Kampen om Irans atomvåpenprogram

Kommentar:  Odd Sverre Hove

Iran står på dørstokken til å ha på lager alle ingrediensene til den første atombomben, sier statsminister Netanjahu. Han får støtte fra verdens fremste ekspert på den iranske atombomben, Olli Heinonen, og fra ISIS og IAEA.


I 2012 var Israels statsminister Benjamin Netanjahu og daværende forsvarsminister Ehud Barak nokså fast bestemt på å iverksette et militært angrep på de iranske atomvåpen-installasjonene. Det var på den tiden fullt av hint og indikasjoner i den retningen i israelske og amerikanske medier. Og i ettertid er de to statsrådenes planer blitt offentlig stadfestet i medieintervjuer med ex-general Giora Eiland og ex-AMAN-sjef Amos Jadlin.
 

USA og Israel i 2012

En av de tydeligste indikasjonene våren 2012 var en heseblesende mediekampanje imot «israelsk alenegang» mot Iran i visse toneangivende amerikanske medier, med The New York Times i spissen. Kampanjen gikk hånd i hånd med en såkalt diplomatisk blits-kampanje regissert av Det Hvite Hus. Nærmest ukentlig i trekvart år reiste militære sjefer, etterretningssjefer, utenriks-topper og representanter fra Obama-administrasjonen til Jerusalem hvor de hadde møter med både regjeringsrepresentanter, forsvarselite og opposisjonspolitikere.

De amerikanske utsendingene mobiliserte også venstreside-journalister i israelsk presse. En bestemt tilsatt ved USAs ambassade i Tel Aviv fungerte i månedsvis på heltid som presse-koordinator for Obama i Israel. Israelske journalister ble oppringt om morgenen med tips om nye topp-kilder i USA som var villig til å uttale seg mot det antatte israelske angrepet, enten under fullt navn eller anonymt. Journalistene fikk rett telefonnummer servert i hånden. Og når de så ringte, satt kilden alltid klar med velforberedte uttalelser.

De fleste observatørene antok at den amerikanske kampanjen i 2012 handlet om å unngå dramtiske utenrikspolitiske støy-sendinger under den amerikanske presidentvalgkampen. Statsminister Netanjahu fremholdt i et intervju at det iranske atomvåpenprogrammet ikke ville bli satt på vent bare fordi amerikanerne hadde presidentvalg-kamp og at Israel ikke kunne gjøre selvforsvarsretten sin betinget av at det ikke var valgår i USA. Men den amerikanske kampanjen fortsatte uanfektet frem til bare noen uker før presidentvalget i november i fjor.

 

Forsommeren 2012
I mellomtiden kansellerte Netanjahu og Barak planene sine om å angripe Iran. Beslutningen skyldtes ikke den amerikanske kampanjen, som riktignok irriterte de israelske lederne sterkt. Men kampanjen hadde, ifølge Dore Gold, ikke avgjørende innflytelse på kansellerings-beslutningen.

Det som derimot fikk dem til å skrinlegge angrepet var nye israelske etterretningsrapporter fra Iran. Rapportene kom sannsynligvis på forsommeren 2012. Men i mediene ble de først offentlig kjent gjennom et intervju med Ehud Barak i oktober.

Iran var på forsommeren 2012 i ferd med å nå en kritisk masse på 250 kilo høyanriket uran (20-prosent-nivå). Det regnes for å være tilstrekkelig til én atombombe. Men de sterke inntrykkene fra Obamas kampanje fikk ayatolla Khamenei til å gi ordre om å omdanne ca 90 kilo til andre kjemiske sammensetnings-typer som skal være mindre egnet til atombombe-bruk. Plutselig sank derfor det iranske nivået med høyanriket uran fra 250 kilo til 160 kilo. Og da Netanjahu fikk det bekreftet, kansellerte han bak lukkede dører beslutningen om et israelsk alene-angrep på de iranske atom-installasjonene (kilde: Dore Gold).


September 2012
På grunn av den vedvarende amerikanske kampanjen mot Israel fortsatte imidlertid Iran-spenningen i internasjonale medier å være høy hele sommeren og høsten 2012. Kanskje ønsket også Netanjahu-regjeringen selv å opprettholde dette spenningsnivåaet, ettersom det hadde vist seg å fungere effektivt som press-middel mot ayatolla-regimet.

I september 2012 var Benjamin Netanjahu taler ved FNs generalforsamling i New York. Der tok han på talerstolen opp en plakat med en strektegning av en stilisert bombe. Og med en rød tusj-penn tegnet han en rød strek omtrent der hvor den stiliserte bomben ville være 90 prosent full av høyanriket uran. – Her går Israels røde strek, sa Netanjahu.

De fleste skjønte at Netanjahus 90 prosent ikke handlet om anrikings-grad. For det iranske anrikingsnivået lå på 20 prosent. Men det handlet om det samlede anrikings-arbeidet på veien til til den første bomben. Har man 250 kilo uran med en anrikingsgrad på 20 prosent, har man fullført 90 prosent av arbeidet med å nå opp til såkalt våpengrad-anriking (dvs ca 25 kg uran med 97 prosent anrikingsgrad).

Forenklet oppfattet mediene det slik at Netanjahu sa følgende: Israel ville slå til militært hvis Iran igjen nærmer seg 250 kilo med 20-prosent-anriket uran. Og Israel ville om nødvendig slå til alene.

 

Uran-status høsten 2013
I det året som er gått etter Netanjahus røde strek, har Iran fortsatt atomvåpen-programmet sitt ufortrødent. Men uten å gjøre vesen av det har Iran passet på som en smed at beholdningen av høyanriket uran (med 20 prosent anrikingsnivå) aldri har nærmest seg 250-kilos-grensen igjen. Tilsynelatende forholder altså Iran seg påpasselig til Israels «røde strek». I en IAEA-rapport fra sist sommer vurderte man Irans beholdning til å ligge på rundt 190 kilo. (Man ser da bort fra ca 90 kilo med en annen kjemisk sammensetning; det må i tilfelle returneres til opprinnelig form igjen for å telle med). Og i den nyeste IAEA-rapporten nå i november skal tallet være 196 kilo.

Men denne iranske tilbakeholdenheten er bare tilsynelatende. For hele det siste året har Iran jobbet energisk med å få på plass et par vei-ruter rundt Israels røde strek.

Den ene veiruten handler om Irans tungtvanns-reaktor for plutonium i Arak. Når Iran får den ferdig, kan man lage atombomben av plutonium i stedenfor av uran. Men Israel ødela Saddam Husseins plutoniumsreaktor i Osirak i 1981 og Basjar Assads plutoniumsreaktor i Nord-Syria i 2007. Det er neppe mange som tviler på at Israel kommer til å prøve å ødelegge Arak-reaktoren før den eventuelt er ferdig.

Den andre omveien Iran for tiden arbeider med for å komme seg rundt Israels røde strek – handler om såkalt «breakout»-kapasitet. Iran har det siste året skaffet seg ustyrtelig mange uran-sentrifuger. Ifølge en ISIS-pressemelding av 28.08.2013 har Iran på plass minst 15.416 sentrifuger av typen IR-1. Etter den tid er det kommet ytterligere flere tusen på plass. Dennis Ross skriver den 11.11.2013 at Iran har «bortimot 19.000 sentrifuger» av typen IR-1.

I tillegg har Iran ifølge ISIS montert på plass nærmere 2.000 sentrifuger av den nye og mer avanserte typen IR-2. Både ISIS og IAEA synes dessuten å mene at Iran kan ha nok en hemmelig underjordisk fasilitet med ytterligere 2-3.000 sentrifuger av typen IR-2. IR-2-sentrifugene reduserer dramatisk anrikingstiden opp til våpengrad-nivået.

Og poenget med alt dette er at Iran med så mange sentrifuger kan redusere den såkalte breakout-tiden til i verste fall bare mellom én og to uker.


Breakout-kapasitet
Den tidligere visedirektøren i IAEA, Olli Heinonen (fra Finland, nå ansatt ved Harvard) er sannsynligvis verdens fremste ekspert på Irans atomvåpen-status. Han sier i en rekke medieintervjuer den 28.10.2013 at Iran i en viss forstand er passert «the point of no return» i atomvåpen-programmet og kan produsere tilstrekkelig våpengrad-anriket uran til en atombombe «på bare mellom en og to uker». Israelske kolleger av Heinonen har nevnt en tilsvarende verste-fall-vurdering på ti dager.

Heinonen kommenterer i disse intervjuene en såkalt ISIS-rapoport om Irans breakout-kapasitet. Der presenterer amerikanske eksperter fire scenarier med til sammen 19 forskjellige regnestykker på iransk breakout-tid. De to mest pessimistiske regnestykkene i ISIS-rapporten snakker om 0,7 måneder, dvs 21 dager. Og det mest optimistiske regnestykkene snakker om 9,6 måneder, dvs 290 dager.

ISIS-rapporten definerer da «breakout» som den tiden det vil ta for Iran å bryte seg ut av Ikkespredningsavtalen og anrike tilstrekkelig uran opp til våpen-nivå (dvs ca 25 kg med 97 prosent anrikingsnivå).

Statsminister Netanjahy sa i et møte med president Francois Hollande i går, søndag (17/11/13), at Iran kan skaffe seg tilstrekkelig våpengrad-anriket uran til en atombombe på mellom 21 og 26 dager. 

Det er i breakout-fasen det internasjonale samfunnet vil kunne oppdage hva Iran gjør – og slå alarm. Straks breakout er ferdig gjennomført, kan resten av atombombe-byggingen skje uoppdaget på små hemmelige steder rundt i Iran.

Og det er ved å redusere breakout-tiden til så dramatisk få dager Iran synes å tro at de kan greie å lure seg uoppdaget forbi den israelske røde streken.

 

Dørstokk-kapasitet
I forlengelsen av dette har statsminister Netanjahu, og mange israelske statsråder, i en tett serie med medieintervjuer de siste tre ukene nesten daglig brukt uttrykket «dørstokk-kapasitet» (threshold nuclear capasity). Iran står «på dørstokken til» å ha på lager alle ingrediensene som skal til for å bygge ferdig den første atombomben.


Kilder:
Patrick Migliorini, David Albright, Houston Wood, and Christina Walrond : «Iranian Breakout Estimates, Updated September 2013», ISIS-rapport publisert av Istitute for Science and International Security (ISIS) i Washington den 28.10.2013, pluss en tidligere ISIS-pressemelding.

 

 

 

Olli Heinonen: «Iran two weeks away from

 

weapons-grade uranium», intervju i www.timesofisrael.com den 28.10.2013.

 

 

 

Olli Heinonen: «The Need for Speed in Negotiations with Iran», op-ed fra Washington Institute for Near East Policy den 30.10.2013.

 

 

 

Dennis Ross: «How to Fix the Iran Nuclear Deal», The New Republic 11.11.2013.

 

 

 

Dore Gold: «The postponed Iranian Crisis», www.israelhayom.com 21.12.2012

 

 

 

Flere israelske medier: Intervjuer med Giora Eiland og Amos Jadlin, inkludert rettelser og nyanseringer, den 03.09.2013.

Utskrift