Jeg Anklager

I 1898 kom det i Frankrike ut en bok med tittelen ”Jeg anklager”. Forfatteren var Emil Zola. Boken ble skrevet til forsvar for en jødisk offiser som het Alfred Dreyfus. I 1894 ble offiseren tiltalt for spionasje for tyskerne, dømt til livsvarig degradering og forvisning til Djevleøya.

Emil Zola, sammen med en rekke fremstående offiserer, hevdet at bevisene mot Dreyfus var falske. Saken ble gjenopptatt i 1899, men Dreyfus ble dømt på nytt. Året etter ble han benådet. I 1906 ble han frikjent og fikk oppreisning. Saken hadde sin bakgrunn i antisemittismen og kirken i datidens Frankrike. Emil Zola stod i fremste rekke i denne kampen – og han vant seier for sannhet og rett. ”Jeg anklager” ble stående som en lysende fakkel for alle som kjemper mot urett og løgn, mot tyranni og flertallsdiktatur. Tittelen er i høyeste grad aktuell i våre dager, ikke minst i abortkampen. Mange må finne seg i å få en plass på anklagebenken. La meg ta det i korte trekk fra begynnelsen.

 Jeg anklager kvinnesaksforkjempere som for mer enn hundre år siden begynte kampen for kvinners rett til selvbestemt abort.  Jeg anklager menn som i samlivet med kvinnen lever ut sine drifter uten å ta ansvar.  Mannen tilfredsstiller sine lyster og lar kvinnen så altfor ofte sitte alene igjen med ansvaret for barnet som ble unnfanget. Jeg anklager kvinner som etablerer et mer eller mindre tilfeldig forhold til en mann, med uønsket svangerskap som resultat. Honnør til mødre som bærer barnet frem og lar det leve selv under vanskelige forhold! Jeg anklager vordende foreldre som prioriteter utdanning, karriere og velstand fremfor barnet i mors liv.

Jeg anklager norske politikere som i 1978 vedtok loven om selvbestemt abort. De som hadde klarsyn nok til å stemme imot, fortjener honnør for det. Jeg anklager regjeringen som satte loven ut i livet og bevilget midler til å sette i gang massedrap av egne borgere. En regjering med integritet og respekt for retten til liv, burde ha gått av på en slik sak!  Det gjaldt liv og død for tusener av små barn i mors mage. Jeg anklager stortingsrepresentanter frem til i dag som hevder at loven om selvbestemt abort er en god lov som vi må beholde. Den minste form for innstramming vekker motstand og politisk rabalder. Jeg anklager partiet som bærer kristennavnet for å ha sittet i regjering og administrert den ukristelige loven. De har blod på hendene. Jeg anklager alle norske borgere som gir sitt samtykke til loven om selvbestemt abort. De har satt seg selv utenfor Guds rike og faller under Guds dom.

Jeg anklager leger, jordmødre og sykepleiere som uten skrupler stiller seg til disposisjon for loven om selvbestemt abort, dette til tross for reservasjonsretten. De vet utmerket godt at de tar livet at små menneskebarn, enten det skjer ved kirurgiske inngrep eller ved medikamenter som dreper. Noen føler det nok som en belastning, men gjør det likevel for å slippe problemer på arbeidsplassen. Honnør til helsepersonell som reserverer seg mot å delta i folkemordet, selv om det kan gå ut over karriere og kollegialt samarbeid. Jeg anklager helseministeren som i form av rundskriv pålegger alle fastleger å  ”gjøre sin plikt”, dvs. å henvise kvinner som ber om provosert abort. Mange fastleger har med dette kommet i en meget vanskelig situasjon.

Jeg anklager Den norske kirke med prester og statens biskoper i spissen. Professor Egil A Wyller uttalte i et sendebrev til Dnk for om lag 20 år siden, på vegne av den Herre Jesus Kristus

Du er blitt vek. Hvorledes kunne du ellers nøye deg med i lengden kun å avlevere verbale protester, og snaut nok det, i en situasjon hvor ditt folk, det norske, ved sine politiske organer og sitt offentlige helsevesen tar livet av 1/5 av alle sine nyankomne barn, så blodet fra disse mine aller minste renner i bekker langs gatene! Hvorfor står dere ikke opp og skriker mot dette avsindige barbari? Ja, rop mitt budskap ut: At hvis ikke det norske folk omvender seg fra alle de mørke gjerninger som ligger bakdisse drap – fra sitt horeri og sitt fylleri og sin grådighets dans om gullkalven, trer ut av hele lyst-og lykkekarusellen med dens misbruk av den frihet som Jeg har frigjort det til , - at det da er fordømt til undergang her og til evig fortapelse hisset!”

Klarere kan ikke anklagen mot Dnk lyde. Men kirken ville ikke høre. I dag er hun blitt totalt forblindet. Hun er blitt ganske taus og mer enn det. Store deler av kirken forsvarer den grove synden som fosterdrapet er, sammen med andre ugudelige lover. Slik er kirken blitt en skjøgekirke. Vi som fortsatt har noe igjen av vårt åndelige gangsyn, burde gråte over Josefs skade! Gjør vi det?

Jeg anklager frikirkene og de kristne organisasjonene i Norge. Vi er med årene blitt så sløve og likegyldige at vi ikke ser den ondes gjerninger.  Vi velter oss i velstand slik stormenn i Samaria gjorde på profeten Amos’ tid . ”Ve de trygge på Sion og de sorgløse på Samarias fjell! …  Dere har gjort retten om til gift og rettferdighetens frukt til malurt.”

600.000 underskrifter ble samlet inn mot fosterdrapsloven på 70-tallet. 15.000 gikk i tog opp Karl Johan. I dag er det så godt som ingen som bryr seg, selv om vi har tatt livet av mer enn Oslos befolkning i løpet av 40 år. Fosterdrapet blir knapt nevnt på prekestoler eller bønnemøter, verken i kirker eller bedehus. Det store mordet - som det før het - er blitt dagligdags. ”Vi er kanskje også blinde?” spurte en gang fariseerne Jesus. - Ja, vi er blitt blinde under avgrunnskreftene i det norske folk. Gud hjelpe oss i vår blindhet, om vi atter kunne bli seende!

Per Kørner – Prest i Den norske kirke i eksil

 

 

Utskrift