|
| |
”Den nye sangen”
Kronikker i Dagen ,
03.01 og 05.01.03, Av Jan Bygstad
I
mange kristne sammenhenger er det de senere år skjedd en gjennomgripende endring
på sangens og musikkens område. Sangboken og Salmeboken er på vei ut, for i
stedet å bli erstattet av nye sanger som vises på transparent under
forsamlingens møter og gudstjenester. Dette skjer særlig der det er mange unge
som samles, men har etter hvert trengt inn også i mer etablerte forsamlinger. I
de siste er det i stor grad hensynet til de unge som er avgjørende. En er redd
for at om en holder fast på de gamle salmer og sanger, vil de unge finne seg
andre steder hvor de trives bedre. Tidvis kan en også møte dette som et uttalt
krav fra enkelte unge: ”Får vi det ikke som vi vil, går vi andre steder!”
Samtidig er situasjonen den, at flertallet av unge kristne
i dag ikke kjenner selv de mest sentrale salmer og sanger i evangelisk-luthersk
tradisjon. Fra barneårene av er de blitt opplært til at de ikke skal synge de
samme sangene som de voksne synger. Lettbente barnesanger er det eneste de
fleste stifter bekjentskap med, og hva er da mer naturlig enn at når
ungdomsårene kommer, fortsetter en i samme spor?
Ungdomsprofilen
Ungdomsprofilen – det at hensynet til de unges smak og
behag tar over styringen i mye kristent arbeid, har vidtrekkende betydning.
For det første fordi de voksne – når de bøyer av/gir etter
på dette området – gjerne er styrt av frykt, frykt for å miste de unge. Når en
ser andre åndelige retninger enn de lutherske appellerer til de unge, og at våre
unge trekker til slike sammenhenger, får en ”panikk” og tenker at vi også må
åpne for moderne ytringsformer. Eller – som det heter så fint – ”møte de unge på
deres egne premisser”.
For det andre ser vi at den musikalske utviklingen innen de
fleste kristne organisasjonene nå hovedsakelig er styrt av unge. Det er (ofte
pur) unge musikk- og ungdomssekretærer som leder an, og mange av disse har
sjelden mer kristendoms- og bibelkunnskap enn en gjennomsnittlig bibelskoleelev.
Det som mangler i kristen modenhet og erkjennelse kompenseres imidlertid ofte av
stor iver og frimodighet: En sjenerer seg ikke det minste for å fortelle modne
og prøvede kristne ”hvor skapet skal stå”. Her må en si: Til å lede sangen i
Guds rikes sammenheng er det ikke tilstrekkelig kvalifikasjon at en er flink til
å spille piano og villig til ”å være med”. Kanskje skulle de ansvarlige innen
kristent arbeid begynne å overveie om de ikke – når det skal tilsettes ny
ungdomssekretær – helst burde foretrekke eldre og modne troende i stedet for den
kuleste og ivrigste ungdommen de kan få tak i?
For det tredje ser det i dag ut til at det i stadig mindre
grad er de åndelig ansvarlige – de som har hyrde- og læreansvar innen
organisasjonene – som styrer den åndelige utviklingen. Det er mer og mer de som
leder an i ungdoms- og musikkarbeidet som setter sitt preg på den oppvoksende
kristenslekt. Disse henter ytterst sjelden inspirasjon fra den klassiske
evangelisk-lutherske arv. I stedet er karismatiske og evangelikale bevegelser,
møter, bøker og plater det som setter dagsorden. Der ”skjer det noe”. Storslagne
konferanser, veldig kirkevekst, mektige visjoner og store ord trekker på de
unge. Og uerfarne som de er, lar de seg også imponere av alt dette. Så blir den
gamle sammenheng der hjemme stående hjelpeløs tilbake. Det blir så puslete og
smått sammenlignet med alt dette flotte og action-pregete som kommer veltende.
Fristelsen for de åndelig ansvarlige blir i denne
situasjonen å tenke et kjødelig ”If you can’t beat them, join them”. Så åpner en
døren for denne nye åndeligheten med dens følgesvenn – ”den nye sangen” – med
det til resultat at kristenliv og kristendomsforståelse omformes fra grunnen av.
For dette må en være klar over: Den som styrer sangen og musikken i den kristne
menighet, styrer også langt på vei kristendomsforståelsen.
”Lovsang”
Noe av det viktigste i denne ”nye sangen” er at det skal
være ”lovsang”. Dette er så dominerende at hele sang- og musikkstilen rett og
slett kalles ”lovsang”. Å synge noen av de gamle salmer som f.eks. ”Himmelske
Fader”, ”Å, at jeg kunne min Jesus prise”, ”Alene Gud i himmerik” regnes per
definisjon ikke som lovsang etter denne tenkemåte, selv om innholdet i disse i
sannhet består i lovsang og tilbedelse. I tillegg får man såkalte ”lovsangsteam”
som skal lede forsamlingen. Disse består som regel av en instrumentalgruppe med
rytmeinstrumenter, samt forsangere – gjerne fra tre til seks unge. Musikkstilen
ligger ofte i retning softrock eller gospel, men i den senere tid har vi hørt om
hvordan både rap, heavy metal, house og techno også
har fått plass.
Lovsangen skal helst pågå en stund. Det er ikke uvanlig at
”lovsangen” opptar en halv time til tre kvarter av møtetiden før taleren slipper
til, mens taleren helst ikke bør tale på langt nær så lenge. Undertegnede har
selv opplevd å få beskjed fra en frisk ungdomsleder om å begrense meg til en
halv times taletid. ”Ellers ville han komme opp på talerstolen og stanse meg …!”
Etter tale og bønn kommer så gjerne en ny sesjon med ”lovsang”, som ikke sjelden
kan dra ut en ny halvtime eller mer. Den plass en gir ulike ”innslag” under et
kristent møte, viser hvilken vekt en tillegger dem. Hva sier det som her er
påpekt om hvilken betydning som tillegges forkynnelsen?
”Lovsangen” som nå brer om seg, kommer først og fremst fra
amerikansk påvirkete karismatiske strømninger. Musikken kombinerer som regel to
hovedelementer: For det første en sterk grad av sentimentalitet, og for det
andre varierende grader av rytmisk kraft. Sentimentaliteten spiller på
følelsene, og bevirker oftest at musikken får noe ”billig” over seg. Det
rytmiske taler til kroppen og ”dansefoten”, og musikken blir derfor ganske
”fysisk”. Når sentimentalitet og rytmikk kombineres på denne måten, får en et
sterkt suggestivt virkemiddel: Musikken gjør noe med forsamlingen – uavhengig av
det tekstlige innholdet. Der skapes en stemning – en ”ånd” om man vil – som
langt på vei definerer forsamlingen en taler til. For egen del har jeg ved et
par anledninger opplevd denne ”ånd” som så påtrengende og ubehagelig at jeg har
funnet det vanskelig å holde talen jeg var kalt til å holde.
Disse erfaringene sammen med en etter hvert lang fartstid i
Guds ords tjeneste i de forskjelligste sammenhenger, har ledet frem til følgende
slutninger:
- Den som bestemmer musikken i en menighet, styrer også
langt på vei hvilken ånd som råder der.
- Musikken i en kristen menighet er et barometer på hva
slags spiritualitet en finner i den aktuelle sammenheng. Litt spissformulert:
En lutheraner synger annerledes enn en pinsevenn.
Dersom den første tesen er holdbar, innebærer det at sang
og musikk prinsipielt burde være underlagt hyrde- og læreembetet i
forsamlingene. Åndelig umodne mennesker bør derfor ikke ha ansvar for det
musikalske, selv om de skulle være aldri så teknisk dyktige når det gjelder å
spille eller synge. Lemfeldig omgang med sangen og musikken er noe en absolutt
må unngå, nettopp fordi musikk kan ha en så sentral betydning.
Dersom den andre tesen er holdbar, innebærer det at ”den
nye sangen” som nå brer om seg, er en indikator: Denne forteller at det pågår et
grunnleggende skifte av kristendomstype og -forståelse innen organisasjonene.
Evangelisk-luthersk kristendomsforståelse med dens øre for høyden og dybden i
den bibelske åpenbaringen og det kristne livet er på vei ut, for i stedet å
erstattes av mer eller mindre overfladiske karismatiske og
evangelikalt-aktivistiske kristendomstyper. Det er ganske karakteristisk for det
som er i ferd med å skje, at en ikke er interessert i teologi, men kun i det
pragmatiske ”how to do it”. Sannhetsspørsmålet avfeies som brysomt, i stedet er
det altoverskyggende problem: ”Hva skal vi gjøre for å trekke folk?” Den nye
sangen og musikken passer som hånd i hanske med dette. Den er jo skreddersydd
nettopp med tanke på å gjøre kristent forsamlingsliv attraktivt. Av samme grunn
er denne kristendomstype også fundamentalt anti-intellektuell. Når en henført
kan lukke øynene og vugge med i ”lovsangen”, er kritiske spørsmål bare
plagsomme. Og en får fort høre at ”du må ikke være så negativ!”
Det er i denne sammenheng tankevekkende å merke seg hva den
kjente engelske presten Michael Green sier på OASEs nettsider (www.oase.no/index.php?res=60).
Han gir gode råd om hva en menighetsleder bør gjøre for å få fornyelse i
menigheten. Noe av det viktigste er at organisten må lære seg å like ny og frisk
musikk, for ”Det er nesten umulig å få til fornyelse uten musikk.” I tråd med
dette ser vi at de menigheter som opplever kirkevekst, bl.a. har som fellestrekk
at de har åpnet opp for ”den nye sangen”. Teologisk har M. Greens utsagn
imidlertid den betydning at musikken tar Den Hellig Ånds plass. Og
nettopp dette ser ut til å være noe av et hovedproblem blant de som driver med
denne type ”lovsang”. Ideologene på dette området kan ganske enkelt ikke
uttrykke seg sterkt nok om lovsangsmusikkens betydning: ”Lovsangen åpner for
Guds nærvær og kraft, gir seier i åndskampen, er et åndelig våpen”, osv. Musikk
og lovsang blir med dette et nådemiddel, og inntar dermed den plass som
etter evangelisk-luthersk tro tilkommer Ord og sakramenter alene. At
organisasjoner og bibelskoler her står overfor et betydelig teologisk
opprydningsarbeid dersom en fortsatt vil være evangelisk-lutherske, tør være
klart.
Innhold
Om musikken i seg selv er bærer av åndsmakt, gjelder dette
selvfølgelig i enda høyere grad de ledsagende tekster. Jeg har nå gjennom noe år
lyttet til og lest et ikke lite antall av de nyere lovsangene. Og er blitt
stadig mer betenkt over det tekstlige innholdet som altfor ofte får lyde også
innenfor de lutherske organisasjonene.
Det er etablert en slags musikalsk økumenikk i den kristne
ungdomsgenerasjonen. Lovsangene ”flyter omkring” mellom de mest forskjellige
miljøer. Ikke sjelden synges det samme i Levende ord, OKS og f.eks.
Misjonssambandets og Indremisjonens ungdomsforeninger. Og mange unge driver også
omkring i de mest forskjellige miljøer. Hører man en sang som en liker ett sted,
tar en den med inn i egen sammenheng, får den ned på transparent, og så læres
den inn der. Her går en utenom alle normale kanaler i rett kristent arbeid: En
av hovedgrunnene til at vi har Sangbok og Salmebok, er at her er tekstene blitt
underkastet prøving – både lære- og kvalitetsmessig. De som så har
sluppet igjennom, er da slike som kirkesamfunn og organisasjon vil kunne stå
inne for: Sangskatten skal slik sett gi et genuint uttrykk for egen
kristendomsforståelse. Men i ”transparentkulturen” foregår der ingen prøving.
Hyrde- og læreembetet får ikke en gang mulighet til å ta tak i spørsmålet – alt
flyter. Dermed står en overfor det faktum at via de nye sangtekstene kommer der
ofte inn en kristendomsforståelse som er fremmed for evangelisk-luthersk tro og
liv. Her må det understrekes: Intet bør synges i den kristne menighet uten at
det er underkastet forsvarlig læremessig prøving!
Ser en på innholdet i mange av tekstene, er det
iøynefallende at temaområdet som berøres, er relativt snevert. Fylden av
Bibelens gudsbilde og det kristne livet kommer lite frem. Kors og trengsel hører
vi intet om, syndenød likeså. At en kristen er samtidig rettferdig og synder,
har jeg enda til gode å høre om, likeså om dobbeltheten i livet som består i at
vi er ”bedrøvede og alltid glade”. Lov og evangelium, spenningen i at Gud både
er Den hellige og Den nådige, er det likeledes tynt bevendt med. Men der synges
meget om seier og fremgang, om Guds rike og Kristi kongedømme, om kjærlighet og
glede og tilbedelse. Det tør være klart at en slik slagside på sikt vil omforme
kristendomsforståelsen på avgjørende måte.
Like bekymringsverdig er den loviskhet som ofte klinger i
disse tekstene. Ganske så store ord om hvor høyt vi elsker Jesus, og hvor meget
vi er villig til å ofre for ham, er ikke uvanlig. Jeg betviler ikke at de som
synger dette, subjektivt mener det som går over deres lepper. Samtidig er jeg
like sikker på at den som taler slik, ikke kjenner seg selv. Det samme gjaldt
apostelen Peter da han den siste kvelden før korsfestelsen svor at ”Om så alle
tar anstøt av deg, skal jeg aldri ta anstøt!” (Matt 26, 33). Men denne natten
måtte Peter bittert erfare at alle hans velmente ord ble til intet i svik og
fall. Da først lærte han sitt eget hjerte å kjenne. Derfor gikk Peter ganske
stille i dørene etter dette.
Hva skal vi gjøre?
Hvis utviklingen ikke er kommet forbi ”point of no return”,
er det et par hovedsaker som en innen evangelisk-lutherske kirker og
organisasjoner bør besinne seg på:
- En må tidlig begynne å lære barna en del av de sentrale
hovedsalmene. (Barna kan muligens få lære en og annen barnesang også, men
aldri kun barnesanger). Dette bør taes på alvor både i det kristne hjem
og i søndagsskolearbeidet.
- Barn og unge må på en helt annen måte gis skikkelig
bibelkunnskap. Altfor mye forkynnelse for barn og unge er lett og kul. De
serveres ”åndelig chips og Cola” i stedet for helsekost. Dermed blir de
stående uten motstandskraft mot åndelig usunnhet og alle slags forførelser.
- Unge må ikke få lede seg selv. Modne og voksne troende
som har hjerte for de unge, må bruke mye tid sammen med dem, og slik hjelpe
dem på troens vei. Særlig bør en åpne hjemmene for unge.
- Sang og musikk må i menigheter og forsamlinger
underlegges hyrde- og læreansvaret, som alvorlig må skjøtte sin plikt til å
prøve alt.
- De som har gaver på sangens og musikkens område, må
hjelpes til å bli kjent med evangelisk-luthersk tro og tenkning, og med det
også gis et grundig kjennskap til den arv på sangens og musikkens område som
vi finner i evangelisk-luthersk tradisjon. Den lutherske kirkefamilie har på
dette området en skatt som det knapt finnes tilsvarende til i andre
sammenhenger.
- En må slutte å tenke kirkevekst. Den sanne vekst i Guds
rike er ikke kvantitativ, men først og fremst kvalitativ. Det
betyr at Guds folk må få hjelp til å trenge inn i Den hellige skrift, slik at
troen kan vokse og modnes. Målbevisst bibelundervisning (med lov og evangelium
som ”overlys”) på alle nivåer må m.a.o. få høyeste prioritet. Da skal en nok i
sin tid også oppleve tallmessig vekst. Men det er Guds sak, ikke vår!
Ordet ”ortodoks” har dobbelt betydning. Både betyr det
”rett tro” og ”rett lovprisning”. Og sammenhengen mellom disse er fundamental:
Bare der den sanne tro er, finnes den sanne og rette lovprisning! Den nye
sangen – i begrepets bibelske mening – en noe som bare kan gis av Gud
(Salm 40,4f), den kan aldri lages av mennesker som et slags ”åndelig program”.
Jan Bygstad
| |
|
