Vekkelseslinja
Av Ove Sandvik, Namsos,  lagt ut 7.12.04

Det er i dag et sterkt fokus på forsamlingsbygging og kirkevekst i bedehus-Norge. Mange søker inspirasjon fra ulike suksess menigheter, ikke minst i USA. Her er ”Willow Creek” og ”Naturlig kirkevekst”. Andre heter ”Saddleback” eller ”Menighetsverksted”.

Disse har klare meninger om hvordan en menighet skal vokse, og er ivrige etter å utbre sine teorier og metoder. ”Skal arbeidet lykkes må vi ha en fin visjon. Vi må ha klare hensikter med arbeidet på bedehuset. Vi må møte folk der de er og føre de mer og mer inn mot sentrum. Menigheten må være målrettet. Forsamlinger som ikke vokser er syke. Vi må finne en hensiktsmessig strategi for vekst…” (Fritt etter krikevekst-tenkere)

Det er ikke vanskelig å se at mye burde vært annerledes i våre forsamlinger. Det er så få som blir frelst. Vi kristne preges av verden og dens underholdning og materialisme. Vi er selvsentrert og lite opptatt av å vinne sjeler for himmelen. I disse adventstider trenger vi å be Jesus om å forbarme seg over oss og vekke oss opp av vår søvn.

Men jeg er overbevist om at all denne kirkevekst-tenkning ikke er veien å gå. Veien er å finne tilbake til røttene. Til Guds ord. Det ligger snublende nær for oss kristne når den indre krafta minker, å heller foreta en ytre oppussing. En lager kurs og strategier, regler og ritual. Store apparat, fine bygg og kunstneriske virkemiddel. Men hva med det indre livet?

Vi skal merke oss at i de fleste kirkevekstgrupper blir det snakket om vekst, men lite om vekkelse. Men vi vokser ikke inn i Guds rike. I det riket må vi fødes inn. De uomvendte må vekkes opp av syndelivet og ta imot frelsen ufortjent av nåde. Her går en fra død til liv. En vokser ikke fra litt liv til stadig mer.

Jeg burde ha tidd stille. Jeg har ikke noen resultater å vise til. Men jeg vet at Guds-ordet viser oss til forkynnelsen av evangeliet. Det enkle vitnesbyrd om Jesus. Hvordan kan folk blir frelst viss ingen forkynner, spør Ordet.

Når Paulus kom til Korintier-meinigheten sier han: ”Jeg vil ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet. Jeg var hos dere i svakhet, under stor frykt og beven, og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis, for at deres tro ikke skulle være grunnet på menneskelig visdom, men på Guds kraft.”(1 Kor 2,2-5)

Jeg har reist mange steder i landet vårt. Jeg er ikke i tvil om at der hvor forkynnelsen av synd og nåde stilner, går Guds rike tilbake. Fornyelsen og den sanne åndskraft kommer bare ved Ordets virkning. Når Ordet får avsløre oss som syndere, får vi bruk for Jesus og hans nåde. Denne vei måtte Paulus gå: ”Min nåde er nok for deg. Min kraft fullendes i skrøpelighet”. Den er sterk som er fattig i ånden.

Jeg er glad for fokuset som er på forsamlingsbygging. Jeg er glad vi har fått dåp på bedehusa. Jeg er glad for alle som finner sin plass i forsamlingen og får tjene med den nådegave han har fått.

Men jeg er også urolig. Urolig for at vi holder på å bygge på kjødelig vis. Urolig for at forkynnelsen fortrenges av andre virkemiddel. Urolig for at forkynnelsenes sentrum forsvinner i bredden. At vekkelseslinjen erstattes med kirkevekst. At sterke forsamlingsledere og eldsteråd fortrenger lekmannslinja.

Hvem kan gi sann vekkelse og vekst? Det kan alene Gud. ”Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud” (Sak 4,6). Så er det nåde i fra Herren om vi får være noen skrøpelige redskap i Mesterens hånd.