Sang og musikk i hjem, skole og menighet

Av Øyvind Fonn
(Øyvind Fonn er rektor ved Romsdal Ungdomsskole ved Rauma nær Molde. Artikkelen er lagt ut 13.04.04)

Vår tid preges av et stort forbruk av sang og musikk. Mye av musikken lytter vi aktivt til mens mye fungerer bare som lydkulisser der vi ferdes. Musikken fyller supermarkedet, radiokanalene og barneværelsene. Musikken er også blitt en vesentlig del av den kristne møtekulturen. Men selv om musikk er noe vi omgås og bruker i store kvanta, har de fleste mennesker liten innsikt i hva musikk er og hvordan den virker. En hjelp for ungdom, foreldre, lærere og forkynnere til økt bevisstgjøring omkring bruken av musikk, er noe av hensikten med denne kronikken.

Kort forklart kan vi si at musikk består av tre bestanddeler: Rytme (puls og intervaller), melodi (toner som følger etter hverandre) og harmoni (toner som lyder samtidig). En kjent dirigent og fiolinist har sagt det slik: ”Musikk skaper orden ut av kaos. Rytmen pålegger det forskjelligartede enhetlighet. Melodi pålegger det usammenhengende kontinuitet. Og harmoni pålegger motsetningene overensstemmelse” (Y. Menuhin).

         Enten vi ønsker det eller ikke, musikken virker på oss og skaper sinnsstemninger i oss. Dette er ofte musikkprodusenter seg meget bevisst. Sterke krefter med ønske om profitt, makt og samfunnsendring bruker musikken aktivt. En rockeartist har uttrykt det slik: ”Hvilken som helst popartist kan ved omhyggelig å kontrollere rytmesekvensen skape hysteri og opprør blant publikum. Vi vet hvordan man gjør det. Alle vet hvordan de skal gjøre det” (J.Phillips). Og en høytalerprodusent har uttalt følgende: ”Det er bassen som styrer og dirigerer følelsene. Vi har testet mennesker i akkurat dette volumet. Svært raskt har forsøkspersonene våre blitt seksuelt tent. Det går ganske enkelt ikke an å stå imot” (G.Marks).

         Rock i form av gospel, kristen-rock eller vanlige kristne sanger med rockerytmer er i dag akseptert langt inn i de kristnes rekker. Mange foreldre og kristenledere har gitt etter for de yngre generasjoners  ønsker. Det kostet å bli avvist og ikke forstått.  De som uttalte skepsis til at rocken skulle bli brukt i kristen sammenheng, ble møtt med to motargumenter: 1) Musikk er en Guds gave, nøytral i seg selv. Det er teksten og budskapet som er avgjørende. 2) Vi må møte ungdommen på ungdommens premisser. Ved å bruke moderne rytmer vil en trekke ungdom til møtene og dermed nå de med forkynnelse.

         Den enkle sang og musikk hvor melodien stemmer sinnet til andakt og ro, underkastelse og mottagelighet, er ofte blitt byttet ut med rytmisk monoton og støyende musikk hvor det skapes uro, opphisselse og trang til frihet.

         Selvsagt kan også kristen musikk være kraftfull, velklingende og rytmisk og således åpne for lovsang, glede og tjenerglød f eks i en sang som Til kamp, til kamp for Jesus. Men en må være seg bevisst bruken av rytmer, volum og bølgelengder når en skal eksperimentere med og bruke de ulike former for musikk.

         Dessverre har de fleste bekymrede foreldre og menighetsledere ikke kunnet vise til forskning eller sitere ekspertise som har uttalt seg kritisk til rocken. Hva noen bare kjente på i sitt (enfoldige) hjerte var i strid med Guds Ånd, ble ikke hørt på, snarere avvist.

         Jeg vil i det følgende presentere noen bøker og forfattere som har trengt inn i musikkens verden, og som har prøvd å si noe om hvordan musikken virker på menneskets indre og der løfter opp eller trekker ned.

         Populærmusikken, deriblant jazz og rock, kjennetegnes ved sin swingende rytme (swing) og takslag som bryter med den naturlige og grunnleggende rytme. Det naturlige er å betone 1. og 3. slag i en firedels takt og 1. slag i en trefiredels takt. I følge læreboken i musikk Crescendo har vi rockerytme når det enten er betoning på hvert taktslag (downbeat) eller når betoningen er på 2. og 4. taktslag (backbeat). Kombinert med en av disse to rytmemønstre brukes også fenomenet swing (offbeat). Swing har vi når det avvikes ”fra den regulære grunnpulsen i form av synkoper eller mindre avvik fra grunnpulsen ved at det spilles litt foran eller litt etter slaget. Rytmisk presisjon eller timing er helt nødvendig for å få det til.”

         I Gads Musikk historie (dansk) omtales swingen og dens virkninger slik: ”Denne puls besidder en kvalitet som ikke kan fastholdes i et nodebillede.” Den har ”en rytmisk kraft der forplanter seg til lytteren og giver seg fysiske udslag. Foden vipper med og man får lyst at danse.” Fornemmelsen av den rytmiske intensiteten forårsakes av ”forskydninger i form av synkoper, anvendelsen af accentueringer, små dreininger i faseringen (…) og uttallige andre virkemidler.”

         Fra disse mer tekniske forklaringer av hva rock er, skal vi se på noen sosiologiske synspunkt. I følge boka Erfaringer fra risikosonen av Odd Arne Berkaak er rock et samfunnsfenomen, et uttrykk  for en ideologi, et menneskesyn og et samfunnssyn. Rockens vesen er fremelskelse av egoisme, individualisme, normbrudd, selvsentrering og frigjøring. I Det musiske menneske av Roar Bjørkvold påpekes det samme: ”Rock som kulturelt fenomen er knyttet til opprør og motstand. (…) Rockekulturens kontinuerlige energi hentes fra tenåringenes pubertetsoppbrudd. Erotisk og drømmende. Emosjonelt og ustabilt. Vilt og opprørsk. Voldsomt og sårbart. Naivt og visjonært.”

         At rocken, swingen og jazzen representerer opprør og normbrudd skyldes ikke bare tekstene, men i vesentlig grad også rytmen. Den norske vinnermelodien i den europeiske sangkonkurransen Grand Prix uttrykker dette ganske ettertrykkelig: ”La det swinge, la det rock’n roll. La det swinge til du mister all kontroll!”

         Boken Den musiske medisin er skrevet av legen Audun Myskja. Den gir en bred presentasjon av forskning og erfaringer knyttet til musikkens evne til å helbrede ulike lidelser, stille smerter samt styrke intelligens og immunforsvar. Jeg vil særlig trekke fram det boken sier om hvordan musikk, bestående av de grunnleggende elementene melodi, harmoni og rytme, virker inn på vår tredelte hjerne. Den tredelte hjerne består av krypdyrhjernen (hjernestammen), pattedyrhjernen (det limbiske system) og neocortex (som er den egentlige hjernen, bestående av de to hjernehalvdelene og hjernebroen).

         Rytmisk musikk virker aktiverende på krypdyrhjernen og fremmer livsapetitt. Det oppstår behov som mat, husly, paring, eget territorium m.m. Blir rytmepåvirkningen for intens og kraftig, skapes stress, indre uro og rastløshet. (I en tilstand av depresjon og passivitet kan derimot rytmiske stimuli virke gunstig og føre til en nødvendig aktivisering.)

         Pattedyrhjernen er knyttet til våre følelser og stimuleres blant annet av harmonidelen i musikk. Her skapes uttrykk som glede, omsorg, entusiasme, tilhørighet og ansvar.

         Neocortex, hvor det foregår erkjennelse og bevisstgjøring, stimuleres av alle de tre grunnelementene rytme, harmoni og melodi. Melodi-elementet virker positivt inn på hjernens evne til å se mønstre og sammenhenger, mestre flere funksjoner samtidig og knytte følelser til ting en ser og opplever.

         Som en oppsummering skriver Myskja: ”Slik vil roligere musikk med mange høye frekvenser og rolige rytmer i større grad bli ført til neocortex og følelsessentrene i det limbiske system. Dansemusikk med stor vekt på kraftige rytmer og mye trommer og bass, vil i større grad bli ført til sentra i krypdyrhjernen, som er ansvarlig for å aktivisere det instinktive området.”

         Boken Den musiske medisin viser for øvrig til mange undersøkelser der mennesker, dyr og planter er blitt utsatt for klassiske musikkformer og for rock. Rocken har en tydelig svekkende effekt. Især den sataniske musikk virker destruktiv, der både rytmen/intervallene og tekstene har som formål å dyrke egoet og bryte ned vår kulturelle arv. ”Veien å gå for å bekjempe disse tendensene er neppe forbud eller bekjempelse. Noe av det viktigste er bevisstgjøring. Jeg har snakket med mange tenåringer  om musikk. Det har vært påfallende hvor fremmed de har stilt seg overfor tanken om at musikken de lytter på eller tekstene i denne musikken, skulle kunne påvirke deres livsholdninger.”

         Boken Musikkens makt er skrevet fra et kristent ståsted. Forfatteren Tore Sognefest er lærer og musiker. I boken retter han et kritisk søkelys på populærmusikk, New Age-musikk, heavy metall og såkalt kristen-rock, men også på strømninger i tida som magi, okkultisme, konspirasjon, økumenikk og søndagslover. Vi skal i det følgende se på hva boken sier om rytmestruktur og destruktiv musikk. (Noen av synspunktene har jeg fra samtaler med forfatteren.)

         Ovenfor er nevnt den naturlig grunnrytmen hvor betoningen kommer på 1. og 3. taktslag i en firefiredels takt. Denne grunnrytmen er den opprinnelige og den mest naturlige når man skal fremføre sang og musikk, ikke bare i norsk og europeisk musikktradisjon. Studerer vi sang og musikk i ”primitive” kulturer verden over, ser en at i musikk som ledsager ekstatisk tilbedelse, så går en over til andre rytmemønstre. De samme rytmer finner vi igjen i den afroamerikanske musikkstilen som preger mesteparten av dagens populærmusikk. Her ligger betoningen på 2. og 4. taktslag. Hvis en teller til fire mens en lytter til rock, vil en høre det tydelig. Etter noe øvelse kan en også høre om musikken svinger.

Musikkens makt tar også for seg synkopering og synkopert musikk. (Synkope har vi når trykket faller på en taktdel som ellers skulle være ubetonet.) Synkoper brukes for å skape variasjon i musikken, men hvis den gjentar seg i et fast mønster – som en vedvarende struktur melodien helt ut, oppnår vi den samme effekten som ved backbeat  og swing – en rytme som kolliderer med  grunnrytmen.

Ved slike  rytmemønstre kommer kroppen i alarmberedskap med øket puls og utskillelse av hormoner (adrenalin). Vi blir stresset, urolige og kan miste noe av den sunne dømmekraften. En måte å komme i balanse på kan være å danse eller annen motorisk aktivitet.

         Her vil jeg for egen regning tilføye: Når vi ser hva rocken som fenomen står for, er det vanskelig å tenke seg stilarten kristen-rock som et tjenlig redskap i kristen sammenheng. Musikkstilen vil undergrave budskapet i teksten eller forkynnelsen i et kristent møte – og ikke skape behov for underkastelse og lydighet overfor Guds Ord.

         Tore Sognefest beskriver videre utviklingen innenfor kristne miljøer slik: ”Salmer er ikke lenger ”inn” uten at ”grooven” er der, en gospelstil som sitter. Alt skal jazzes opp slik at det fenger og stimulerer. Det er vanskelig å finne glede i en enkel, tonal strofe, og gamle, kjente og avholdte  salmetoner går i glemmeboken. Den musikalske vektleggingen går fra sinnets behov til kroppens begjær.”

Forfatteren stiller så et viktig spørsmål: ”Hvor skal man så sette grensene? Det er et vanskelig spørsmål som det ikke er lett å gi helt konsise svar på. Jeg tror at det er viktig her å gå til musikkens fysiske virkning som jeg har skissert tidligere, og se på hvilke effekter den har på kroppen. Alt som er med på å bryte ned og manipulere kroppens funksjoner, og som er med å dirigere sinnet og gjøre tankene ensrettet, bør unngås. Det som stemmer med kroppens innebygde harmoni og rytmiske sykluser, rene klanger og harmoniske akkorder er positivt og oppbyggende. Det sentrale er at man virkelig skjønner at musikkens makt er farlig stor, og at den kan brukes i en destruktiv så vel som oppbyggende hensikt.”

Jan Bygstad kommer i en kronikk i Dagen om lovsangsdans med noen av den samme veiledningen. ”Vi trenger åndelig dømmekraft som gjør oss i stand til å skjelne mellom det som er ”ære verd” og det som ikke er det, og ikke skjære alt over en kam. På dette området betyr det at ikke all musikk egner seg til bruk i kristen sammenheng, til Guds tjeneste og ære. Det er musikalske uttrykk som i høy grad kan ”løfte” menigheten og fremme den nødvendige stillhet for Guds ord og ærbødighet innfor Den Hellige. Og motsatt er der musikalske ytringer som virker stikk motsatt – skaper uro og fremmer kjødelighet og derfor hindrer Guds ords gjerning.

Det ville være ønskelig om en på alle hold ville ta seg møyen med en noe grundigere gjennomtenkning av hva en holder på med når det gjelder møteformer i kristen sammenheng i dag. Altfor ofte er det overordnede hensyn som skaper praksis, spørsmålet ”Hva trekker folk, hva trekker ungdommen?” ”

         Jeg vil avslutningsvis trekke noen slutninger og komme med noen oppfordringer på bakgrunn av det som ovenfor er referert fra fagfolk på musikkens område: Våre barn, våre elever, våre menighetsmedlemmer er umistelige. Som far eller mor, som lærere, forkynnere og åndelig ledere har vi et ansvar overfor Gud. Lydighet mot Guds ord, respekten for foreldre, omsorgen for vår kulturarv – alt dette står i fare for å smuldre bort om vi lar destruktiv musikk få erobre barnesinnene. Vi trenger en bevisstgjøring langt inn i de kristne menigheters og organisasjoners rekker. Vi må signalisere overfor musikkselskaper og lydforlag at vi ønsker mer av den tradisjonelle og klassiske kristne sang og musikk. La oss gå kritisk gjennom våre egne CD- og kasettsamlinger. Vi har nok av musikk og glede oss over om den typisk afroamerikanske musikken ble valgt bort. En lignende aksjon ser vi blant de første kristne i Apg 19, 18 – 20. Legg merke til fruktene.