med deg!»

drl, josafat.no