Vurdering av musikk  (Del 1)
Av Per Bergene Holm, Kveld

Har Gud noe å si oss om musikk?
La oss ta utgangspunkt i en beretning om David. Når Saul og den unge David kom tilbake fra striden og hadde ført Israel til seier, så ble de møtt av kvinner som kom dem i møte ”med sang og dans, med trommer og med gledesrop og med musikk” (1Sam 18:6). Det var nok en stor opplevelse for den unge David.

Senere, når David er blitt konge, vil han hente Guds ark opp fra Kirjat Jearim, etter at den har vært i filistrenes varetekt i mange år. Det er en gledens dag for David, han vet knapt hvordan han skal uttrykke sin jubel og glede over igjen å få arken i Israels leir. David ordner med flyttingen av arken etter sin beste evne, og søker å gjøre det hele til en veldig festreise, med sang og musikk, dans og lek. Det er som å vende tilbake fra striden med et veldig bytte. David setter Guds ark på en ny vogn, og lar okser trekke vognen. ”Og David og hele Israels hus lekte for Herrens åsyn til alle slags strengelek av sypress-tre, både sitarer og harper og trommer og bjeller og cymbler” (2Sam 6:5), eller som det står i 1Krøn 13:8: ”David og hele Israel lekte for Guds åsyn av all makt både til sanger og sitarer og harper og trommer og cymbler og trompeter.” Men det går alldeles galt. Oksene blir ustyrlige og kjørekaren Ussa rekker ut hånden for å gripe fatt i vognen, men han faller død om.

David blir fylt av frykt for Gud og våger ikke å føre arken opp til Jerusalem. Han fikk oppleve noe av Guds hellighet: ”Hvorledes skulle jeg kunne føre Guds ark inn til meg?” (1Krøn 13:12).

Det går en tid og Herren velsigner Obed-Edoms hus, der arken står. Da tar David mot til seg igjen og vil føre arken opp på nytt. Men denne gangen følger han ikke sin egen tanke. Han spør Gud til råds om hvordan han skal gå fram med arken og hvordan han skal ferdes i Den Helliges nærhet. Han lar levittene bære arken, slik Gud har foreskrevet gjennom Moses. ”Det var fordi dere ikke var med første gang at Herren vår Gud brøt inn blant oss. For vi søkte ham ikke på den rette måten” (1Krøn 15:13). Og med uttrykket "den rette måten" tenker ikke bare David på levittene, men på hele opplegget, ikke minst sangen og musikken:

”Da helliget prestene og levittene seg for å føre Herrens, Israels Guds ark opp. Og levittene bar Guds ark på sine skuldrer ved hjelp av bærestengene, slik som Moses hadde påbudt etter Herrens ord. Så bød David de øverste blant levittene at de skulle stille sin brødre sangerne fram med musikkinstrumenter, harper og sitarer og cymbler, som de skulle spille på når de lot gledessangen tone” (1Krøn 15:14-16). Så følger det en oppregning av hvem som skulle spille og lede sangen. Og så står det: ”Kenanja, levittenes sangmester, underviste i sangen, for han var kyndig til det” (1Krøn 15:22).

Her var ikke noe lenger overlatt til tilfeldighetene, men alt var ordnet og planlagt, innstudert og gjort på den rette måten. Og slik gjorde også David med sangen og musikken i gudstjenesten. Opp gjennom historien har gjerne David alene fått æren for dette, men det er ikke helt riktig etter Guds ord, for det står noe i 2Krøn 29. Der er det kong Hiskia som må gripe inn, for gudstjenesten og tempelet har kommet i forfall. Han renser det hele og gjenreiser gudstjenesten etter den ordning som David i sin tid hadde innført, og det står spesielt om sangen og musikken: ”Og han lot levittene stille seg opp i Herrens hus med cymbler og harper og sitarer, slik som David og kongens seer Gad og profeten Natan hadde foreskrevet. For det var Herren som hadde gitt denne forskrift gjennom sine profeter”(2Krøn 29:25).

Hva kan vi lære av disse beretningene?
Jo, enda David var meget kyndig i musikk og en åndelig mann, en mann etter Guds hjerte, så var han ikke i stand ut i fra seg selv til å bedømme hva slags musikk som kunne brukes for Guds åsyn. Han syntes alt var vel og i den skjønneste orden, helt til det gikk galt. Derfor måtte Gud selv gripe inn og gi forskrifter for sangen og musikken gjennom sine profeter. Gud har altså noe han vil ha sagt også om sangen og musikken!

Og enda David var en dyktig musiker og salmedikter, så overlot han ledelsen av sangen og musikken til en annen, til en ”som var kyndig til det”, som det står. Sangerne og musikerne var også opplært. Det står om dette blant annet i 1Krøn 25: ”Tallet på dem og deres brødre som var opplært i sangen for Herren, alle dem som var kyndige i det, var to hundre og åttiåtte” (1Krøn 25:7).

Hvem som helst blant levittene fikk altså ikke synge og spille i gudstjenesten, men de måtte både være opplært og kyndige til det de skulle gjøre. Og det hele var igjen etter Guds forskrift gjennom profetene. Så vi forstår at Gud tar det nøye med hva slags musikk vi bruker for hans åsyn, hvordan det spilles og synges, og det er på ingen måte noe som skal skje på slump!

Gud nevner også senere i Israels historie dette at David i sin tid fulgte sin egen tanke ved ordningen av sangen og musikken. Det er profeten Amos som viser til Davids eksempel når han må gå i rette med folket for deres larmende sang og musikk: ”(Dere) som improviserer til harpens toner og finner opp nye instrumenter, likesom David” (Amos 6:5). Improvisasjonen går ut på at man ikke holder seg til det Gud har foreskrevet gjennom sine profeter, men at de lik David tenker seg å være frie til å følge sine egne påfunn og sine egne vurderinger, som om sangen og musikken var noe alldeles nøytralt.

Hvordan kan Guds ord veilede oss?
Den forskrift for sangen og musikken i gudstjenesten, som Gud ga til David gjennom seeren Gad og profeten Natan, den kjenner vi ikke (2Krøn 29:25). Den hører ikke til det som Gud har latt tegne ned i Skriftens ord. Det kommer ikke av at Gud ikke bryr seg om hva slags sang og musikk vi bruker. Det ser vi av Davids eksempel. Men saken er derimot at vi ikke trenger noen slik forskrift, like lite som vi trenger en detaljert anvisning når det gjelder hvordan andre kunstformer skal være. Gud gir ikke detaljerte anvisninger på hvordan vi skal bruke ethvert kulturgode og enhver kunstart, men det betyr ikke at det er noe nøytralt. Men vi henvises til å gå til det enkelte kunstuttrykk og analysere dette, hva det uttrykker, hva det fremmer og virker, og så vurdere dette i lys av Guds ord.

Det er med musikken som med bokstavene og ordene. De enkelte toner, rytme, lydstyrke, instrumenter osv, er i seg selv verken onde eller gode, slik bokstavene, grammatikken, språket, blyanter eller penner heller ikke er det. Det er skapergoder og kulturgoder vi skal få bruke. Men når vi ved hjelp av ”instrumentene” setter bokstavene sammen til ord og ordene sammen til setninger, så kan vi enten få vanhellige, usømmelige, slibrige og dårlige tekster, eller vi kan få hellige, sømmelige, rene og gode tekster. Og en tekst behøver ikke være kristen for å være ren og sømmelig, oppbyggelig i menneskelig forstand. Det forstår vi alle. Og selv om litteraturens elementer, bokstavene, språket, grammatikken, i seg selv er noe nøytralt, så forstår vi at den enkelte tekst ikke er nøytral. Den kan prøves på Skriften og på vår naturlige erkjennelse av hva som er sant, ære verd, rettferdig, rent, verd å elske (Fil 4:4) eller usant, slibrig, usømmelig, platt osv.

På lignende måte med musikken. Det er måten vi setter musikkens bestanddeler sammen på som avgjør om den er ond eller god, om den bygger opp eller river ned. Nå er musikk som kunstart langt mer abstrakt enn litteratur og derfor også på mange måter vanskeligere å analysere og vurdere. Vi må likevel søke etter objektive kriterier, som hindrer at vi ender opp i subjektiv synsing. For det holder ikke, slik vi har sett når det gjelder David.

Vurdering av musikk  (del 2)
I første del konkluderte vi med at vi må søke objektive kriterier for vår vurdering av musikk. Jeg har i mange år arbeidet med problemstillingen, og jeg må erkjenne at det er vanskelig, og jeg kjenner på manglende musikalsk utdannelse. Det som her følger må derfor ikke tas som et endelig svar, men som et forsøk på å sette opp noen momenter som bør være med i en vurdering av musikk.

Så godt som all musikk består av tre elementer: rytme, harmoni (klang) og melodi. Det er noe Gud selv har lagt ned i naturen og musikken og det er noe som hører med til selve livet.

Det rytmiske:
Den naturlige rytmen er ikke til skade, men til gagn. Den er det sunne livets pulsslag. Men uregelmessig og unaturlig rytme, om det gjelder vår døgnrytme eller vår hjerterytme, har ikke samme positive virkning. Vi legger knapt merke til de jevne hjerteslagene, eller de daglige faste rutinene. Men hvis hjertet begynner å slå hurtigere, eller hopper over et slag, eller døgnrytmen vår forstyrres og brytes opp, så merker vi det. Vi blir fokusert på det, kjenner og føler på det som skjer, og det gjør oss ikke godt.

Slik er det også med rytmen i musikken. Så lenge rytmen er normal, i pakt med pusten eller hjerterytmen, så legger vi knapt merke til den. Den er like naturlig som det liv Gud har skapt, og den berører oss knapt rent fysisk. Den naturlige puls veksler mellom innpust og utpust, spenning og avspenning. Det er for eksempel naturlig å betone 1. og 3. slag i 4/4 takt. Men i det vi forskyver rytmen, slik som i rock (betoner hvert slag eller 2. og 4. slag), legger inn synkopering og swing (betoning litt før eller litt etter det naturlige taktslaget – en rytme som bryter med grunnrytmen), stadige temposkift osv, så berøres vi rent fysisk av musikken. Den tar tak i oss, beveger oss og vi tvinges til å kjenne på hvordan kroppen vår kommer i bevegelse. Fokuset dreies mot det kroppslige og seksuelle. Det er ganske betegnende at ”rock’n roll” hentyder til samleiebevegelse og at den første rocke-slageren het "Rock around the clock". Den uttrykte også et opprør mot den normale og faste døgnrytmen.

Den sterkt rytmiske musikken bryter med den naturlige puls, og har en intens puls som mer svarer til opprør, seksualakt og hvileløst jag.

Swing og annen rytmeforskyvning er særlig fremtredende i den afro-amerikanske musikken: blues, jazz, gospel, rock, beat osv.

Det harmoniske:
Den naturlige harmoni hører med til det skjønne og gode Gud har skapt. Tenk bare på hvordan du kan se utover et naturskjønt landskap som ånder av fred og ro, med de fineste stemninger i farge og lys. Mens et sydende og rastløst byliv, med ulyd og bråk, kaos og virvar, kan rive sinnet opp, så kan en fin naturopplevelse skape ro i et opprevet sinn.

Det naturlige, det harmoniske, det som lar sinnet falle til ro, gjør oss godt. Men det forvirrede, det opprevne, det kaotiske, det disharmoniske, gjør ondt.

Slik er det også med harmonien i musikken. Så lenge harmonien er i pakt med det skjønne og naturlige, i pakt med skaperverket, gjør den oss godt. Vi legger ikke så mye merke til det, men det gjør godt og hjelper vårt sinn til å falle til ro. Den naturlige klang er i pakt med selve det gode og skjønne som Gud har skapt, slik fuglenes sang og elvens kildring eller brus er det. Men i det vi hoper opp spenninger i musikken, skaper disharmoni gjennom sære, klisne eller skjærende klanger, så settes følelsene i bevegelse, enten ved at de kjæles med, kommer i kok eller rives opp. Aller sterkest er virkningen der det disharmoniske eller spenningsfylte ikke munner ut i noe harmonisk og avspent. Da har ikke bare følelsene blitt berørt, men de blir etterlatt i en opprevet og spent tilstand. Vi berøres rent følelsesmessig slik at vi tvinges til å kjenne på hvordan våre følelser settes i bevegelse. Hele fokuset dreies mot vårt følelsesliv og det sanselige.

I bluesen (har navn etter de lave ”blå” eller ”svingende” tonene på tredje og sjuende trinn) og jazzen forenes en sterkt klangsentrert europeiske tradisjon med den afro-amerikanske rytmiske. I senere jazz går det alldeles opp i føleri og sensualitet.

Det melodiske:
Det melodiske i tilværelsen og musikken er ikke så lett å beskrive. Slik rytmen svarer til vår kropp og harmonien til våre følelser eller vår psyke, så svarer melodien til menneskets ånd.

Der menneskelivet leves i pakt med sin bestemmelse, har både kropp, sinn og ånd sin plass i helheten. Skriften har ikke et negativt syn på kroppen eller følelseslivet. Vi finner ikke støtte for noen gresk dualisme hvor menneskets ånd er god, mens kropp og følelser er noe ondt. Guds Ånd taler til mennesket gjennom et ytre ord for menneskets ører og øyne, til tid og sted (jf 1Joh 1:1-3). Det er ingen svermerisk åndelighet løst fra tid og sted, kropp og sinn. Skriften gir likevel det legemlig-sanselige ved mennesket en underordnet funksjon i helheten. Det som gjør mennesket til menneske og mer enn et dyr, er mennesket som åndsvesen - med kvalitativt forskjellige åndsevner i forhold til dyrene. Og selv om mennesket som ånd ved fallet helt og fullt tapte gudbilledligheten i sitt forhold til Gud, så er det som åndsvesen fortsatt noe langt mer enn et dyr.

All sann og høyverdig kultur - profan eller kristen - kjennes på at mennesket tar seg selv på alvor som åndsvesen, med en høyere bestemmelse enn dyrene. Det betyr ikke at man underkjenner eller ser ned på menneskets legemsliv og følelsesliv, men man gir dette sin bestemte underordnede funksjon og plass i helheten. Mennesket er som åndsvesen ingen slave av blinde instinkter og drifter, men har åndsevner til å styre seg, til å la legemsliv og sinn tøyles og underordnes noe høyere enn seg selv. Selv som fallen skapning vet mennesket noe om hva som er skjønt, edelt, godt, sant og rett. Enhver sann kultur kjennetegnes av at den søker sannhet, rettferdighet, skjønnhet, alt som løfter mennesket opp og bekrefter mennesket som åndsvesen.

Et kjennetegn på høyverdig musikk er at det melodiske element er fremtredende. Det melodiske får likevel ikke oppheve det rytmiske eller det harmoniske element, det som svarer til det legemlig-sanselige, men gir det sin rette underordnede plass i helheten, slik at det først nå også kommer ”til sin rett”, dvs som en tjener som fremhever det skjønne, det rene og opphøyde. Det rytmiske og det harmoniske blir ikke noe lavt og nedbrytende slik som når det er selvbeskuende og selvopphøyende, men det får som tjener for det melodiske en byggende funksjon i helheten.

Det melodiske element dominerer store deler av den ”klassiske” musikken, ikke minst i barokkens tid, med komponister som Bach, Telemann, Händel og Vivaldi. Her finner vi i sannhet både flott og spenstig rytmikk og harmonisk variasjon og briljans, men det strider ikke mot det rene, det skjønne og opphøyde, og det underordnes og tjener det melodiske.

Det er ikke å undres over at vi må tilbake i tiden for å finne slik musikk. Vi må tilbake til en tid hvor det kristne menneskesynet preget kulturlivet, hvor mennesket ble forstått som åndsvesen, ikke med mål i seg selv, men som tjener for noe større.

Ukultur:
Ukulturen i forfallstider kjennes nettopp på at mennesket fornekter seg selv som åndsvesen, fornekter sin høye bestemmelse og lever som om det blott var kropp og følelser, drifter og lyster. Man søker umiddelbar og selvsentrert legemlig og følelsesmessig tilfredsstillelse og nytelse, "kick", rus osv. Og fordi man ikke oppnår noen varig tilfredsstillelse, må virkemidlene stadig bli sterkere for å ha ønsket effekt.

I vår vestlige kulturkrets har mennesket mer og mer tatt Guds plass og blitt sentrum i tilværelsen. Det begynte med at man la vekt på menneskets fornuft, så følelseslivet med interesse for menneskets drømmer og lengsler. Siden har kroppsfikseringen blitt mer og mer påtakelig, og menneskets rent fysiske behovsliv og drifstliv har fått veldig oppmerksomhet. Mennesket blir sett på som et dyr med fysiske behov, instinkter og drifter som må få utløp, som er naturlige og gode og krever sitt. Og musikken svarer til tidens tankegang!

I gnostisisme, hinduisme og annen mystikk søker en på den annen side å løsrive menneskets ånd fra kroppen og sinnet. Innen alternativbevegelsene og New Age møter vi derfor en "svevemusikk" som er nærmest blottet for rytme. Her møter vi virkelig gresk dualisme, en fornektelse av mennesket som en helhet av kropp, sinn og ånd. Det er ikke Guds virkelighet vi møter gjennom slik musikk, men en okkult og hedensk, hvor behagelig og søvndyssende denne "eteriske" musikken enn er.

Konklusjon:
Sunn og god musikk er i overensstemmelse med Skaperverkets orden og balanse, livspuls, skjønnhet og ånd. Da er også musikken, som skaperverket, et indirekte vitnesbyrd om Skaperen selv.