Bibelens urhistorie og evolusjonsteorien

«Personlig mener jeg at evolusjons­læren er den viktigste enkeltårsak til at Vesten har blitt ateistisk (...) Det burde ringe en alarmklokke når kristne har samme syn på biologi som ateisten Richard Dawkins.» - Professor Kjell J. Tveter

Ofte omtaler vi Bibelens 11 første kapitler som Bibelens urhistorie. I dag bortforklarer svært mange teologer historisiteten til denne delen av Skriften som beskriver tiden før Noa, ja, flere også når gjelder det som omtales før Abraham. Jeg kan minnes jeg en gang leste en artikkel av en teolog som omtalte Abraham som den trolig første historiske person omtalt i Bibelen, og det i et menighetsblad!

I stor grad tror jeg de mange forsøk på å forklare Bibelens første kapitler skyldes et manglende teologisk oppgjør med Darwins evolusjonsteori. Det gjøres store anstrengelser for å forene evolusjonsteorien med Bibelens skapelsesberetning. Etter mitt syn er det umulig å bygge en slik bro.

Dersom mennesket er et resultat av en evolusjonskjede med utgangspunkt i en urcelle, enten det har foregått gjennom tilfeldige prosesser, eller en mer styrt utvikling, gir det naturligvis ingen mening å omtale Adam og Eva som historiske skikkelser. Mange forsøker da også å beskrive beretningen om dem som myter, eventyr eller bare prototyper. Spørsmålet er likevel om dette stemmer med Bibelens selvvitnesbyrd. Saken er den at også Det nye testamente flere ganger omtaler personer i Bibelens 11 første kapitler som historiske. Ja, i Rom 5,12-21 forutsettes Adams eksistens når det tales om menneskehetens fall og oppreisning. «Likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker» (Rom 5,18). Å fornekte Adams historisitet innebærer derfor i virkeligheten å forkludre Romerbrevets teologi.

I 1 Mos 1,1 leser vi at Gud har skapt himmel og jord. Ordet som brukes på hebraisk for «å skape», er «bara». Ordet betyr «å skape av intet». Skapelsen foregikk slik det omtales i Salme 33,6.9: «Himlene er skapt ved Herrens ord, og all deres hær ved hans munns åndepust (…) For han talte, og det skjedde. Han bød, og det stod der.» Hebr 11,3 omtaler samme saken slik: «Ved tro skjønner vi at verden er skapt ved Guds ord, så det en kan se, ikke er blitt til av det synlige.» Tre ganger møter vi ordet «bara» i 1 Mos 1: Da Gud skapte himmel og jord (v. 1), ved skapelsen av dyrene og alt liv (v. 21), og ved skapelsen av mennesket (v. 27). På denne måten settes det et skarpt skille mellom skapelse av dyrene og mennesket i Skriften. Vi er ikke resultat av noen tilfeldig eller styrt evolusjon. Vårt opphav er ikke en såkalt urcelle, og vi er ikke i slekt med apekattene. Nei, Gud er vår skaper, og vi er skapt i Hans bilde (1 Mos 1,27). Den Gud som er vår Frelser, er også vår Skaper!

Aldri har vel vår trosbekjennelse vært viktigere: «Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper.» Helt siden Darwin ga ut sin bok «Artenes opprinnelse» i 1859, har det blitt gjort store anstrengelser på å bevise evolusjonsteorien. Saken er likevel den at vi i vår historie ikke kjenner til et eneste tilfelle hvor en art er blitt forandret til en annen. Evolusjonsteorien er og blir en teori, og intet annet. At det foregår en «mikroevolusjon» innenfor arten, er det vel ingen som vil bestride, men en «makroevolusjon» utover arten lar seg ikke bevise, og det er min overbevisning at det er av den enkle grunn at den ikke eksisterer.

Jeg tror det er rett å si at evolusjonslæren ikke bare innebærer en ny virkelighetsforståelse. Det dreier seg om en ny religion. Franskmannen, Lewis Bounoure, kalte den for «en eventyrfortelling for voksne». Profetigranskeren Thoralf Gilbrant har sagt det så treffende: «To ganger har Europa skiftet religion. Først skjedde det ved begynnelsen av vår tidsalder med overgangen fra hedenskapet til kristendom. Nå ved slutten av denne epoke er det skjedd et skifte fra kristendom til darwinistisk evolusjonisme (…) Vantroen åpner vei for evolusjonsteorien og evolusjonsteorien skaper religiøs vantro.»

Gudsfornekteren Friedrich Nietzsche talte i sint tid om behovet for en «omvurdering av alle verdier». «Mennesket er et dyr, som skaper seg en gud i sitt bilde etter hvert som det utvikler seg,» hevder darwinistene. Så slutter man å dyrke Gud, og begynner å dyrke mennesket, og moralsk sett oppføre seg som dyr. Er det denne utviklingen vi ønsker? Mister vi troen på at Gud er vår Skaper, hvem skal vi da en dag avlegge regnskap for? Hva vi enn tenker, er Bibelen klar. I Hebr 9,27 står det: «Det er menneskenes lodd én gang å dø, og deretter dom.» Gud har først skapt oss, og deretter har han kjøpt oss, ved Jesu død på Golgata kors. På dette grunnlag stiller han oss spørsmålet: Vil du nå være min?

 

 

 

 

Utskrift