KIRKE SØKER KONTAKT

(Denne artikkelen er sakset fra Internett, men det ser ut for at den samsvarer med artikkelen i bok under samme tema.)

 Av Jan Bygstad

Et av de dogmer som nærmest uten diskusjon synes å ha allmenn oppslutning både blant leg og lærd, er "dogmet" om folkekirken. Folkekirke er bra, det må vi ha! Den norske kirke skal være en kirke for folket, det samlende uttrykk for det dypeste religiøse i nasjonen. Samtidig skal selve det faktum at det finnes en folkekirke, være det synlige uttrykk for evangeliet, legemliggjøringen av Guds "betingelsesløse og grenseløse" kjærlighet. Kirken er en kirke for alle, det sted der alle skal kjenne seg hjemme og velkommen.

Slik har vi gjerne likt å tenke om seg selv innen Den norske kirke. Men samtidig har vi etter hvert blitt tvunget til å se i øynene den brysomme kjensgjerning, at virkeligheten slett ikke svarer til idealet. Idealet har vært en drøm. Vi lever midt i et folk som ikke bare er blitt dypt kirkefremmed, men langt alvorligere, også Gudfremmed. Et folk som i akselererende grad kjenner seg hjemme i nyhedenskapet, og som proporsjonalt med dette opplever kirkens budskap som irrelevant: Kirken har rett og slett intet å si dem. Dette siste er det all grunn til å ta på alvor. Har vi som kirke noe å si? Og: I tilfelle, hva?

Situasjonen maner i høy grad til ettertanke, - for Guds ansikt. Og et spørsmål vi er nødt til å se i øynene er dette: Har vi som kirke selv skyld i det uføre vi er kommet opp i? Jeg tror desverre vi er nødt til å svare bekreftende på dette spørsmålet.

Selve folkekirkeideologien er svanger med en bestemt misjonstenkning som bærer i seg kimen til sin egen ødeleggelse. Avgjørende for hele ideologien er det å bevare "kontaktflaten" i møte med folket. For i det å ha bredest mulig kontaktflate ligger evangeliets mulighet: Mennesker kan komme under ordets hørelse, og så komme til tro og liv i Gud. Dette resonnement er jo i og for seg riktig. Men bare under en bestemt betingelse: At de mennesker man får kontakt med, virkelig får høre Guds ord. Spørsmålet er nemlig ikke bare hvorvidt man får kontakt med folket, men hva vi makter å bibringe dem vi kommer i kontakt med. Her synes det å være mang en kortslutning rundt omkring. Har man klart å samle mye folk til et arrangement, er man vel fornøyd. Og har folk hygget seg, er det desto bedre. Men om et lødig Guds ord har fått lyde, til omvendelse og tro, se det spørres det knapt etter. Denne måten å tenke kontakt på har fanget de kirkelige arbeidsformer. Man anlegger metoder og strategier med dette for øye. Man prøver å være "folkelig" og "populær". Man bruker pedagogikk og kommunikasjonsteori, ja, sågar reklamemannens teknikker, for å "nå" eller "få kontakt med" flest mulig. Det er ikke få velmente og friskfyraktige påfunn som er lansert i Guds navn de siste 30 årene for om mulig å snu strømmen tilbake til kirken. Bakom ligger ikke sjelden den ofte uuttalte frykten for å miste oppslutning, - da er jo arbeidet "mislykket". Og dessverre blir det lett slik for den predikant eller ungdomsleder som klarer å "trekke folk", at når det lykkes, fungerer det vellykkede som selvbekreftelse: Det er vanskelig å argumentere mot suksess. Men ve den prest som ikke er folkelig eller koselig!

Det farlige med hele denne måten å tenke og arbeide på, er at den, sikkert ubevisst, blir bestemmende også for innholdet i det budskap man er satt til å formidle. For å bevare kontakten er det viktig å ikke støte noen eller tråkke noen på tærne. Ingen reklamemann ved sine fulle fem ville finne på å gjøre som Mesteren og kreve at mottagerne av budskapet "skulle hate seg selv og ta opp korset". For å ta vare på kontaktflaten er det også viktig ikke å "gjøre det vanskelig" for folk. Derfor forenkles forkynnelsen til lettfordøyelige plattheter, slik at ingen skal behøve å gjøre seg den veldige anstrengelse det er å tenke en tanke eller to. Om en predikant, som Herren selv, skulle tale slik at reaksjonen ble at "Dette er hård tale (dvs. vanskelig å begripe), hvem kan tåle den?", ville han fort bli avskrevet. For da "kommuniserer" han ikke, må vite.

Midt oppe i alt dette er det overordentlig viktig å gjøre det lett for folk å komme til troen. Derfor gjør man tersklene til kirken så lave som mulig: Ingen skal behøve å måtte ofre noe for sin tro eller for sin Gud. I denne sammenheng er det man har hentet impulser fra underholdningsbransjen for om mulig å nå de yngre generasjoner. Vi har fått "underholdningskristendommen". Med kjappe andakter og oppkvikkede gudsord a la "Jesus er kul", anrettet med en passende mengde "rockete" sanger, skal de unge innbys til å følge Mesteren. For det er så om å gjøre å kunne demonstrere at det ikke er trist å være kristen. Vi er ingen sure pietister, nei! Gud er grei, og vi har det gøy! Til alt overmål får vi også gjerne høre at dette er "å ta ungdommen på alvor". Ja, er det nå det? Det er i hvert fall ikke å ta Herren på alvor. Det er ikke annet enn med et friskt flir å amputere hele Skriftens budskap om Den Hellige, som kaller oss til å være hellige, og derfor annerledes enn den verden vi lever i! En kristen kirke er ikke kalt til "å følge med tiden", men til å følge Herren Kristus, mot tiden.

Jeg er selvfølgelig oppmerksom på at det i de sammenhenger der man arbeider langs slike linjer, ikke foreligger noe bevisst ønske om å endre budskapets innhold. Det man gjerne vil er å formidle det gamle budskap, bare i nye former og ved hjelp av mer tidsmessige metoder. Men det man ikke er oppmerksom på er at form og metode alltid har bestemmende innflytelse også på innholdet som formidles. Det å ureflektert hevde at form og innhold kan skilles fra hverandre, slik at det ene kan forandres uten at det andre også endres, er kort og godt blindhet. Det er umulig å forene budskapet om den Hellige Gud, om "hva min frelse kostet har", med underholdningsindustriens fjas. Da går Herren sin vei, og vi må fortsette alene. Når vi nemlig prøver å tilpasse kristentroen til hva folk vil ha, eller finner spiselig, gjør vi den samme synd som Israel gjorde med gullkalven (2.Mos.32): Det denne fortellingen handler om, er ikke at Israel ville finne seg en annen Gud, men om at de foretrakk å dyrke Ham som førte dem ut av Egypt, på en måte som var "lettere" for alminnelig folk. "Folket satte seg ned for å ete og drikke, og sto opp for å danse". Og slik ser det ut til å ha vært med Guds folk gjennom alle tider: De vil heller danse, enn ligge på kne.

Det dette fører med seg, er at vi etter hvert blir stående igjen med en "kristendom" som R. Niebuhr har karakterisert som typisk for det moderne menneskes religiøsitet: "En Gud uten vrede, lar mennesker uten synd, ved hjelp av en Kristus uten kors, komme inn i en evighet uten fortapelse".

Kort sagt: Saltet har mistet sin kraft.

Det er viktig å være klar over at når det skarpe og anstøtelige blir tatt bort fra budskapet, skjer det noe fatalt med det: Det mister sin kraft. Budskapets kraft ligger nemlig i anstøtet! Her er det særlig tale om to slags anstøt: Det ene er korsets anstøt (1.Kor.1,18-25), dvs. talen om Messias' stedfortredende lidelse og død på korset. Dette har like fra den første kristne tid vakt motsigelse og irritasjon. Dernest er det budskapet om at mennesket er en synder som står under Guds dom, og som derfor må omvende seg, altså det reformatorene kalte "lovens 2. bruk". Av naturen er vi mennesker svært så selvrettferdige, og vil helst ha smiger og gode ord. Blir vi ikke klødd bak øret, reiser vi oss i protest, om det så skulle være den Allmektige selv som går meg etter i sømmene. Å bli stilt til ansvar finner det moderne menneske seg ikke i, da er det langt bedre for selvfølelsen å avkreve Herren Gud forklaring og regnskap.

Både lov og evangelium er altså slik etter sin egenart at de egger til motsigelse, de støter folk. Dette har de som søker kontakt på kirkens vegne, fornemmet, slik at de med fin nese for hva som er "akseptabelt", forsiktig har dreiet på budskapets innhold: "Evangeliet" er blitt til en Guds allmene akseptering, til budskapet om Guds grenseløse kjærlighet, muligens også en viss tale om Jesu terapeutiske hjertelag, samt lignende floskler. Og loven er omgjort til (i beste fall) et budskap om at "vi skal ikke plage andre, vi skal være grei og snill, og for øvrig kan vi gjøre som vi vil".

Denne anemiske karikatur av Skriftens budskap serveres som kristendom, motivert av en overtroisk illusjon om at bare man støter folk minst mulig, vil de også bli kristne. Men budskapet er blitt kraftløst, og folk vender kirken ryggen nettopp av denne grunn. Og vi skal nok få oppleve at jo flere fiffige virkemidler vi tar i bruk for å "nå folk", desto tommere blir det i benkeradene. For når budskapet blir tomt, blir kirkebenkene det og. Og fordi budskapet mister saft og kraft, mister kirken sin integritet: Den tør i liten grad å stå for noe. Og skulle man være nødt til å avgi en uttalelse som man aner kan bli upopulær, da går man helst i diplomatens forsiktige silketøfler, og kaller det "sjelesørgerisk omsorg". Rakrygget mannsmot og endefram klarhet hører visst gangne sekler til.

Det er på tide at vi besinner oss på at det eneste som kan gripe mennesker, fornye dem, og gjøre dem til Kristi etterfølgere, er åndskraft. Intet virkemiddel, ingen kontaktskapende tiltak kan erstatte dette. Denne åndsmakt ligger i Kristi ord, i lov og evangelium slik det lyder i Skriften. For bare ved et uavkortet budskap gjør Gud selv sine to gjerninger, "døder og gjør levende", og fører mennesker til omvendelse og tro. Dette er en gjerning Herren alene er i stand til å gjøre, ikke vi. Og han gjør det ved det "tveeggete sverd", ikke silkehansker! Vi skal ikke glemme at det tross alt er Guds lov som i Skriften kalles for "pedagogen",- Gal.3,24.

Vi skal heller ikke glemme at når Jesus kalte sine første disipler (Luk.5,1-11), gjorde han det ved en handling som for dem ble en anskuelsesundervisning på hvorledes de skulle virke som menneskefiskere: All deres egen erfaring, strev og kunnskap hadde slått feil: De hadde "-strevet hele natten og ingenting fått -". Men i sin mislykkethet kastet de garnet påny, på Kristi Ord. På dette ord og ved dette ord alene skal det til alle tider drives menneskefiske i Guds Rike. Det er virkekraft i budskapet selv. Skjer det på andre premisser, eller med andre virkemidler, om aldri så velmente, blir det svart hav. Man kunne saktens spørre seg om ikke grunnen til at der satses på så mange virkemidler og tiltak, er at vi har mistet troen på at ordet kan virke av seg selv, og derfor må erstattes av vår innsats og våre påfunn?

Vi lever og virker i en kirke som søker kontakt. Det avgjørende for kirkens liv er imidlertid hvem vi har kontakt med: Står vi i levende kontakt med kirkens Herre? Har vi tid til å bli så stille at vi hører Hans røst, - i Ordet -, at han får kontakt med oss? Får Herren selv nå inn bakom alt strev og jag i tjenesten "for å nå folk", så vi hører ham si: "Hold opp, og kjenn at jeg er Gud."? "Han har skapt oss, og ikke vi selv, til sitt folk, og til den hjord han leder". Dette krever ikke bare en radikal omprioritering av hvordan vi som kirke, prester og forkynnere bruker tiden og av hva vi "satser på". Det krever omvendelse. Det krever at vi begynner å be høstens Herre om tilgivelse for vårt kristelige arbeid, for vår løping hit og dit, for at vi i en underlig innbilning om å tjene ham, går i veien for ham. Får vi nåde til å stanse opp slik, da er det også håp om at vi påny kan få stå i levende kontakt med han som er kirkens Herre. Og da skal vi nok også få åndskraft som har gjennomslagskraft. For da er det hans egen hånd og hans egen Ånd som får virke, og ikke vi selv. Og da ville kanskje det under komme til å skje, at folk ikke bare kom i kontakt med kirken, med med kirkens Herre.

Utdyping
I den flom av velmente tiltak for å "nå folk" som vi har sett i etterkrigstiden, er det særlig to fundamentale sannheter som har druknet: For det første sannheten om at Skriftens Gud er hellig, og for det andre forståelsen for at i møte med Den Hellige, vil det naturlige menneske uvegerlig ta anstøt. Disse to saker henger nøye sammen, men det kan være nyttig i denne sammenheng å skjelne mellom dem:

Når det gjelder det siste punktet, ble det i forrige artikkel pekt på hvordan det hører med til egenarten både for lov og evangelium at de støter det naturlige menneske. Dette har man i sterk grad mistet bevisstheten om i etterkrigstidens kristenliv. Man har levet i den illusjon at bare man kunne gjøre kristendommen tiltalende nok for det moderne menneske, da ville det også begjærlig gripe sannheten. Bak denne drøm, ligger et naivt-optimistisk menneskesyn som forutsetning: Troen på at mennesket dypest sett leter etter Gud og lengter etter ham: Får det søkende menneske bare Gud fremstilt tilstrekkelig tiltalende, da vil det også bli kristent. Ifølge Guds Ord forholder saken seg stikk motsatt: "Kjødets attrå er fiendskap mot Gud", Rom.8,7. En amerikansk forkynner på besøk i Norge nylig, sa det slik: "Det falne menneske er ikke på leting etter Gud mer enn en gutt som skulker skolen er på leting etter læreren". Det er denne gudfiendtlighet som ytrer seg i anstøtet mot lov og evangelium, og som avslører noe av det dypeste i syndens vesen: Det falne menneskes opprør mot den gode Gud, fordi Han er god!

Når man altså ikke tar anstøtet imot Guds Ord på alvor, henger det sammen med manglende forståelse for fallets dybde: Man tror (uten å si det høyt) at "egentlig er vi gode på bunnen". Dette fører til at det kristne arbeid blir anlagt etter linjer som appellerer til det gode i mennesket, til det positive. Man vil vise folk at når de tar avstand fra kristentroen, er det egentlig en misforståelse. Folk tror at kristendommen er umoderne, ergo må vi godtgjøre at man både kan "følge med tiden" og samtidig være kristen: Vi får en modernisert kristendom, der man på død og liv skal vise hvor aktuell og trendy man kan være, og engasjert i vår tids problemer. Vi får det som har vært kalt "vi også - kristendommen": Enhver ny bølge som måtte dukke opp i tiden, blir noe man kort tid etter hopper på i kristen forkynnelse og arbeid. I tillegg skal forkynnelsen sette ord på det moderne menneskes livsfølelse, så det "kan kjenne seg igjen" i kirken; da vil de gripe troen med begge hender. Narcissus må uforstyrret få fortsette sin selvbeundring også i kirken. Dette er ikke noe annet enn et "kristelig mindreverdighetskompleks" i møte med det moderne.

Eller man innbiller seg at folk tar anstøt av troen fordi det er for alvorlig eller for strengt å være kristen. Så blir det nødvendig å vise hvor "glade" vi kan være, hvor mye vi kan hoppe og danse og slå vitser. Og hvor sterkt vi tar avstand fra pietister og andre som har en "streng" kristendom. For de hadde jo helt misforstått! Denne typen kristne viser sterke allergiske reaksjoner når de møter bibelsk kristendom, og de er gjerne raske til å sette merkelapper som "gledesløs fariseisme" og "tung og kjedelig" og "død konservativisme" på sine brødre (som de selvfølgelig helst ville sluppet å være i familie med!). Her bør vi være klar over at "å være greker for grekere" ikke innebærer at vi skal være overfladisk for de overfladiske!

Det en slik måte å tenke på fører med seg, er at vi blir sittende igjen med en "kameleonkristendom", som prøver å gi folk det de vil ha, men som fullstendig har mistet sin integritet, og derfor skammer seg inderlig. Skammer seg over evangeliet, og derfor ikke tør forkynne det som står skrevet, men et budskap som er uten kanter og tilpasset "folkets religiøse behov". Skamfølelsen er dypt rotfestet i den norske kristensjel. Etter å ha blitt gjort narr av i mer enn hundre år, (fra Alexander Kielland av, og senere av hylekoret fra Akersgatas og NRK's koryfeer) orker man ikke å være upopulær lengre. Og så populariserer vi troen.

Men en kristentro uten anstøt er og blir kraftløs!

Rett nok kan det være viktig å rydde bort falske anstøt. Men dette har man vært så ettertrykkelig flink til de siste førti år, at man også har kvittet seg med anstøtet i selve budskapet. Det at man er så redd for å støte, har fått den følge at man i forkynnelsen er blitt livredd for å tråkke noen på tærne. Det er blitt så mye menneskefrykt innen det kristne arbeid at man tar hensyn til alt og alle. Bare ikke til Guds Ord. Derfor tør knapt noen forkynne loven etter dens 2. bruk mer (dvs. lovens avslørende og dømmende gjerning). Forkynnernes fortielse av denne del av Guds råd, er kanskje den mest alvorlige unnlatelsessynd Gud vil komme til å kreve oss til regnskap for, jfr. Esek.3,17ff.

Med dette i minne kan det i dag være grunn til å spørre om hanen som står på mangt et kirkespir i landet vårt legemliggjør vår kirkes grunnskade: Er kristen-Norge blitt en værhane i stedet for en røst som vekker sovende syndere, slik Peter ble vekket da hanen gol annen gang? Mark.14,72.

Når det gjelder sannheten om at Bibelens Gud er en hellig Gud, er det karakteristisk for svært meget av dagens kristne liv og arbeid at det mangler syn for dette fundamentale. I tråd med dette hører man også svært lite om begrepet "gudsfrykt". Når Guds hellighet blir borte, behøver man nemlig ikke å frykte ham mer (se Jes.8,14; Mal.1,6). Da blir Gud en som man kjekt og selvfølgelig kan omgås med som en kamerat, og som en gjerne kan gi en kjomslig klapp på skulderen. Ja, "dåren stormer frem hvor engler knapt tør trede".

At Gud er hellig, svarer til at han har kalt sitt folk til å være et hellig folk. Derfor er Guds folk kalt til å være "et annerledes folk", et folk som nok er i verden, men ikke av verden, og som derfor er vesensforskjellig fra verden. Dette innebærer at vi som kristne er kalt til å stå for en "motkultur" så lenge vi er her i verden.

Ordet hellig på hebraisk betyr egentlig "å være utskilt/ adskilt". Hellighet er Guds vesen, og noe Gud er alene om å være. Men ved å skille ut et folk for sitt eget navn, helliger Gud sitt folk, så det får del i hans egen hellighet. Dette har grunnleggende betydning for den kristne identitet: I kraft av å ha fått del i frelsen i Jesus Kristus, har Guds barn blitt borgere av et "rike som ikke er av denne verden", (Joh.18,36f). Det hører med til det fundamentale i en kristen identitet å vite at man er "annerledes", dvs. "fremmede og utlendinger i verden". Derfor vil sann kristendom alltid komme til å bli gjenstand for denne verdens fremmedhat, noe Jesus påny og påny innskjerper overfor sine disipler.

Der helligheten blir borte fra den kristne bevissthet og forkynnelse, skjer det noe fatalt med troen: Den mister noe av det mest vesentlige i sin selvforståelse. Følgen blir en rastløs identitetsløshet, der man "prøver å finne seg sjæl" som kristen. Men den identitet som man så "finner", blir hjemmesnekret, laget på lånt gods herfra og derfra, etter "vi-også"-oppskriften.

Til denne bevissthet om det hellige, hører det bibelske skille mellom Guds rike og "verden". Verden og verdslighet er noe Guds folk er skilt ut fra og frelst fra, (Kol.1,13). Dette hører vi lite om i dag. Det virker snarere som om det er om å gjøre at en kristen skal stikke seg minst mulig ut, være mest mulig lik verden. For det å tale om "verden" var jo noe de gamle pietister gjorde, og slik må vi for all del ikke bli! De første kristne var seg klart bevisst det å være annerledes, (se 1.Pet.4,3; Rom.12,1f), de var kalt til "å være hellige likesom den Hellige som kalte dem", (1.Pet.1,15). Dette var også en av de sterkeste misjonsfaktorer i den første kristne tid: Den hedenske omverden så at de kristne levet annerledes, de gikk mot strømmen, og slik var de lys og salt i verden. Tilsvarende har en gammel kirkens mann sagt at "bare den som i hellig tilbaketrukkethet er skilt fra verden, kan i Åndens kraft påvirke verden".

Men sann hellighet kan ikke populariseres. Da vil den uvegerlig komme til å bli sin egen karikatur.

Med tapet av bevisstheten om at Gud er hellig, har man også mistet mye av evnen til å skjelne. Åndelig lederskap med åndelig dømmekraft er blitt mangelvare. Så er evnen til å se forskjell på hva som er av Gud og hva som er av mennesker, hva som er åndelig og hva som er kjødelig, og hva som er hellig og hva som er vanhellig blitt borte. Dermed er døren blitt slått på vid gap for allehånde kjødelige arbeidsformer. Normen er ikke lenger hvorvidt noe er av Gud eller ei, men om det trekker folk. Bare det trekker folk, kan nesten hva som helst godtas. De grelleste overtrampene her skjer på den kristne musikkens område. Av frykt for å miste de unge har man akseptert moderne rytmemusikk som legal kristen arbeidsform og -metode. Dette er å bruke kjødelige midler for å fremme åndelige mål.

Det kan innvendes at Paulus talte annerledes til bibelkyndige jøder, enn til athenere på Areopagos, har det ingenting med saken (forholdet mellom innhold og form/metode i arbeidet) å gjøre: Budskapet var det samme, bare at apostelen ordla seg på en måte som var tilpasset tilhørernes evne til å forstå. Tilsvarende vil man i dag selvfølgelig tale annerledes til barn i en søndagsskole enn man gjør til teologer på fakultetet. Men i begge tilfeller skal det være Guds Ord som får lyde.

Problemet med bruken av moderne rytmemusikk i kristen sammenheng, er at denne har et uttrykk/en form som er vesensfremmed for det budskap som skal formidles. Vi får dermed et motsetningsforhold mellom form og innhold, som får ødeleggende konsekvenser for budskapet selv. Det man overhodet ikke synes å ha gjennomtenkt, er at det er en nær og uløselig sammenheng mellom musikk og spiritualitet: Musikk er metafysikk. Bevisstheten om hvem man har med å gjøre i Den Hellige, er uforenlig med den larm og sanselige vrikking som hører rytmemusikken til. Overfor Den hellige "drar man sin sko av sin fot" i hellig frykt og tilbedelse.

Her er vi ved kjernen i saken: Det som er aller viktigst for oss både som enkeltkristne, og i vårt kristne arbeid, er å vite hvem vi har med å gjøre når vi står for Gud: Han er Den Hellige og høyt opphøyete majestet, som selv ikke englene kan tåle å se ansikt til ansikt! Vet vi det, vil det også ha gjennomgripende konsekvenser både for trosliv, gudstjenesteliv, og hverdagsliv. Det skaper hellig alvor. Besynderlig er i denne sammenheng HME's sitat fra Fork.11,9: "Gled deg du unge i din ungdom, og vær vel til mote i din ungdoms dager, og vandre på ditt hjertes stier, og etter det dine øyne ser; men vit at for alt dette skal Herren t rekke deg frem for dommen". Dette bibelord gir ikke, som HME synes å tro, en god ballanse mellom glede og alvor i ungdomstiden. Det er tvert om en alvorlig advarsel til de unge mot nettopp den fare som ligger ungdomstiden særskilt nær: Lettsindig overflatiskhet, som er av den karakter at alt bedømmes etter om det er "gøy" eller ikke. Dersom den unge ikke i tide stanser opp og besinner seg, vil Herren kreve ham til regnskap for denne lettsindighet. Derfor sies det også tidligere i samme bibelske skrift: "Vokt din fot når du går til Guds hus! Å komme dit for å høre er bedre enn når dåren bærer frem offer; for de vet ikke at de gjør ondt. Vær derfor ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte forhaste seg med å bære frem et ord for Guds åsyn! For Gud er i himmelen og du på jorden; la derfor dine ord være få!" Når vi har med Den Hellige å gjøre, bøyer vi oss ydmykt i støvet, lukker munnen, og ber Ham om å tale. Når vi trer inn i hans hus, skjer det ikke med fnising, vitser og "hei på deg", men i stille ærbødighet. Og med bønnen: "Tal Herre, din tjener hører". Den totale og bevisstløse respektløshet man i dag er vitne til hos folk som gjester Guds hus, også blant slike som kaller seg kristne, vitner tydeligere enn ord om hvor lite gudsfrykt som sitter igjen.

Et par bemerkninger til sist: I misjonsbefalingen sier høstens Herre: "Gå derfor ut - -". Man synes i dag å ha misforstått dette ord dit hen at det er en befaling om å "nå ut". Herren har altså ikke sagt det, men kun "gå ut"! Så er det Hans sak, og ikke vår, hvor langt vi når. Men at vi på denne måten synes å ha lest misjonsbefalingen feil, har ført to ødeleggende konsekvenser med seg i kristent arbeid:

For det første blir vi så opptatt av alle dem vi ikke når, at vi nesten glemmer dem vi tross alt når. Dette fører til at forkynnelse og menighetsarbeid kun er rettet inn mot dem som er "utenfor", og det på den usunne måte som er beskrevet i disse artikler. Men for dem som er "innenfor" blir det "sveltihjæl". Lite og ingen forkynnelse er rettet inn på at disse skal grunnfestes og bli bevart i troen. Systematisk bibel- og katekismeundervisning hører dessverre til sjeldenhetene i menighetslivet. Dermed tappes Guds barn for kristen kunnskap og åndskraft, mens de i beste fall kanskje kan holde den åndelige sultedød fra livet ved hjelp av det sukkertøyet de får servert. Men mange dør, eller blir åndelige flyktninger: De søker til andre menigheter og sammenhenger for å få mat. Dette er en kjensgjerning som er en tung dom over det arbeid som i dag går i den norske Kirkes regi.

For det andre skaper denne opptatthet av å "nå ut" stress. Det tør være vel kjent at det som skaper stress ikke er det vi får gjort, men tanken på alt det vi ikke rekker over. Og når vi ser strømmen som forlater kirken, får vi panikk. Så er vi blitt så opptatt av å nå alle de vi ikke får tak i, finne på nye tiltak, metoder og aksjoner, at særlig vi som er satt til å være hyrder og ledere står i stor fare for å glemme det ene nødvendige. Det er så mye å gjøre, at vi mister evnen til å høre. Vi blir så geskjeftige og travle. Men jo mer vi løper, jo mer tappes vi for åndskraft. Jo mer vi løper, jo mer bindes vi av loviskhet: For til å se og leve i evangeliet, kreves det stillhet for Guds Ord. Stillhet, og villighet til å ta også Guds dom inn over seg og sitt når den lyder. Den loviskhet som er en frukt av alt dette kav (og sikkert like mye en forutsetning for det) blir en tung bør å slite med for hyrdene og prestene, og den kommer også uvegerlig til å slå igjennom i deres forkynnelse. Med de ødeleggende følger dette vil få for troslivet hos tilhørerne.

Jeg er redd vi står i fare for å komme i den situasjon Marie Monsen beskrev fra sin tid som misjonær i Kina: Hun og de andre misjonærene kjente seg forkastet,- ikke som Guds barn -, men som Guds tjenere. Hvis dette virkelig er Guds dom over vårt arbeid og vårt kav, da må vi også regne med at høstens Herre tar sin Ånd og sin velsignelse fra oss. Spørsmålet blir da: Vil vi merke det?

"For så sier Herren: Legg merke til hvordan det går dere! Dere sår meget, men høster lite i hus, - - ", Hagg.1,5f.

Jeg vil igjen få minne om, at det eneste som virkelig kan gripe mennesker og gjøre dem til Jesu etterfølgere, er et budskap som har Åndens egen ild og kraft. Dette kan vi som kirke bare få del i ved påny å besinne oss på Guds ord og på hvem vi har med å gjøre, slik at Gud får lov til å være Gud, og vi slutter med å prøve å hjelpe ham ved å tilpasse ham til hva folk godtar. Dette vil koste oss at vi kanskje må ta Guds dom inn over oss og det arbeide vi står i. Kanskje må Herren, før han kan gi ny nåde, gripe inn med en ny tempelrenselse. Men en slik lutring er salig, for i denne ligger kimen til fornyelse! Fornyelse skjer i Guds rike aldri ved å finne på noe nytt, men ene og alene ved at vi drives tilbake til kildene i Ordet. Det viser både den hellige Skrift og kirkehistorien.

Det var i en tid temmelig lik vår Jeremias sa (6,16):"Så sa Herren: Stå på veiene og se til, og spør etter de gamle stier, spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler". Gud gi at vi ikke svarer på samme vis som hans folk den gang gjorde: "Vi vil ikke vandre på den!"

Ei bok til rettleiing og ransaking

Det som kjem fra Jan Bygstad sin penn, eller PC, og frå hans munn brukar vera solid. Slik er det også med boka «Overgitt til Herrens Ord» som nett er kome ut på Lunde Forlag. Samstundes er det slik at det som kjem frå Bygstad, ikkje nett er sengelektyre eller slik at ein kan lytta med halvt øyra. Boka inneheld talar, foredrag og bibeltimar som Bygstad har halde i ulike samanhengar. Det krev noko, både å lytta og til å lesa bibellæraren Jan Bygstad.

Boka har fire hovudbolkar «Bibeltimer», «Bibelsyn», «Kirkesyn» og «Strid». Det er omtrent slik vi kunne venta det frå presten, FBB-formannen, forkynnaren og bibellæraren Bygstad. Han kombinerar forkynning til oppbygging for Guds folk, med strid for den sunne læra. Det er særleg truskapen mot Bibelen, Guds ord, som ligg han på hjarta.

Av dei knapt 300 sidene boka utgjer, er dei 130 første sidene bibeltimar og talar. Det er oppbyggeleg og solid kost. Det er for det meste skriftutlegging i streng tyding av ordet. Til ei viss grad reflekterer bibeltimane vår teologisk situasjon, og dei er aktualiserte inn i dagens ånds- og tidssituasjon. Derimot er dei heller lite adresserte til einskildtilhøyraren sin personlege livssituasjon.

Etter mi vurdering er den absolutte beste delen av boka den som går på bibelssynsspørsmål. Sidan dette er ei samling foredrag, er det ingen systematisk gjennomgang av bibelsynet. Likevel er det fleste sentrale bibelsynsspørsmåla omtalte. Styrken er i særleg grad at foredraga går direkte inn i dagens aktuelle situasjon, og gjev rettleiing for Guds folk. Det absolutt beste er at her er det Bibelens eigenforståing av seg sjølv, som vert lagt ut. Med det er framstillinga både til rettleiing og til ransaking.

Jan Bygstad er særleg oppteken av GT, og å halda GT og NT saman. Det kjem til uttrykk både i bibeltimane og i bibelsynsspørsmåla. Dette er svært nyttig og lærerikt. Ein lekpreikar som meg, kjenner meg heime i den tilrettlegginga vi her får. Kanskje presten vil ha alle mest å læra på dette punktet?

Eg vil særleg framheva artikkelen «Mer enn historisk kritisk forsking» som ei perle av ein bibelsynsartikkel. Her blir bibelsynsspørsmålet sett inn i eit større perspektiv med tanke på røydomsforståing, vitenskapsmetode, menneskesyn, gudsforståing og openberringssyn. Dersom både MF-professorar og andre teologilærarar, prestar og predikantar – og den jamne kristne mann og kvinne, las og praktiserte det som står her, ville mykje koma i sin rette skikk i kyrkje og bedehus. Les og vert vis seier eg.

Også bolkane om kyrkjesyn og aktuelle stridssaker er det mykje til nytte og ransaking. Dersom eg skulle ha ein kritisk merknad til boka, måtte det vera at ho kunne vore delt i to, slik at fleire hadde orka teke fatt på stoffet. Bibeltimane, kanskje litt utvida, kunne vore ei bok for seg. Det same kunne bibelsynspørsmåla utvida med noko frå kyrkjesynsdelen og dei aktuelle stridsspørsmåla.

Eg vonar mange, særleg prestar, forkynnarar og kristne leiarar, vil lesa denne boka, og då særleg konsentrera seg om bibelsynsdelen. I dei drøftingane som no pågår ved MF, burde boka vera obligatorisk – til rettleiing og ransaking. Det burde ho også vera ved andre teologisk lærestader og ved bibelskulane, slik at ein kunne få hjelp til å hindra utgliding og til å korrigera kursen.

INNHOLDSFORTEGELSE

BIBELTIMER
- Å bli fornyet hver dag
- Herren døder og gjør levende
- Forherdelse – frivillig eller tvungen
- Å, kom, Immanuel
- Den artikkelen kirken står og faller med
- Se, det var såre godt
- Å bli som et barn
- Hva skal tegnet være på din komme?
- Den hellige resten og Det gamle testamente
- Ismael og Isak
- Spør etter de gamle stier


BIBELSYN
- Guds ord skal aldri i evighet forgå
- Er Luthers lys Bibelens lys?
- Hvordan skal vi se på Det Gamle Testamentet?
- Fundamentalisme og toleranse
- Mer enn historisk kritisk forskning
- Kirkens krise – Bibelens krise

 
KIRKESYN
- Gudsbegrep, spiritualitet og kirketenking
- Kirke søker kontakt (Klikk for å se artikkelen)
- Folkekirke og bekjennelseskirke
- Hellig samhørighet i kirken

STRID
- Arbeiderpartiet og Den norske kirke
- Calmeyergatelinjen i dag
- En ny etikk – en ny tro
- Kirkens enhet og kirkens tro
- Hvorfor er homofilispørsmålet kirkesplittende?
- Nattverdnekt og nøkkelmakt